Etter knalldebuten med romanen ”tatt av kvinnen” i 1993 har Erlend Loe skrevet både barnebøker og prosabøker før han igjen prøvde seg med en roman. Naiv.Super. er Erlend Loes andre roman. Boka kom ut 1 1996 og er utgitt av J.W. Cappelens Forlag A/S.

Naiv Super handler om en mann på 25 år som begynner å tenke over livets mysterier etter han blir slått i crocket av storebroren. Han får et pent og rolig sammenbrudd. Dette fører til at han gir opp studiene sine, og flytter inn hos storebroren som er på forretningsreise. Han starter søken etter meninga med livet og blir en grubler. Han vil starte på nytt, og søker tilbake til barndommen.

Denne vittige forfatteren ble født 24.mai 1969 i Trondheim. Loe er Cand.mag., med grunnfag folkeminnevitenskap, mellomfag filmvitenskap og mellomfag litteraturhistorie .Han er også utdannet manuskriptforfatter fra Den Danske Filmskole i København. Deretter skrevet flere filmmanus. Han ha vært anmelder i Arbeideravisa og jobbet på psykiatrisk sykehus. Tre viktige pris har han fått med seg: Cappelenprisen for Naiv Super i 1996, Kulturdepertementets barnebokpris og Bokhandlerprisen i 1999. Og nå er han nærmest ansett som en kultperson de fleste nordmenn har, eller bør i hvertfall ha kjennskap til. Erlend Loe er blitt kjent for å skrive om temaer som opptar oss mennesker, i debuten ”tatt av kvinnen” skriver han om kvinnens mysterier, mens i Naiv.Super. har han tatt for seg et enda større mysterium; meninga med livet.

Erlend Loe debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1993 med ”tatt av kvinnen”. Året etter kom barneboken Fisken og Maria & José, som er en illustrert bok for voksne. I 1995 kom Kurt blir grusom. I 1996 kom barneboken ”Den store røde hunden”, samt ”Naiv.Super”. I 1998 kom ”Kurt quo vadis?” Loe har også oversatt amerikaneren Hal Sirowitz´ dikt til norsk: Sa mor i 1997 og Sa terapeuten min, i 1998. hans tredje roman ”L” kom ut i 1999. han har også skrevet boka ”fakta om Finland”.

Boka følger ei kronologisk rekkefølge med noen tilbakeblikk. Tilbakeblikkene er ofte fra barndommen siden jeg-personen søker tilbake til den trygge og uproblematiske barndommen etter sammenbruddet. Sammenbruddet kom etter at han taper en crocket kamp mot broren sin. Vendepunktet får vi mot slutten av boka. Jeg-personen får en kjæreste og reiser på ferie til New York, der han tilbringer tid med broren. Boka er skrevet i jeg-person. Dette gjør at vi bare får oppleve d som skjer gjennom jeg-personen. Vi får vite alle tankene og følelsene han har.

I søken etter hans mening med livet går jeg-personen så langt tilbake som bare over hodet mulig. Helt tilbake til barnestadiet. Han forlater den stress- og pressfylte hverdagen. Han gjør bare enkle ting for å rydde opp i forvirringa. Det er tid som blir et slags symbol på forvirringa i boka. Han skjønner seg ikke helt på tid og vil helst at den ikke skal finnes. For å forenkle bruker han virkemidler som det å kaste en rød ball mot en vegg, banke på bankebrettet og det å skrive lister. På flyet hjem fra New York virker det som at jeg-personen har fått et lite perspektiv over livet igjen, og han vil leve. Vendepunktet skjer i New York, men også når han møter Lise, som blir hans utvalgte. Mot slutten virker det som hovedpersonen har vokst av karakter. Etter hvert finner han ut han ikke kommer til å finne svar på alt han lurer på, men han vil ikke bekymre seg for det i fremtiden.

”Jeg har to venner. En god og en dårlig”. Dette innledes boka med. Den gode vennen er Kim. Kim er metrologistudent på ei øde øy langt opp i nord. Der bor han og reportere værsituasjonen to ganger daglig. Kim og jeg-personen kommuniserer gjennom faks, ofte flere ganger daglig. Det virker som at de to er nære venner. De snakker om det meste og de forstår hverandre.

Den dårlige vennen er Kent. Kent er en smarting som prøver å gi jeg-personen dårlig samvittighet for at han ikke har ringt han. Alt Kent vil ha fram er hvor smart han er, og han prøver å overtale jeg-personen til å ta iq-tester sånn at de kan sammenlignes. Hvorfor har han så en dårlig venn? Jeg-personen føler seg bedre enn Kent, Kent er et dårligere menneske, og det har jeg-personen et behov for å føle. Han trenger noen å være bedre enn.

Broren til jeg-personen er en sterk person som har klart alle kravene samfunnet har stilt over han og han har lyktes. Han er en vellykket forretningsmann, med masse penger. Jeg-personen har et dårlig forhold til broren sin i starten, og det crocket tap mot nettopp broren som setter i gang sammenbruddet til jeg-personen. Han mener at broren er usympatisk å ikke noe særlig til bror. Etter besøk i New York sammen med broren så fant jeg-personen ut at han ikke var så verst, og at han faktisk kunne være sympatisk og snill. Forholdet dem imellom blir mye bedre mot slutten.

