Forfatter: Lars Saabye Christensen ( Vinner av nordisk råds litteratur pris 2001, for boken Halvbroren.)

Utgitt: 1988

Filmet: 1990

Andre romaner av forfatteren: Beatles, Bly, Billetten, Gutten som ville være en av gutta, Halvbroren.

I boken møter vi hovedpersonen Herman Fulkt, han er 11 år og bor i Bygdøy Alle på Oslos vestkant, og historien finner sted en gang på 60-tallet. Der bor han sammen med faren som er kranfører, og som gleder seg til den dagen Herman skal bli med opp i kran, noe Herman ikke har så veldig lyst til. Og moren som jobber i en kolonial og prøver så gått hun kan å hjelpe Herman. De bor under nøysommulige forhold, og prøver å få endene til å møtes så godt de kan.

Familien Fulkt lever et ganske normalt liv, det er humoristisk lett stemning mellom dem. Herman har ikke så mange venner, og han får ikke akkurat flere når han en dag går til ”Tjukken” for å klippe seg og de oppdager at Herman har mistet mye hår og at han kan ha en hårsykdom.. Han må til legen for å ta mange prøver, og de finner ut at sykdommen muligens kan skyldes stress. Og da kommer det fram at Herman har gått å vært nervøs for å bli med far opp i heisekrana. Far blir litt skuffet, men prøver å skjule det for Herman. Så går de til Tjukken for å finne en parykk som passer. Han skal få en parykk med ekte hår. Den tar det litt tid før han får, så i mellomtiden får han låne en som klør og som han ikke er spesielt begeistret for, derfor bruker han heller lue.

En av de bestevennene Herman har er bestefaren. Han ligger på et gamlehjem og venter på å dø. Han ligger i en stor hvit seg, med nesten skallet hode og forteller gamle historier og prøver å lære Herman en del ting om livet. Herman er sikker på at siden bestefar er skallet og venter på å dø, kommer også Herman til å dø den dagen ha ikke har flere hå igjen på hodet, og derfor er han veldig engstelig og redd av seg.

Panten er en av naboene til Herman, og er en alkoholisert svenske med en skilpadde, som ofte ber Herman pante tome ølflasker for ham. Men han finner alltid en unnskyldning for ikke å gå. Herman tilbringer en del tid hos Panten, helt til han en dag får for mye alkohol og sendes på avrusing.

En dame som vi også hører mye om i boken er ”damen men maur i beina”. I begynnelsen av boken er dette en damen Herman er litt redd, men etter å ha blitt lurt til å knyte igjen døren hennes, blir Herman bedre kjent med henne og han oppdager at hun har vært skuespillerinne, og at hennes favoritt skuespiller er skallet. I klassen til Herman går Ruby. Ruby med det røde håret som det sikker bor et fuglereir i. Herman liker godt rødt hår.

På julaften drar Herman for å besøke bestefar, men han finner ham død i stede. Dette tar Herman ganske tungt. Noen av guttene i klassen han, Karsten, Glenn og Bjørnar, driver til stadig å plager ham, og får han med på rampestreker. Han klarer å knuse en rute på skolen. Men til en forandring tar guttene på seg skylden for det når rektor oppdager rampestreken. Mot slutten av boken begynner Herman å få litt mer selvtillit og begynner å like seg selv litt mer, selv med blank, glatt skalle.

Boken er skrevet i en autoral synskvinkel og er bygget opp omkring årstidene. Årstidens følger opp og nedturene i Hermans liv. Om høsten når bladene faller oppdager man at Herman har en hårsykdom, og han begynner å miste håret. Om vinter stenger Herman seg inne på rommet og gjemmer seg i dyna, det er i denne perioden han har det som verst. Men når våren endelig kommer begynner det å gå bedre med Herman, og han kan endelig se lysere på livet og han kan ta av seg parykken.

Herman er en ensom, redd og engstelig person som isolerer seg selv. Siden han er mye alene fantaserer han veldig mye og han utvikler sin egen spesielle å snakke på, han er veldig høflig og snakker som i tredjeperson. Han pusler mye for seg selv og har et dårlig selvbilde, og er veldig redd for høyder. Han kommer som regel for sent til skolen og kommer alltid med sprøe og utenkelige unnskyldninger. Han blir mobbet av både elevene og lærerne på skolen. Etter hvert som tiden går blir Herman mer og mer sinna og aggressiv, han stiller seg litt i forsvarsposisjon. Men i slutten av boken begynner han å tøffe seg litt mer og får bedre selvtillit.

Saabye Christensen bruker mye humor, og bruker flittig språklige virkemidler som sammenlignin (frisk som en fisk) metafor ( himmelen er et svart teppe) overdrivelser (se sin egen rygg) og han bruker merkelige og morsomme beskrivelser som ”finner jeg ikke en hvitveis får jeg nøye meg med en halvveis”.

Tema i bok føler jeg er det å kunne være annerledes, at ingen er perfekte, og at man burde fokusere mer på de indre egenskapene i et menneske ikke bare de ytre. Og det å være ensom. Det er mye som er skrevet mellom linjene, bla. at Hermans far har et større alkoholproblem, og at det derfor blir ekstra vanskelig for moren å få hjulene til å rulle når Herman får håresykdommen. Og det budskapet Saabye Christensen prøver gi til leseren av boken er at man lærer av motgang.

Personlig er ikke dette den boken av Saabye Christensen jeg liker best. Han skriver på en morsom og underholdene måte, men selve historien blir for kjedelig synes jeg. Det er for lite som skjer, det er ikke store utviklingen i historien og slutten var heller ikke spesielt overraskende. Man merket nesten ikke at det var slutten og at boken var ferdig. Hadde det ikke været for den karakteristiske skrivemåten til forfatteren, som er svært underholdene, tror jeg at jeg hadde hatt stor problemer med å komme gjennom boken. Hvis jeg skal komme med en anbefaling vil jeg heller råde folk til å les Beatles eller Bly som er bøker som i hvert fall fanget meg mye er en Herman.