Lisbeth, Judith og Carol er søstere. De hadde en vanskelig oppvekst, fordi moren deres stakk av fra dem slik at bestemoren måtte ta vare på dem. De har et litt unormalt forhold til hverandre, men to av dem vet ikke om en dyp hemmelighet som den tredje søsteren har. Hun ble nemlig seksuelt misbrukt da hun en gang var alene i skogen som barn. Etter det drepte hun først onkelen, så drepte hun flere og flere oppigjennom oppveksten. Hun skriver alt dette i ”nattboka” si, men avslører ikke hvem av søstrene hun er. Hun dreper menn som er farlige for kvinner. Menn som er som ulver, og må derfor bli tatt av Rødhette…

I jula møtes søstrene igjen, og flere drap skjer. Den gamle pensjonerte lensmannen i byen begynner å fatte mistanke, men skjønner ikke helt hvem av de tre søstrene det er. I midten av boka avsløres det hvem av søstrene som eier nattboka og er morderen. Vi blir med denne søsteren på flere drap, uten at noen andre enn den gamle lensmannen fatter mistanke. Han gir seg ikke før han finner ut hvem av søstrene som er morderen!

Boka er veldig spennende, og det er vanskelig å skjønne hvem av søstrene som er morderen. Dette er en bok man blir revet med av, og i alle fall jeg hadde problemer med å legge den fra meg… Av en eller annen merkelig grunn følte jeg sympati med morderen. Jeg var på hennes side, selv om hun egentlig var den ”onde”. Det er nok fordi man får lese hennes innerste tanker og følelser i tillegg alt det andre. Boken er skrevet fra flere forskjellige vinkler: morderens side (gjennom nattboka), hver av de tre søstrene, Holger Eliassen ( gamle lensmannen) og Mor Berit på sykehjemmet ( bestemoren til søstrene).

”Pass deg ulv!

Snart kommer Rødhette og tar deg!”