Jack London var eventyreren som reiste verden rundt og opplevde det millioner av mennesker gjerne ville ha vært med på.

Han så dagens lys i San Francisco i 1876, og vokste opp under trange kår. London var allerede i sine unge år innom mange yrker. I 1893 ble han med en selfanger, og levde senere en tid som landstryker. Under et kort opphold ved California University i 1896 ble London sterkt opptatt av Darwin og Marx og han ble en overbevist sosialist for resten av sitt liv. Hans forsøk som gullgraver i Klondike i 1897 var mislykket. Herfra fikk han inspirasjon til sine første noveller han skrev og fikk solgt. Den første samlingen fra gullgravermiljøet i Alaska, "The son of the wolf", kom ut i 1900. London var en utrolig produktiv forfatter, og da han reiste til London i 1902 hadde han et kjent navn som forfatter. Englandsoppholdet førte til "The People of the Abyss" som kom ut i 1903.

London lot seg ikke binde til skrivebordet og fortsatte med sin eventyrlyst. Han var krigskorrespondent, var på seilekspedisjoner i Det Karibiske hav og i det sørlige Stillehavet, journalist i Mexico og dro stadig på forelesningsturnèer.

Jack London døde i 1916, bare 40 år gammel. Jack London er fremdeles en av verdens mest leste forfattere, og interessen for hans verk øker stadig.

Boka "Når villdyret våkner" handler om Buck, en krysning mellom en St.Bernard og en skotsk fårehund, og hans opplevelser i det kalde Alaska.

Buck levde et lykkelig liv i Santa Clara-dalen utenfor San Francisco. Helt til han en dag ble revet bort fra denne tilværelsen da han ble tatt av gartneren deres og solgt. Han ble ført med tog til Seattle, der han ble temmet av en hundetemmer. Han ble deretter solgt til Francois og Perrault, to velrenomerte sledeførere. Buck ble sammen med flere hunder ført til Dyea-stranden med båten Norwhal. Der lærte Buck å bli en sledehund. Etter lang tid med trening, pryl og glefsing fra de andre hundene, med lederhunden Spitz i spissen, hadde han lært det. Hans fine manerer fra han var et kjæledyr var blitt forvandlet til urinstinktet fra hans forfedre: Kampen for å overleve. Hundespannet skulle til Dawson der et oppdrag ventet på dem.

Det utviklet seg tidlig en rivalisering mellom lederhunden Spitz og Buck. Det hele endte med en slåsskamp der Spitz ble drept. Buck ble nå leder for hundespannet, og han ledet hundene raskere enn noensinne. Nå ble Buck og hundespannet hans solgt til en skotte, og i følge med 10-12 andre hundespann tok de fatt på veien tilbake til Dawson. De skulle frakte post fra syd til alle de som gravde gull i nord. Buck ble raskt også leder for de nye hundene. Etter mange turer uten mange pauser, viste det seg at Buck og hundespannet hans ikke klarte å fortsette med postfrakten. De ble derfor solgt til to unge menn og en kvinne. Buck og de andre fant tidlig ut at de nye eierne deres ikke visste hva de gjorde. De la ut på turen mot Dawson og etterhvert døde en etter en av det 14-hunder store spannet. Til slutt var det bare fem igjen. Maten var det slutt på, og de måtte tåle slag fra Hal og Charles, som eierne het. Etter mye slit og strev og flere omkomne kom de dit White River treffer Yokon. Der møtte de John Thornton, som ble sint på Hal da han så hvordan Buck ble mishandlet. Buck ble liggende igjen hos John, mens de andre dro videre nedover Yokon. Med ett ga isen etter og sleden gikk ned i dypet. Buck og John satt hjelpeløse og så på.

Buck hadde det bra hos John, og fikk etterlengtet hvile og fikk igjen kjøtt på de utmagrede beina. Buck begynte etterhvert å tenke på å dra tilbake til villmarken, men hver gang tenkte han på John, og ombestemte seg. Buck og mange flere hunder jobbet nå for John og kompanjongene hans, Pete og Hans. Etter en hendelse på en bar i Circle City, der Buck kastet seg i strupen på en mann som hadde slått etter John, ble Buck kjent over hele Alaska. Etter å ha reddet John fra drukningsdøden, og etter en hendelse der Buck dro 500 kilo med mel over en strekning på 100 meter, fikk Buck nærmest heltestatus i Alaska.

Nå dro John, Pete og Hans østover fra Dawson, på jakt etter gull. De gikk i dager og i uker, helt til de en dag fant en elv der gullet glimret som smør. Letingen tok slutt. Her var det nok til alle.

Buck hadde lite å gjøre, og på en av sine mange skogsturer hørte han et ulvehyl, og han fulgte lyden. Buck fant ulven, og fulgte med ham et stykke. Buck begynte å tenke på John, og fòr tilbake så raskt han kunne. Men etter noen dager i leiren var han tilbake i skogen. Denne gang på leting etter ulven. Hant fant den ikke, og bestemte seg for å vende tilbake til leiren. Der fant han John, Hans og Pete døde, gjennomhullet av indianerpiler. Han ble fylt av et villt raseri, og fløy på den nærmeste indianeren og rev opp halsen på han. Resten av indianerne stakk av inn i skogen. Buck lå i flere dager ved liket av John. Helt til han en dag hørte lyden av ulvehyl og ulvebjeffing. Ulvene hadde nok kjent lukten av død, og kom i flokk mot dalen der Buck var. De angrep Buck, men forsto raskt at med sin kløktige hjerne var Buck en umulig motstander. De ble etterhvert trygge på Buck, og Buck fant ulven som han tidligere hadde vært sammen med. Og Buck fulgte med ulvene og stemte i med bjeffingen.