Forfatter: Eva Norderhaug

Forlag: Aschehoug

Utgivelsesår: 2004

Språkform: Bokmål

Sjanger: Ungdomsroman

Tittel: Saynab

Undertittel: Min historie

Oppsummering!

Saynab nådde offentligheten da hun gikk på barrikadene for å motarbeide kjønnslemlestelse. I denne boken blir vi kjent med henne som langt mer enn en omskåret kvinne. Historien er blitt til hjemme i journalist Eva Norderhaugs stue, der Saynab har ligget på sofaen og fortalt mens TV2-journalisten har notert. Med grep fra den moderne fortellende journalistikken lar Norderhaug Saynab fortelle i jeg-form selv om hun som journalist styrer fremstillingen. Fortellerstemmen er frisk, rett på sak og holder seg til konkrete hendelser i Saynabs liv. Vekten ligger på oppveksten i Norge fra hun ankom som 12-åring, med glimt tilbake til livet i Somalia - med familiekonflikter, borgerkrig og flukt.

Faktaene hun serverer om livet sitt og det somaliske innvandrermiljøet er sterk lesning. Boken gir innblikk i en av de kulturene som står lengst fra den norske, og antyder noe av bakgrunnen for de mange konfliktene som oppstår når somaliere forsøker å finne seg en plass i det norske samfunnet. Saynab forteller for eksempel om forskrekkelsen første gangen hun var med på en juletrefest og ble invitert med på «avgudsdyrkelsen» rundt et grantre.

Dette er historien om en enkeltperson, en trassig ung jente som har klart seg på tross av omstendighetene heller enn takket være dem. I Norge ble livet bokstavelig talt en kamp - mot en krigsskadd og voldelig far, mot nynazister, mobbere og mot kvinneundertrykking mer generelt. Denne viktige boken er ikke særlig spennende anlagt. Som innledning trekker Norderhaug frem en episode der Saynab blir sviktet av vennene sine: «Plutselig var ikke samholdet der lenger. Noe var blitt borte på veien. Og jeg visste ikke hvor jeg skulle finne det igjen.» De som tror boken bygger opp mot dette sviket, vil bli skuffet. Saynabs søken etter tilhørighet er ikke skrevet slik at leseren suges inn i historien. I stedet drives lesingen frem av hennes personlige stemme.

Dilemmaet er at denne fortellermåten begrenser refleksjonsnivået i boken. Hendelsene Saynab forteller om trenger dypere perspektiv. Det virker nemlig nokså uklart hva som er målet med boken. Det går an å gi den til sine døtre for å fraråde dem å ha kontakt med somaliske menn. Faktisk går det også an å bruke den som argument mot å ta imot flyktninger fra Somalia. Ikke fordi somaliere ikke fortjener asyl, men fordi det fremstår som svært vanskelig å hjelpe dem.

Denne slagsiden kunne vært redusert dersom Norderhaug hadde valgt en mer reflektert fortellermåte. Det journalisten derimot lykkes i, er å gjøre Saynabs raseri forståelig. Fullt så overbevisende er hun ikke til å vise hvordan dette raseriet utgjør drivkraften bak hennes glødende engasjement mot undertrykking. Ironisk nok velger Norderhaug å avslutte med at Saynabs liv får mening i det hun aktivt begynner å arbeide mot kjønnslemlestelse. Og da gjør hun jo nettopp det denne boken forhåpentlig var ment å skulle unngå: Å fremstille Saynab først og fremst som en omskåret kvinne.

Min mening!

Det er en bok som kan få personer til å tenkte litt over hvordan verden egentlig er. Det er ganske sjokkerende og du får en merkelig følelse inni deg når du leser alt det Saynab har gått igjennom, hvor annerledes kulturen hennes er fra livet i Norge. Det må ha vært en vanskelig overgang. Hun fikk masse bank av faren, savnet moren og ble mobbet på skolen. Jeg syns det var bra at hun fikk skaffet penger til å besøke moren og stefaren. Når jeg leser alt det de gikk igjennom på flyplassene, må det være flere enn Saynab livet var vanskelig for, folk plyndret bagasjen og slapp de ikke gjennom passkontrollen uten at de måtte betale fordi de hadde norske pass og kom fra Norge.

Dette er en tankevekker for folk. Kanskje de begynner og tenke litt over hvor fælt innvandrere har det, mistet hjemmet sitt og familien sin, og kommer til Norge med forhåpninger om et bedre liv, men får bare vanskeligheter hele veien. Det kan ikke være så lett, Saynab er ei tøff jente som har klart seg gjennom alt det her.

Eva Norderhaug