Børre er nabogutten til broren. Han er mellom 4 og 5 år og han blir jeg-personens nye venn. De to kommer godt overens og etter at Børre kommenterer jeg-personens tøffe sykkel begynner vennskapet og ta form. Jeg-personen lar seg falle ned på samme nivå som Børre og de snakker om ting som barn gjør. Det virker som at jeg-personen ser litt av seg selv i Børre og dette styrker vennskapet ytterligere. Vennskapet med Børre er en del av jeg-personens steg tilbake mot barndommen.

Jeg-personen er opptatt av hvorfor han ikke har kjæreste. Han  undres over hvorfor han som er så snill ikke kan få seg kjæreste når så mange usympatiske menn  har kjærester. Løsningen blir Lise. Hun blir jeg-personens nye kjæreste. De har et bra forhold og hun liker ham godt. Det er hun som overtaler jeg-personen til å reise til New York der jeg-personen som sagt får sitt vendepunkt, og begynner å se lysere på livet igjen.

Lister, den røde ballen, og bankebrettet er også en måte å finne tilbake til barndommen på for jeg-personen. De brukes for å forenkle en kaotisk tilværelse og for å glemme det som skjer (komme tilbake til barndommen). Et sitat fra boken sier:

"De siste dagene har jeg knapt nok gjort annet enn å banke. Jeg har banket fra morgen til kveld. Det er en utsøkt monoton aktivitet som fyller meg med takknemmelighet overfor Brio."

Tid er symbolet på forvirring. Det beste hadde vært hvis det ikke eksisterte.

Mye av det han grubler på handler om tid. Han leser også ei stor bok som er skrevet av professor Paul Davies som handler om tid. Boka gjør han både forvirret og frustrert og ofte må han ty til bankebrettet etter at han har lest.

Det er tydelig at romanen utspiller seg i 1990-åra. Vi har en del konkrete eksempler som forteller oss dette. F.eks at d snakkes om tv2 (kom ikke på tv før etter 1990). Også d at Internett er såpass utbredt er et tegn på at teknologien skutt fart, og det var også noe som skjedde i 90-åra. I tillegg til disse to er  mange av utklippene (fra Internett, diktet fra jenta, svaret fra Prof. Paul) datert til 1996.

Noe som var spesielt for 90-åra var eksistensielle spørsmål. Dette er å noe som plasserer boka i 90-åra. Det at folk føler rotløshet og meningsløshet var fenomener som hørte 90-åra til. Folk skjønte ikke hva de skulle, skjønte ikke vitsen med å leve, de søkte ei mening med livet. Dette var også noe som opptok jeg-personen i boka. Erlend Loe får ned dette temaet godt på papiret. Det vises at  han vet hva han skriver om, og at han sannsynligvis har opplevd det selv, som var på sine beste år gjennom 90-åra.

Boka er fylt med artige episoder som gjør boka både interessant og avhengighetsdannende. Episoder som banking på bankebrett av en voksen person og enkelte av de listene han skriver er morsomme og gir boka den lille snerten som en bestselger trenger. Framstillinga av jeget blir også komisk. Det er spesielt tankene hans som blir framstilt på en morsom måte. Loe vil at vi skal le av han men samtidig ta ham seriøst for d er et alvorlig tema som blir tatt opp. Erlend Loe bruker ironien flott for å få fram temaet i boka, ironien er også noe som gjør boka friskere.

Det tragiske i romanen er jeg-personen. Han gjør ingenting, bortsett fra å ligge på sofaen og tenke. Og dette er en mann som er inn i den beste tida av livet sitt. Den personlige krisa setter han langt tilbake. Han bryter med alle tilfeldige relasjoner som f. eks universitetet.

Det er et alvorlig tema som blir tatt opp, men det blir skildret på en enkel og ukomplisert måte. Tittelen Naiv.Super. sier mye om boka. Det som er så alvorlig blir skrevet på en så forenklet og lett måte at det virker nesten supernaivt. Jeg-personen er i seg selv ikke noe spesiell eller super men det er måten boka blir skrevet på som gjør at tittelen passer så godt.

Temaet i boka er som nevnt mange ganger før, søken etter meninga med livet. Det å finne seg en plass i tilværelsen. Noe man kan trives med selv og som andre også kan trives med.

Skrivemåten i boka blir som en kontrast til innholdet. Boka er skrevet på så enkelt språk som nesten over hodet mulig, men innholdet er både komplisert og vanskelig. Skrivemåten i boka er så barnslig at mange tenker at slikt kan alle skrive, men måten boka er skrevet på er genial.

Selv synes jeg boka var genial, den underfundige humoren og ironien gjorde boka til en opplevelse å lese, det eneste minuset med boka var varigheten. For min del kunne boka ha vært dobbelt så lang. For måten Loe har skrevet boka på synes jeg at han skal bli genierklært, supert. Boka anbefales på det varmeste og den er en fryd å lese. Jeg er ikke akkurat en det som kalles en bokorm, men dette er helt klart den største litterære opplevelsen jeg har hatt.