Tittel: Månefeen

Forfatter: Kjersti Scheen

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag

Utgivelsesår: 1993

Sider: 167 sider

Kort referat

Handlingen er lagt opp rundt Cindy. Hjemme hos mora, faren og lillebroren Stian dukker det opp stadig flere problemer. Foreldrene benekter at det er noe galt mellom dem. Men ettersom mora låser seg inne på rommet og faren jobber mye overtid, skjønner Cindy at noe er galt. Problemet er at hun legger all skyld på seg selv og tror at alt er hennes feil.

Etter en stund blir hun endelig sammen med drømmegutten Helge. Forholdet deres er litt uvanlig. Når de er alene på fritida, kysser de og beføler hverandre. Men på skolen later de som om de aldri har pratet sammen. En dag får Cindy vite at Helge har flyttet til Oslo sammen med mora si på grunn av skilsmisse. Han har dratt uten å si det til Cindy! Først problemene hjemme, og nå dette…

Nå begynner Cindy å synes at hun er feit og stopper kontakten med omverdenen. Lekser og annet skolearbeid blir nedprioritert. For å bli tynnere begynner Cindy å svømme og løpe enda mer enn før. Alle tegn på slanking kommer nå fram: Kaloritelling og all spising av annet enn lettprodukter er avbrutt. Senere stopper hun alt matinntak og kaster opp igjen det familien tvinger i henne.  Mens slankingen går for fullt tror Cindy hun har full kontroll, men har hun det?

Rett etter sommerferien sender skolelegen et brev til foreldrene til Cindy. Dette fører blant annet til at Cindy blir sendt til en psykolog som heter Margrete. I tillegg får hun diagnosen anoreksi. Når Helge flytter tilbake fra Oslo, mister Cindy kontrollen hun hadde sultet seg for å få, og alt blir kaos. En dag rakner det fullstendig. Den mørke følelsen og alt kaoset gjør at hun må ta sparepengene til mora for å ta drosje til Margrete…

Hovedpersonen i denne romanen er Cindy. Det egentlige navnet er Signe Marie Solhaug. Navnet Cindy er bare et kallenavn hun har fra ei dukke. Hun er nå i pubertetsalderen og veldig usikker og sårbar. I denne alderen må man prøve og feile og ikke minst finne sitt virkelige jeg. På de fleste måter er Cindy nesten perfekt; slank, pen, flink i idrett og på skolen. Derfor tror alle at hun vil være slik, men Cindy synes det er vanskelig å leve opp til alle forventningene. Hun bor sammen med foreldrene og broren Stian i en tilsynelatende lykkelig familie som spiser reker på lørdagene.

Cathrine er bestevenninnen til Cindy. Hun er redd for at Cindy ikke har mer tid til henne etter at hun ble sammen med Helge. Helge Øvergård er ett år eldre enn Cindy. Mens han er i Oslo spiller han i rockebandet ”Spor 1”. Etter en stund flytter han tilbake til bygda hvor Cindy og kameratene Sveinung og Kenneth bor.

Det er flere problemer og konflikter i denne boka. Cindy strever med å finne seg selv. Hun strever mye, særlig etter at kjæresten Helge flytter. Hun prøver også å holde kaoset borte. Men dette mørket, som kan sprekke isen når som helst, virker som om det er kommet for å bli. Dette fører til spisevegring hos Cindy, anorexia nervosa. Ikke nok med det, mora til Cindy er uselvstendig og vil ha mer utdannelse. Dette klandrer hun mannen sin for. Når Helge kommer tilbake, sprekker isen, og Cindy forstår ingenting

Boka dreier seg egentlig om ei tenåringsjente med mange problemer. Den er et speilbilde av dagens problemer som i dette tilfellet blant annet er spisevegring. I tenårene nå til dags trenger man noen å snakke med, noen som virkelig forstår hvordan ungdommer har det og som kan bygge opp et godt selvbilde. Ikke minst dreier boka seg om å finne seg selv på både godt og vondt.

Forfatteren vil vi skal lære at vi må tore å være oss selv. Vi må våge å snakke om oss selv og om våre problemer. Forfatteren vil også at vi må være selvstendige og ikke gi etter for press fra venner eller familien hvis vi ikke vil. I tenårene er det på tide å komme med egne meninger og ikke alltid være bundet av andres forventninger.

Forfatteren av ”Månefeen” skriver levende og hverdagsnorsk. Det er greit at hun har prøvd å få språket til å virke som ei barne- og ungdomsbok som den også er. Boka ville vært bedre og lettere å lese hvis hun ikke hadde trukket handlingen ut i det vide og det brede. Det blir mye når hun bruker seks linjer for å fortelle at Cindy pustet.

”Månefeen” er utrolig ”tynn” og kjedelig. Boka har for lite handling og spenning til å fylle 167 sider. I selve historien er det også mye gjentagelser som gjør det kjedelig å følge med. Hun skriver for eksempel nesten det samme om hvert møte mellom Cindy og Helge. Boka hører hjemme i barneskolen for spesielt interesserte og ikke i pensum for tiende klasse. Hadde det ikke vært for skildringene rundt kaoset og anoreksien, hadde den vært en klisjé. De samme tingene går om og om igjen: Noen får kjæreste. Så flytter kjæresten for så å komme tilbake. Hva skjer? Vil de gamle kjærestene bli sammen igjen?

Visse fakta og ledetråder kommer for tidlig. I innledningen og de første kapitlene kan man forestille seg resten av boka uten å ha lest den. Å lese ”Månefeen” er sløsing med tid.