Max Manus er historien om krigshelten og motstandsmannen Max Manus, som etter å ha kjempet mot kommunistene i vinterkrigen i Finland kommer hjem til et Norge okkupert av nazistene. Han stiller seg til disposisjon for motstandsbevegelsen, og etter en arrestasjon og en påfølgende spektakulær flukt gjennom et sykehusvindu drar han ut på en åtte måneders farlig reise. Til slutt kommer han seg til Forest Lodge i Skottland, hvor han blir tatt opp i militæret. Her er han i Martin Linges regiment, med vennen Gregers Gram som sin oberst.

Etter en stund får han beordring som spesialagent, og sammen med Gregers Gram blir han sendt tilbake til Oslo med oppdrag om å ødelegge tyske forsyningsbåter. Han lykkes takket være en blanding av mot, dumdristighet og dyktighet, og blir snart en mann Gestapos leder Siegfried Fehmer prøver hardt å få kloa i, men Max Manus kommer seg unna.

En dag møter Max Gunnar Sønsteby og Gregers Gram som er på vei til Akersgata 55, der de skal sprenge arkivene som skulle brukes til å innkalle norske ungdommer til arbeidstjeneste. Til Gunnars overraskelse er det 20 mennesker som jobber overtid, men han får alle ut, tenner lunta og sprenger bygget i lufta. Senere er Max med på å brenne enda flere arkiver, og det er like før de blir tatt.

Stockholm er et møtepunkt for motstandsmennene, og her introduserer Gregers Max for Tikken, som jobber som norsk kontakt for det britiske konsulatet. De utvikler etter hvert et nært vennskap som blir viktig for begge.

Krigen blir mer og mer brutal, og Max plages med mareritt fra vinterkrigen, samtidig som han mister flere av sine beste venner i kampen mot tyskerne, og begynner å klandre seg selv for at han overlever. I et møte med Siegfried Fehmer opplever Max at alle er ofre for krigens meningsløshet.

Hovedpersonen Max Manus spilles med stor innlevelse av Aksel Hennie og fremstår som svært troverdig. Det samme gjelder Max’ venn Gregers Gram, som spilles av Nicolai Cleve Broch, og Tikken, som senere blir Max’ kone, spilles av Agnes Kittelsen.

Omgivelsene handlingen foregår i, er grå og triste og er med på å understreke den mørke stemningen det gjerne er under en krig. I Sverige er stemningen litt lysere, men ikke mye. Først når freden kommer i 1945, og med det påfølgende opptoget der Max Manus er vakt for Haakon 7., er det solskinn, norske flagg, korpsmusikk og jublende folk i gatene.

Sminken i filmen er holdt naturlig og synes nesten ikke. Den er ikke veldig forskjønnede, men det den er heller ikke det motsatte. Det mest framtredende er blodet på motstandsmennene, og sammen med diverse småsår er det med på å understreke at motstandsmennene gjorde en jobb som ikke egnet seg hvis man skulle rett på ball.

Det er mye stillhet i filmen og det som er av lyd er som oftest dialoger. Som oftest brytes stillheten av skudd fra maskingevær og lyden av tyske offiserer i gatene. Musikk hører vi når guttene hører på ulovlig jazz, når motstandsmannen Edvard Tallaksen (Tallak) blir torturert ved hjelp av symfonimusikk, og under fredsparaden, der det spilles lystige marsjer.

Det er mye dialoger i filmen, for eksempel når Max møter en tysker på toget julaften 1944, og sier:

“Vi skal begge dø. Det er bare jeg som kan dø med smilet om munnen, for jeg vet at vi kommer til å vinne.” Dialogen blir et virkemiddel siden den foregår på tre språk, norsk, tysk og engelsk.

Temaet i filmen er 2. verdenskrig. Filmen fremstiller motstandsmennenes kamp mot tyskerne, og hvor mye de måtte ofre underveis for å forme det Norge vi lever i i dag. Filmen fremstiller også hva krig kan gjøre med folk, og derfor er et undertema psykiske lidelser. Filmen skildrer hvordan Max sliter med stadig tilbakevendende mareritt, og senere med alkoholproblemer.

Filmens budskap er at den virkeligheten som skildres i filmen, bare er 60 år unna, og hvor mye det har kostet å skape det samfunnet vi lever i i Norge i dag. Filmen skildrer ikke bare 2. verdenskrig, men også mellommenneskelige relasjoner og problemer vi sliter med i Norge i dag.

Med filmen Max Manus har den norske regissørduoen laget en film som gir publikum et nytt syn på hva det har kostet å få fred i Norge og virkelig sørger for at 2. verdenskrig ikke blir glemt. I alle fall ikke i Norge. Filmen graver dypt inn i bevisstheten din og får deg til å forstå hvorfor gutter i alderen 18-20 setter liv og helse på spill for å kjempe Davids kamp mor Goliat, og attpåtil klarer å vinne den.

Personlig synes jeg dette er en veldig god film, og at dette er en av de beste filmene som er laget, både som film om 2. verdenskrig, som skildring av mellommenneskelige relasjoner, og som en spenningsfilm. Naturligvis kan man bare se denne filmen som enda en film om 2. verdenskrig, men følger du med, ser du at det er en film som prøver å fortelle deg noe om at det alltid noen som vil kjempe for det de tror på. Dette er en film som gjør noe med deg, og du sitter igjen med følelsen at filmen ikke varer lenge nok, og at du vil se den igjen opptil flere ganger!