Kristin Lavransdatter er en romantrilogi av Sigrid Undset og er dramatisert av Bodil Kvamme og Bentein Baardson.

Regi: Bentein Baardson

Musikk: Håkon Berge

Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen

Dramaturgi: Bodil Kvamme

Med: Mona Jacobsen, Tone Mostraum, Kristofer Hivju, Harald Brenna, Hallbjørn Rønning, Wenche Strømdahl, Ragnhild Sølvberg, Pål Christian Eggen, Cici Henriksen, Jan Erik Berntsen, Torgeir Reiten, Janne Kokkin, Trond Ove Skrødal, Jan Frostad, Are J. Rødsand og Evy Kasseth Røsten.

Tid: 3 timer med pause

Stormende og gripende følelser

Sigrid Undsets romantrilogi om den sterke og egenrådige Kristin Lavransdatter ble nylig presentert på Trøndelag Teater. Det episke mesterverket har blitt omarbeidet til en helaftens forestilling av Bentein Baardson og Bodil Kvamme. Scenene er vemodige, dramatiske, gripende og fargerike. Scenografien er enkel og hovedfokuset er satt på ordene!

Forestillingen begynner med den eldre Kristin som venter på å bli tatt inn i klosteret på Rein. Hun skal gjøre opp sitt bo og rekapitulere sitt liv. Hun ser tilbake og reflekterer over livet sitt. Disse betraktningene blir avdekket og dramatisert av den unge Kristin. Tilskuerne observer hendelsene og får samtidig innsyn i hovedpersonenes tanker og følelser. Når den eldre Kristin deler sin subjektive oppfatning av hendelsesforløpet i livet sitt med oss, blir det enklere å forstå henne. På denne måten blir Kristins livshistorie fortalt. Vi møter en ubøyelig og egenrådig datter som forelsker seg i Erlend. Senere i forestillingen blir hun en kald og hard hustru som driver sin mann til vannvidd. Alle hennes forskjellige skikkelser tolkes imponerende godt av Tone Mostraum. Mona Jacobsen spiller den eldre Kristin og overbeviser sterkt i sin tolkning av rollen. Refleksjonene og hendelsen avløser hverandre uanstrengt og naturlig.

Hovedtemaet er den sterke og uovervinnelige kjærligheten mellom Kristin og Erlend. Etter at de er gift kan man begynne å undre seg – elsker de fremdeles hverandre? Noen sterke scener viser at de virkelig gjør det, selv om all kranglingen og upåliteligheten i hverdagen sier noe annet! På slutten får vi en gripende tale av den eldre Kristin, mens den yngre sørger over sin døde Erlend. 

Fast dramaturgisk grep

Bentein Baardson og Bodil Kvamme har komprimert Sigrid Undsets over 1000 sider prosatekst, til en tre timers dramatisk forestilling. Dette gir både positive og negative sider. Det positive er at det viktigste står igjen og hendelsene avløser hverandre naturlig. Den gamle Kristins synspunkter blir fortalt på en god måte, samtidig som hennes refleksjoner formidles i en fin balansegang med resten av scenene. At gamle Kristin er fortelleren i skuepillet har mange fordeler: Tilskuerne lærer mye om Kristins personlighet, både som ung og gammel! Hun framstilles slik at man blir mektig imponert over hennes egenrådige og mangfoldige personlighet.

Den negative siden er at komprimeringen minker inntrykket av kjærligheten til Kristin og Erlend. Hovedpersonens liv står i sentrum, mens hovedtemaet blekner litt. Det sies at Kristin var bergtatt, men virker det slik? Hendelser som viser deres sterke kjærlighet blir en mangelvare. Enkelte scener sprudler i kjærlighet og sjalusi, men spenningen synker betraktelig i andre. Mange episoder har for lite interessant innehold! Teaterstykket hadde tjent mer på å vinkle oppmerksomheten mer mot Kristin og Erlends kjærlighet!

Ikke bare dette menneskeforholdet kommer i bakgrunnen, men også Kristins forhold til faren. Mange har latt seg fascinere av deres ideelle far og datter forhold. De bryr seg om hverandre og Lavrans spiller en viktig rolle i Kristins liv. Her vil jeg påstå at man ikke sitter igjen med dette inntrykket etter teaterforestillingen. Dialogene mellom dem er sjeldne og ikke bestandig like meningsfylte.

Enkelt, fargesterkt og stemningsfullt

Bård Lie Thorbjørnsen er ansvarlig for scenografien i teaterstykket og lykkes godt med dette oppdraget. Hovedscenen er en stor, skråstilt platting og på den nøytrale bakveggen vises det stemningsfulle bilder. Bildene forsterker miljøet og forsterker stemningen. Sammen med fortreffelig musikk av Håkon Berge er stemningen til å ta og føle på. Scenografien er enkel, fargesterk, stemningsfull og fascinerende.

I skuespillet brukes få kulisser og rekvisitter. Hovedvekten blir da lagt på ordene og følelsene. Man blir automatisk mer opptatt av det som foregår, enn det i bakgrunnen. Fokuset er satt på stemning og følelser.

For lite trykk

Kjærligheten mellom Kristin og Erlend fascinerer spesielt i enkelte scener, men kommer for det meste i bakgrunnen. Men er ikke dette hovedtemaet i historien? Burde det da ikke fått litt mer oppmerksomhet?

I rollen som den unge Kristen tolker Tone Mostraum på en måte slik at Kristins sterke personlighet og forandringer kommer frem. Vi kan fra første stund gjenkjenne den egenrådige, bestemte, omsorgsfulle og dramatiske Kristin som vi kjenner fra bøkene. Måten Mostraum tolker Kristins personlighet på, sjarmerer og tar pusten fra publikum. Mona Jacobsen spiller den eldre Kristin og tolker henne som en klok kvinne, mett på livet og selvsikker. Hun er overbevisende og troverdig i rollen, man får inntrykk av at hun faktisk har opplevd det som fortelles. Erlend Nikulaussøn spilles av Kristoffer Hijuv. Tolkningen hans god og han gir virkelig uttrykk for å være en rundbrenner, som tross alt elsker sin kone. Likevel blir hans prestasjon litt preget av overdrivelse, noe som gjør Erlend litt overdramatisk i enkelte scener.

Siden skuespillet omhandler et helt liv spilt på tre timer, blir det mange personer og hendelser på kort tid. Når intensiteten og spenningen forsvinner, mister man da grepet i handlingen. For en som ikke har lest bøkene, kan det bli for mye informasjon på kort tid. Samtidig er mange scener gripende, følelsesladde og stemningsfulle, noe som gjør forestillingen utrolig spennende! Stykket slutter med unge Kristin som ulykkelig sørger over sin døde Erlend, mens den eldre kommer med noen avsluttende ord. Man får en endelig bekreftelse på hvor sterk kjærligheten mellom dem var. Kristins sorg og siste visdomsord gir en henrivende og verdig avslutning på et godt stykke.

Fra første stund blir vi grepet av denne kvinnens liv på 1300-tallet. Vi opplever Kristins lykkelig ungdomstid, vanskelige ekteskap til hennes død i rennesteinen av Svartedauden. Selv om man til tider kan miste tråden, gjør en praktfull scenografi og tolkning av rollene teaterstykket gripende. Denne kjærlighetshistorien er også meget aktuell i dag. Her lærer man at kjærligheten ikke har forandret seg på 1000 år. Eller som Sigrid Undset selv sa: ”Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og Menneskenes tro forandres og de tænker annerledes om mange ting. Men Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.”