Jalla! Jalla! Er Josef Fares geniale film fra 2000. Den svensk- libanesiske regissøren som blir kalt ”lavbudsjettkongen fra Örebro” har tidligere laget mange kortfilmer, men Jalla! Jalla!, eller ”kom” på libanesisk er hans første langfilm. Filmen, som er en slags drama- komedie, ble filmet på 30 hektiske dager, og ble en stor suksess med et lite budsjett.

I filmen møter vi svensk- libanesiske Roro (Fares Fares ) og kompisen Måns (Torkel Petersson) som jobber i parkvesenet i en svensk småby. Dagene går i døsig tempo inntil begge får store problemer. Måns får den ikke opp, og utsetter seg for mange pinlige situasjoner for å få igjen manndommen. Roro blir presset av sin libanesiske familie til å gifte seg med Yasmin, som er like uvillig som Roro. De har bare en uke på seg til å unngå tvangsgifting. Roro er egentlig kjæreste med Lisa(Tuva Novotny), men velger å gå med på giftemålet siden Yasmin kanskje blir sendt tilbake til Libanon. Lisa blir svært opprørt, men velger å støtte Roro. For å gjøre situasjonen enda mer komplisert blir Måns hodestups forelsket i Yasmin. Yasmins bror Paul(Leonard Terfelt) har allerede kjøpt leilighet til de forlovede, og han er nok hakket mer giftesyk enn Yasmin og Roro. Konfliktene er mange, og det virker som om kjærligheten er død, men i siste øyeblikk, som i så mange andre filmer seirer kjærlighet til slutt. Roro får sin Lisa, og Måns får sin Yasmin, dog etter mye dramatikk.

Ser man på hvordan filmen er bygd opp, blir man nok slått av hvor enkelt det ser ut. Filmen har et typisk skandinavisk trekk, helt ulikt filmingen vi ser i Hollywood. Ingenting er filmet i studio, og man får et hverdagslig og naturlig preg på filmen. Musikken er satt sammen av Daniel Lemme og er en salig blanding av rock, reggae og annen passende musikk. Musikken er fraværende eller rolig under dialog, mens heftig rockemusikk tar over under de mer actionfylte scenene. Dialogen er viktig i filmen, men blir ikke langtekkelig eller kjedlig fordi innslag av humor og usakligheter er tilstede.

Filmen er humoristisk, men Josef Fares setter allikevel fokus på temaet tvangsekteskap. Roro og Yasmin blir tvunget til å gifte sg med hverandre, selv om de i virkeligheten elsker noen helt andre. Miljøet er svært realistisk, og handlingen kunne likegodt ha funnet sted i Norge. Filmen skal sette fokus på at tvangsekteskap er feil, og bruker humor og satire som våpen.

Jeg synes filmen er genial. Skuespillerne er gode, særlig liker jeg karakteren til Jon Fares, nemlig Farsan, eller fatteren på norsk. Han er god på innsiden, men velger og ikke vise dette før på slutten av filmen. Det er også spesielt av en svensk- libanesisk regissør lager en film om tvangsekteskap, dette finner jeg fascinerende. Humoren er genial, men den litt alvorlige undertonen henger ved under hele filmen. Det er den beste skandinaviske filmen jeg har sett.