Sommeren er i ferd med å innta Oslo og politiet er nedlesset i uoppklarte saker. En bølge av kriminalitet over hovedstaden gjør ikke livet mindre hektisk for de overarbeidede politibetjentene.

Politibetjent Hanne Wilhelmsen og politiadjutant Håkon Sand sliter med en av de mer bisarre sakene: Flere helger på rad har det blitt gjort funn av store mengder blodsøl på ulike steder i byen. Men disse "lørdagsmassakrene" mangler noe vesentlig - nemlig offer. Det eneste som er felles, er at på hvert av stedene er det skrevet et nummer i blod. Ulikt hver gang, men allikevel synes det å være et snev av system i tallene.

Mens de etterforsker denne, i utgangspunktet håpløse saken, dukker det opp en ny sak med førsteprioritet: En ung medisinstudent, Kristine Håverstad, blir offer for en brutal voldtekt hjemme i sin egen leilighet. Kristine er sterkt preget av episoden og får store psykiske problemer etter voldtekten.

Etter hvert som historien utspiller seg dukker likene fra "lørdagsmassakrene" opp. De grusomme funnene fører til at politiet får et inntrykk av morderen som en sinnssyk og rasistisk motivert seksualforbryter. Ved en ren tilfeldighet finner Håkon ut at nummeret må være det såkalte FK-nummeret som blir tildelt alle flyktninger og asylsøkere som kommer til landet. Dette nummeret er det kun folk i UDI og en spesiell avdeling i politiet som har tilgang til. Wilhelmsen skjønner med en gang at de kan ha med en sinnsforvirret statsansatt å gjøre. En politimann er ikke utelukket.

Kristines far, Finn, er mildt sagt forbannet på voldtektsforbryteren som han mener har ødelagt datteren sin, og i ren desperasjon og oppgitthet over politiets sommel, setter han i gang sin egen etterforskning av saken. Etter en stund har han allerede samlet flere viktige ledetråder som politiet har oversett. Etter å ha avlagt et besøk hos en noe tilbakestående nabo, sitter han igjen med en liste over alle bilene som var parkert på utsiden av Kristines leilighet den aktuelle kvelden. Naboen samler nemlig på bilnummer!

Finn Håverstad begynner å luke ut personer fra listen, og til slutt ender han opp med en person som passer Kristines beskrivelse. Nå vet han alt om gjerningsmannen. Navn, adresse og til og med når han sist klipte gresset.

Kristine vet ingenting om farens private etterforskning, så parallelt med farens oppdagelser støter Kristine faktisk på gjerningsmannen helt tilfeldig. Og det på politikammeret! Gjerningsmannen kjenner ikke igjen Kristine, men hun kjenner godt igjen ham.

Det viser seg med dette at gjerningsmannen er politimann. Nå ligger både Kristine og faren ligger et skritt foran politiet: De vet nemlig mannens identitet! Det er nemlig ingen ringere enn politimannen Olaf Frydenberg. Mannen som har assistert Wilhelmsen med å finne opplysninger om de andre offerne i datasystemet. Kristine velger å holde dette for seg selv.

Wilhelmsen og co. derimot, har gått på et blindspor. De trodde en stund at gjerningsmannen var en UDI-medarbeider som nektet å fortelle hvor han var den aktuelle kvelden, samtidig som han ser ut til å passe godt til Kristines "fantomtegning".

Mannen innrømmer til slutt at han har et forhold til en asylsøker. Hun fikk ikke innvilget søknaden sin, og han gjemmer henne. Det var derfor han ikke ville fortelle politiet noe til politiet med en gang. Kvinnen denne mannen har et forhold til viser seg å være Kristines nabo. Eller lettere sagt: Det egentlige offeret. Etter et avhør viser det seg nemlig å være slik at hun ikke var hjemme den kvelden voldtekten av Kristine fant sted. Men politiet ser mønsteret i gjerningsmannens handlinger, og finner ut at Kristine må ha fungert som en slags "erstatning". Innvandrerkvinnen gir politiet gjerningsmannens identitet og nå er også Wilhelmsen og co. på rett spor igjen!

Finn Håverstad bestemmer seg imidlertid for å gi mannen den straffen han fortjener, og oppsøker mannen hjemme - med pistol! Håverstad bryter seg inn i leiligheten og finner mannen i sengen. Etter han har beordret Frydenberg ut av sengen bryter det ut en slåsskamp mellom de to. Selv om Frydenberg er sterk får Håverstad overtaket etter hvert og ender opp med å skyte ham i armen. Håverstad binder ham til en stol og plasserer et tungt TV på stolen. Etter at han har gjort et kort "avhør" av ham, klarer ikke Frydenberg mer, og setter i et skjærende hyl.

Håverstad kjører med det en kniv opp i lysken på Frydenberg, og stopper ikke før kniven står i en hovedpulsåre.

Nå er noen på vei opp trappen. Det er Kristine!

Hun hopper på faren sin, i noe faren tror er en omfavnelse, men viser seg å være et angrep for å få fatt i pistolen. Hun klarer det og faren greier ikke å forhindre at hun fyrer av et skudd, men det går i taket. Deretter går hun bort til Frydenberg og drar kniven ut så blodet fosser.

I det kom Wilhelmsen og co. inn døra og Wilhelmsen skjønte med ett at en henrettelse hadde funnet sted. Hun fikk seg et syn hun sent vil glemme.

Kristine og faren ble beordret vekk fra offeret - og de lystret umiddelbart.

"Det var jeg som gjorde det", bryter Finn Håverstad ut. "Det var meg! Han lyver!", kommer det fra Kristine.

Men denne grusomme historien får et snev av en lykkelig slutt allikevel. Det viser seg nemlig at siden begge har kruttslam etter avfyring av skudd på høyre hånd, begges fingeravtrykk er på både kniv og pistol, og begge hevder at de drepte ham alene så kan de bli frikjent. Loven sier nemlig at det ikke kan være tvil om hvem drapsmannen er før han eller hun kan dømmes. Femti prosent sjanse er ikke nok. Og siden de er uenige om hvem som skjøt ham i armen og hvem som skjøt i taket har politiets advokater et problem og de to kan slippe unna en drapsdom.

Boken slutter før vi får en endelig avklaring. Så resten er nå opp til den enkelte lesers fantasi.