Her kommer en liste over bøker han har skrevet. Alle utgitt av J.W. Capelens Forlag:

• Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1993 med Tatt av kvinnen.
• Året etter kom barneboken Fisken og Maria & José, en illustrert bok for voksne.
• I 1995 kom Kurt blir grusom. En bok om truckføreren Kurt.
• I I 1996 kom barneboken Den store røde hunden, samt Naiv Super, hans andre roman.
• I 1998 kom Kurt quo vadis?
• Loe har også oversatt amerikaneren Hal Sirowitz´ dikt til norsk: Sa mor i 1997 og Sa terapeuten min, i 1998.
• L, er hans siste roman (1999) og slo alle rekorder - både med hensyn til salg og gode anmeldelser.

Naiv Super handler om en mann på 25 år som begynner å tenke over livets mysterier etter han blir slått i crocket av storebroren. Han gir opp studiene, og flytter inn hos broren som er på forretningsreise. Der bruker han mesteparten av tiden på å tenke på hvorfor han er som han er, og hva "tid" egentlig er. Midt oppi det hele begynner han og tenke på hva han var begeistret for som barn. Dette fører til at han kjøper seg et bankebrett og en rød fin ball. Ved å leke med disse lekene finner han ut at dette er fin og elementær tærpi for en som hele tiden stopper opp og tenker over hva som skjer og hvorfor det skjer.
En bok som påvirker og fasinerer hovedpersonen til de grader, er en bok som omhandler den vitenskapelige forståelsen av tid. Den er skrevet av en viss professor Paul Davies. En karakter jeg-personen nærmest danner et fiktivt vennskpsforhold til. Det er ikke få timer som går med til intensiv tenking og grubling over Pauls definisjoner. Disse som til tider kan gi hovedpersonen konklusjoner han syns er for tunge å bære. Derfor vender han hyppig tilbake til den tankeløse ballkastingen som foretas i bakgården sen kveldstid. En annen aktivitet som gir ro i tankene, er å banke på det fantastiske bankebrettet fra Brio. Et sitat sier følgende:

"De siste dagene har jeg knapt nok gjort annet enn å banke. Jeg har banket fra morgen til kveld. Det er en utsøkt monoton aktivitet som fyller meg med takknemmelighet overfor Brio."

En nokså sentral figur i romanen er hans gode venn Kim. Kim er meteorologstudent på en øde øy langt nord i Norge. Der studerer han været og informerer Blindern om situasjonen to ganger i døgnet. Det virker som han kjeder seg litt, så han sender mange faxer til jeg-personen. De to kommuniserer kun på denne måten og det meste dreier seg om lister over hva de liker, misliker osv. Men en dag finner hovedpersonen kontoret der fax-maskinen står nesten full av papir. Det er Kim som har send en fax i loop. Og ut av maskinen har det kommet tredve meter med ark der det stod: "don't be afraid"

En ikke så sentral rolle i boken har hans dårlige venn, Kent. Han er en person som ringer og maser, og gir dårlig samvittighet for at han ikke har blitt ringt tilbake. Jeg-personen syns litt synd på Kent så de forhandler fram til en øl sammen.

Like i nærheten av brorens leilighet bor en liten gutt på fem år ved navn Børre. Jeg-personen og Børre viser seg og komme veldig godt overrens. For Børre syns sykkelen til hovedpersonen er veldig tøff, og heretter begynner vennskapet å ta form. De utveksler mange lister over deres bragder og opplevelser i livet og prater stortsett om ting mennesker på Børres alder ville gjort. Noe som hovedpersonen muligens setter pris på, er Børres gode moral. For utallige ganger ber Børre om at en hjelm bør anskaffes. Det virker også som om jeg-personen gjenspeiler sin egen personlighet i Børres. Noe som styrker vennskapet ytterligere.

En tidlig morgen kommer Børres far å spør om jeg-personen kan være barnevakt. Dette er ikke noe problem, og dagen er deres. Broren har nå sendt en fax der han spør om jeg-personen kan kjøpe en bil til ham. Og under denne turen kommer nemlig Lise inn i bildet. Hun møter de når Børre skal kjøpe brukte leker av lillesøsteren hennes. Lise er ei jordnær søt jente som jeg-personen faller for. Etter litt om og men, ordner han en date. Deretter blir deres vennskap og hovedpersonens liv deilig og være en del av.

Men så kommer et vendepunkt hovedpersonen syns er veldig skummelt. Broren inviterer nemlig til en ukes opphold i New York. Denne tanken virker destruktiv på den nye trygge verdenen med forelskelse som hovedmedspiller. Men Lise klarer til slutt å overtale hovepersonen om å dra. I New York City tilpasser han seg godt der han filosoferer over at tiden går fortere på toppen av Empire State Building enn på bunnen og at innbyggerne ikke har en anelse om hvem han kan være der han spaser i Central Park med en hund broren midlertidig passer på. Dette til tross for at broren til stadighet ber jeg-personen om ikke å tenke så mye. Mot slutten virker det som hovedpersonen har vokst av karakter. Etter hvert finner han ut han ikke kommer til å finne svar på alt han lurer på, men han vil ikke bekymre seg for det i fremtiden. Og bankebrettet som han tok med, ble ikke brukt en eneste gang, bortsett fra da broren snikprøvde det litt.

Det virker som om Erlend Loe vil vi skal le litt av jeg-personen, samtidig som vi tar ham alvorlig, og kanskje lære litt av ham. Synsvinkelen er jeg-synsvinkel. Der vi får vite alt som skjer gjennom hovedpersonen og vi får vite alle tankene hans. Mot slutten av boka får vi et slags svar på alle spørsmålene som er kommet opp gjennom boka. Men vi må bare tenke oss til hva som skjer videre med hovedpersonen. Vi får heller ikke vite så mye om de andre personene. Erlend Loe passer på å konsentrere seg om hovedpersonene i Naiv Super. Og de andre personene har liten betydning i historien.

Hans særegne stil gjør boken veldig attraktiv å lese. Den er skrevet på en naiv og barnslig måte der humor er et viktig virkemiddel. Det er egentlig noe vi kjenner oss igjen i, selv om det ikke alltid er akseptert av samfunnet. Det er dette vi ler og smiler av. For eksempel de barnslige tankene hovedpersonen. Sammen med en helt spesiell layout gjør dette boken en opplevelse og lese. Men det er tydelig alikevel at dette er en voksenroman. Dette fordi temaet er alvorlig og den underfundige ironien er morsom å la seg bli betatt av.

Erlend Loe, sier selv i et intervju at han faktisk reiste til New York City. Der han satt og tøyset foran dataen i et bibliotek og søkte etter forfattere med norske fy-ord som søkeord. Han sendte også mail til Prof. Paul Davies. Som han beklagelig ikke fikk personlig svar fra. Dette er det som skuffet meg mest faktisk. For spørsmålene han sendte er spørsmål jeg selv også har grublet endel over. Ellers vil jeg bare si at dette er en av de bedre bøkene jeg har lest, og den anbefales på det varmeste for de som liker å filosofere litt lenger enn hva som skjer i morgendagens episode av "Hotell Cæser".