Tarjei Vesaas kjenner vel de fleste som en god forfatter – og igjen har en av bøkene hans blitt utsatt for skuespill. Isslottet har denne gang – regissert av Erik Ulfsby – vist seg å være en suksess på det norske teater. Med Ane Dahl Torp og Lena Kristin Ellingsen, samt bipersoner som Siren Jørgensen, er det vanskelig å putte ord på at dette skulle se ut til å bli en særs dårlig fremvisning. For det er det nemlig ikke.

Sensuelle tilnærmelser og kjære uttrykk gir publikum en opplevelse om at dette er noe de har opplevd før. Det er kanskje noe annerledes, men for de som har lest Isslottet i bokversjon kan man helt sikkert konkludere med at skuespillerprestasjonen lever opp til et luftig forhold mellom bok og teater

Lena Kristin Ellingsen spiller den sky Unn, Ane Dahl Torp er Siss. Det er ingen tvil om at disse to er forelsket og betatt av hverandre. Og på denne måten – måten det er utført på er i seg selv genial. Nærkontakten er usikker, men samtidig litt morsom. Her får også Siss vist, i motsetning til boka, at hun kanskje er litt fnisete og leken som elleveåringer flest. Unn får besøk av Siss og de kler av seg på rommet hennes. Dette er scenen mange har snakket om. Hvordan skal dialogen mellom de to løses? Hvilke handlinger begår de to? For å sette et litt annet perspektiv på det, så er det påkommelig bra at to voksne mennesker er i stand til å lage sitt eget ”spill” ut av det. I boken kler de av seg selv, men for å ikke røpe for mye kan man se en ny og artig vri i denne scenen. Det er ingen tvil om at det foregår noe spesielt mellom disse to.

Scenen er noe forskjellig i fra en kan tenke seg. Overraskende fungerer det bra. Rommet er utstyrt med røykkanoner, malte vegger som også fungerer som gangene i Isslottet. Stoler skaper klasserommet. Men se ikke bort i fra at kulissene er helt forskjellige i fra hva boka skildrer til scenen. Et nytt bilde dannes. Lyset timer perfekt med handlinger og lyden er til tider grøssende.

For å sette jentene i stykket opp mot boken er det ikke tvil om at Torp og Ellingsen leverer en helt annen tilstedeværelse og figur. Uttrykk og stemning er plutselig blitt noe helt annet enn hva en hadde forventet seg. Men det ligger samtidig noe i det. I boken er det lagt mer vekt på atmosfæren, selve stemningen der og da. For Siss opptrer ikke bare som den forelskede jenta, men også som den innelukkede jenta på jakt etter frigjørelse. Birollene har samtidig fått en viktigere rolle i dette stykket, som dog bidrar til at stykket ikke bare blir grått og trist. Moster, spilt av Siren Jørgensen, får meg til å minne om gode gamle mor som styrte alt og alle i eldre dager. Kostymene og klærne matcher bra. Det skapes en helt ny verden, men samtidig tar den vare på den gamle.