Boken jeg har valgt å anmelde heter Hans majestets drage og er skrevet av Naomi Novik. Den er oversatt fra engelsk av Gry Wastvedt. Den ble først gitt ut, på engelsk, i 2006. På norsk ble den gitt ut av Cappelen Damm i 2010. Denne anmeldelsen er laget av Marianne Hægeland.

Hans majestets drage er den første boken i Temeraire serien. Dette er også Naomis første roman. Boka hører inn under kategorien Historisk fantasy og handler om kaptein William Laurence som er en britisk sjøkaptein. Litt ute i boka møter Laurence, som han blir kalt av alle utenom sin mor, Temeraire. Han er en drage, av kinesisk rase som blir tatt fra en fransk fregatt på vei hjem til frankrike. Boken handling utspiller seg under Napoleonskrigen og alle fakta er veldig realistiske. Alle slag som utkjempes har funnet sted, og mange av personene er reelle. Det eneste som virkelig bryter med den virkelige historien, er at drager spiller en viktig rolle i krigen. De er som en egen hær og finnes i nesten hvert eneste av verdens land.

Den første tingen i boka jeg virkelig noterte meg og synes er viktig, er hvordan det hele starter. Kaptein William Laurence er midt inni en sverdkamp på dekket av en fransk fregatt. Franskmennene lider nederlag og britene kaprer skipet. Nede i lasterommet finner de dernest ut at det var mer av en seier enn de trodde. For det som ligger der nede er et drageegg. Ettersom franskmennene er britene overlegne når det kommer til drager, er dette en utmerket nyhet. Hadde det bare ikke vært for at eggeskallet var blitt hardt, noe som betyr at det vil klekkes ganske snart. I denne boken er drager slik at de kan snakke, akkurat som mennesker, og de binder seg også veldig til kapteinen sin. Derfor er det veldig veldig viktig å få satt sele på dragen, med en gang den kommer ut av skallet.

På skripet Reliant, som Laurence er kaptein over, trekkes det lodd om hvem av mennene som skal få denne grufulle oppgaven. Den av dem det blir, blir dragens kaptein og blir for alltid bannlyst fra det gode selskap. I denne serien er det nemlig slik, at flygere blir sett på som mindre verdt. De gjør en fremragende innsats for landet, men vil aldri kunne ha noen familie av noe slag. De blir utfryst fra samfunnet på grunn av dragen, og lever bare sammen med andre flygere. Dette påvirker veldig hva jeg synes om boka, fordi det er veldig godt skrevet og en bra måte å fange leserens interesse på. ”Dekket på det franske skipet var sleipt av blod der det duppet opp og ned i den krappe sjøen. Et utfall kunne like gjerne få den som angrep til å falle, som den som ble angrepet”.

Hvem blir vel ikke nysgjerrig når det er de to første setningene av en bok? Et annet sitat fra starten av boken er dette: ”Dragen blunket til ham; han la merke til at øynene var mørkeblå og hadde avlange pupiller, så sa den: Hvorfor er du så bekymret?”. Dette er et godt eksempel på at dragene kan snakke. Ikke alle dragene er like intelligente, men Temeraire er en av de klokeste dragene England noen gang har sett. Det er ham som stiller spørsmålet over, og det er det første han sier når han blir klekket av egget sitt.

En annen ting som har veldig stor uttelling, både når det gjelder resten av handlingen og min mening om boka, er at de blir sendt til en treningsleir for drager som er lokalisert ved Loch Laggan i Skottland. Der trenes Laurence og Temeraire opp til å bli fullverdige medlemmer av hans majestet kongens hær. Nesten hele resten av bokens handling utspiller seg i denne treningsleiren. Mens de er der legger Laurence gradvis marinens stive manerer på hylla og erstatter dem med flygernes løsslupne holdning og talemåte. De finner gradvis ut hva slags rase Temeraire tilhører, hvem han kom fra, hvem han skulle til og flere av han skjulte evner avdekkes.

Det er både spennende og interessant å følge Laurence og dragen hans gjennom en periode som for et menneske barn kanskje ville tilsvare fra fødsel til tjue års alderen. Man ser gjennom handlingen at Temeraire blir stadig klokere, flinkere, sterkere, større og mer bevisst på samfunnet. Denne perioden da de ankommer leiren for første gang, gir et veldig godt inntrykk av hvordan klasseskillet var på den tiden. Laurence blir møtt med en del forrakt av de allerede vel erfarne flygerne og kanskje særlig av alle dem som ikke har en egen drage. Siden drager er mangelvare, er det få i korpset, som ”hæren” i luften kalles, som får egen drage. Mange av dem som blir sendt inn i korpset kommer dit ved syv års alderen og venter helt fra da på den dagen da de kan få sin egen drage og bli kaptein. Derfor synes mange av dem at det er urettferdig at en nybegynner som Laurence skal bli tildelt en drage.

I tillegg er det faktumet at han er fra marinen, som er kjent for å se veldig ned på flygerne, både åpent og mer diskret. ”Kaptein Laurence?", sa dragen. "Admiral Powys sa du skulle komme: Du kom tidlig. Jeg er Celeritas, sjef for opplæringen her." Han spredte vingene og hoppet elegant ned på gårdsplassen.

Dette er den første velkomsten Laurence og Temeraire får da de kommer til Loch Laggan. De blir, som man skjønner av sitatet, hilst av opplæringsskjefen. Han er en drage som mistet flygeren sin for mange hundre år siden, og etter det fortsatte i korpset, nå som instruktør. Dette bryter litt med et prinsipp som er fastslått i boken: Drager som mister flygeren sin blir gale av sorg og vil ikke kunne brukes mer i krigstjeneste, bare til avl. Noe som også vises her er enkelte dragers intelligens. Man ville jo ikke ”ansatt” en ekstremt uintelligent opplæringssjef for de nykommerne som skal beskytte fedrelandet mot den tyrannen de ser på Bonaparte, som han for det meste kalles, som.

Jeg synes boka er veldig god, med en ny og spennende vinkling på drager. Det er interessant at det er satt inn i en virkelig historisk periode og at det er brukt mange virkelige hendelser. Jeg tror jeg kan si at dette er en slik bok som jeg vil lese igjen og igjen. Hvis jeg skulle gi den et treningkast, ville det blitt en klar sekser. Det eneste som trekker en liten smule ned, er at jeg best liker bøker som er skrevet i førsteperson. Men det er likevel veldig bra skrevet, fordi fortelleren kjenner til alle tankene til hovedpersonene, og da er det nesten som det er skrevet i førsteperson.