Jeg valgte boka fordi jeg synes at den så spennende ut, og jeg ville for en gangs skyld lese en kriminalroman. Tittelen var også ganske metaforisk og pirrende. Jeg har hørt mye bra om Jo Nesbø så jeg tenkte at det kunne passe bra med noe nytt.

Jo Nesbø ble født 20. Mars 1960 i Oslo, men familien flyttet til Molde da Nesbø var åtte år. Moren hans var bibliotekar, og dette gjorde at Nesbø fort ble glad i litteratur. Selv om han var god til å skrive, fikk han ikke særlig gode karakterer på skolen. Nesbø var veldig interessert i fotball som liten. Han var fast bestemt på å bli fotballproff på Tottenham som var yndlingslaget hans. I 1967 vant han Norway Cup sammen med laget sitt, og som 17 åring debuterte han på a-laget til Molde. Nesbø spilte bra, men etter en stund med hard trening røk korsbåndet i begge beina hans, og han kunne aldri mer spille fotball. Etter videregående dro han frivillig til militæret, og her fikk han mye tid til overs. Denne tiden brukte han på musikk. Han ble med i et band som het ”De Tusen Hjem”, men de ble ikke særlig populære. En kveld Nesbø kjedet seg satt han å spilte gitar i en bar. Det kom en annen musiker inn, og dagen etter hadde de dannet bandet ”Di Derre ”. Dette ble en suksess, og de fikk platekontrakt. Etter hvert spilte de seg til toppen på Norges ”hitt” lister.

Nesbø har utdanning i økonomi ved handelshøyskolen i Bergen. Han hadde også en vanlig jobb. Det ble veldig mye å gjøre for ham når han jobbet som siviløkonom på dagtid og sommusiker på kveldstid, i tillegg hadde han så vidt startet på forfatterskapet. Nesbø bestemte seg for å ta et halvt år permisjon til Australia. På den lange flyreisen til Australia skrev han plotet til sin første kriminalroman: ”flaggermusmannen”. Når han kom hjem til Oslo ga han ut boka og den ble veldig populær. Nesbø sine kriminalromaner har blitt oversatt til over tretti språk og han har fått prestigefulle priser som Rivertonprisen og Glassnøkkelen for flaggermusmannen. Snømannen er den nest nyeste boken han har skrevet og den regnes som den beste boka av kritikerne. Jo Nesbø har en litt spesiell form for skrive stil, og han bruker ofte parallell historier som til slutt flettes sammen. Jeg tror ikke at Jo Nesbø er en stereotypisk krimforfatter, han har et særpreg igjennom bøkene sine. Han blir av mange betraktes som en alt mulig man. Han har hat gode jobber som både aksjemegler, siviløkonom og journalist. Han har vært fotballproff, artist og forfatter.

Tittel: Rødstrupe

Forfatter: Jo Nesbø

Utgivelses år: 19. desember 2000

Forlag: Aschehoug

Sider: 434

Kapitler: 118

Det hele starter med president Clintons Norges besøk i 1999. Sikkerheten trappes opp. Ved et uhell skyter Harry Hole en Secret-Service-agent og han får en ufrivillig hovedrolle. For å dekke over denne hendelsen flyttes Hole over til overvåknings politiet. Da han har etablert seg i den nye jobben ankommer det en faks om at en våpenliga har blitt rullet opp i Johannesburg og det avsløres også at en helt spesiell attentat rifle, fra krigens dager har havnet i Norge. Denne riflen er bare blitt produsert i et fåtall, og det viser seg at den har kommet i hendene på en galing. Harry Hole blir satt på saken sammen med sin partner, småfugleksperten Ellen Gjertsen. Sporene peker tilbake til krigens dager og Norske soldaters kamp mot tyskerne. Etter hvert kommer de også i kontakt med norske nynazister under kodenavnet ”prinsen”. ”Prinsen” vet mistenkelig mye om politiets planer og det virker som om de har kontakter innenfor politiets egne rekker.

Sammenhengen går helt tilbake til 1944 og skyttegravene ved østfronten. En soldat ved navn Daniel blir drept og en annen nordmann forsvinner også på mystisk vis. På et sykehus i Wien våkner en soldat opp fra koma og utgir seg for å være Daniel. Han blir pleiet av en Østerriksk sykepleier ved navn Helena og etter hvert utvikles det til et kjærlighetsforhold mellom de to. Kjærligheten mellom dem blir sterkere og sterkere og mens bombene triller ned fra himmelen og ned i Wiens trange gater må de to foreta sitt hittil vanskeligste valg.

Hjemme i Oslo ”soser” Harry Hole rundt og alkoholen krever sitt. Hole bruker en mengde tid på Schrølder resturang som er stamstedet hans for tenking. Hole er en dyktig politimann. Han lever til tider et veldig ensomt liv. Han har ikke all verdens støtte i denne saken så han bruker all sin fritid på å løse gåten. Mens snøen smelter i Oslos gater løses saken bit for bit og en morder er klar for sitt siste og helt spesielle ærend.

Denne boka var ikke en tradisjonell krimbok og Nesbø har bakt innen del andre temaer også. Boka innholder krigsdrama, romantikk og ikke minst, masse krim. Språket er i hovedsak rettet mot voksne og det er litteratur på et avansert nivå, det blir i mange sammenhenger brukt fagord og fremmedord. Språket er til tider litt innviklet og siden boka er full av replikkstreker er det ofte vanskelig å vitr hvem som snakker. Det er en endeløs skifting mellom parallell handlingene og det er vanskelig å fatte hva som skjer når de flettes sammen. Viss du ikke leser kapiteloverskriftene godt nok vil du mest sannsynlig miste grepet. Det er en del banneord i boka og det kunne i de fleste tilfellene vært utelatt. Språket i boka er veldig hverdagsnært og det blir brukt en del moderne ord og utrykk. Nesbø har også veldig nøyaktige person og miljø beskrivelser som forfatter kjennetegn. Mye av bokas handling foregår igjennom samtaler og det fremhever også hva slags forhold personene i boka har mellom hverandre. Litterære virkemidler som frampek, overdrivelser, ironi og metaforer blir mye brukt. Når Nesbø skal lage spenning, lar han tiden stå stille når spenningen er på en spenningstopp. Han utvider øyeblikket.

Da jeg satt meg ned for å lese boken forventet jeg å lese en bok med massevis av etterforsknings teknikker, avhør og mistenkte personer. Det er lite av dette i denne boken og derfor vil jeg med rette si at dette ikke er en tradisjonell kriminalroman. Det betyr ikke at jeg ikke likte boken, boken var bra spennende og til tider også veldig uforutsigbar. I boken var det mye mellom linjene så for de mest interesserte er dette en typisk bok man kan lese flere ganger. Alt i alt så likte jeg boka, men det er ikke min yndlings sjanger. Siden den er så komplisert og innviklet burde du ikke lese den på sengen før du sovner. Jeg pent anbefale den. Jeg vil spesielt anbefale den til en som er litt over gjennomsnitt glad i å lese.

Jeg likte boka og den er vel verd å ha i bokhylla.