Seierherrene av Roy Jacobsen

Seierherrene av Roy Jacobsen er en bok om mennesker og samfunn i utvikling.
Det er ikke enkelt å fortelle en del av handlingen i boka og hvordan den utvikler seg i begynnelsen, dette gir liten sammenheng. Boka er nemlig delt opp i to deler, ”Martas sang” og ”Gutt” er fortalt i to ulike former og på to ulike grunnlag. Likevel beholder delene sammenhengen og forståelsen gjennom nære forbindelser og slektskap.

Johan Strand er en fiskerbonde på Herøy i Nordland. Han har tre ”ekte” barn og tre ”uekte.” De tre uekte barna kommer fra hans andre kone, sigøyneren. Han er som majoriteten i Nord-Norge på 1920-tallet, lutfattig. Den hardbarskede fiskeren plages med gjeld som rekker han over ørene, påført av hans avdøde far, som lånte seg gård og grunn. Han har et lite bruk og en liten ”færing”(liten båt, ofte brukt i fiske). Dette er grunnlaget for ”Martas sang.” Med stor historisk nøyaktighet fortelles historien om en fiskerbonde og hans slekt. Historien i første del er noenlunde kronologisk ordnet. Inntrykket jeg fikk var at Jacobsen tok for seg en og en av figurene i boka, slik får vi god oversikt og blir kjent med personene. ”Martas sang” er fortalt av en tredjeperson som ser alt utenifra. Det foregår direkte dialog mellom personene, skrevet på deres egen dialekt. Slik klarer forskjellige litterære virkemidler å fortelle historien om familien fra Nord-Norge som klarer seg selv om gården blir tvangsaksjonert og at far i huset mister det ene øyet på anlegg. For det var ikke bare fiske og gårdsbruk som var nødvendig for å overleve, på vinteren dro far og etter hvert sønn i huset, på anlegg.

Historien forandrer seg noe da Marta, den yngste av Johans to døtre, flytter til Oslo og tar huspost i Grefsenkollen. Da legges fortellingen over fra skildring av livet i Nord-Norge til skildringen av Martas liv i Oslo. Den skremte og uvitende jentungen på fjorten kommer til store Oslo og ser elektrisiteten for første gang. Hun arbeider seg fram fra de aller mest fattigslige kår i leid rom hos kusina Laila og kvitter seg snart med det ”stygge” helgelands- målet. Etter en tid møter hun industrisarbeideren Frank, de opplever kjærlighet og flytter til slutt sammen. Hun holder hele tiden kontakt med familien i Nord-Norge og halvsøstrene kommer flyttende til Oslo en etter en. Mens Marta vokser til å bli en arbeiderklassekvinne det står respekt av, utvikler samfunnet seg. Krakket kommer, krigen kommer og femtitallet kommer. Den gamle Johan Strand som tidligere var hardnakket kommunist må gi tapt for Nygårdsvold og Gerardsen i de framtredene sosialdemokratiske regjeringene. Det er her del en slutter, Marta og Frank har funnet seg til ro på en liten leilighet sammen med Martas halvsøster, Mona Lisa. Marta har lyst på barn og vil etablere seg.

Del to, Gutt, skildrer en mer urban livsstil. Her forteller bygutten Rogern, som er minstemann i en søskenflokk på tre, om sitt liv. Han forteller sin livshistorie gjennom å ”hoppe” innom opplevelser han har hatt som ung. Rogern lever i en typisk arbeiderklassefamilie i Årvoll på Groruddalen i Oslo. Moren er fra et lite bruk på kysten av Nord Norge og faren er industriarbeider oppvokst i Oslo. I denne delen av boken bruker Jacobsen en mer humoristisk forfatterform. Vi får høre om den gamle merra Rødspetta, traumatiske opplevelser om hvordan det var å være minstemann og se Robin Hood på søndagskveldene og problemene ved å være vakt i B-oppgangen på Sinsen Folkeskole. Likevel beholder boken sitt preg av å være en roman om samfunnsutvikling. Familien er flere ganger og besøker den lille gården på helgelandskysten, og moren begynner alltid å gråte når hun kommer tilbake til sitt barndomshjem. For Rogern og brødrene er det mer en ferieplass der de fisker og slapper av. Lite forstår de av alt slitet og all fattigdomen som utgjør historien til bestefarens gård. Lite vet de om alle de uttalige timene Johans første avkom Gunnar nedla da han prøve og holde seg våken i den lille nedslitte færingen de sitter å fisker småmort i. Lite vet de om livet som utspant seg her bare for 30-års tid siden. Det er fjernt for en bygutt fra Årvoll som skryter av den 3-kilos torsken han fisket i Nord-Norge. Slik får vi en følelse av samfunnsutviklingen, om forskjellige tider, om industrialiseringen og urbaniseringen.
Gutt er i hovedsak en forteling om barndommen og oppveksten. Vi følger Rogern helt til jappetidas slutt, altså til denne bokens nåtid. Han blir til slutt etablert med to unger og egen leilighet og driver med EDB-utvikling. Slik er han selv blitt en liten bit av livets puslespillet, som også hans forfedre har vært en del av. Selv om hans verdier ligger langt fra bestefarens, er de i samme båt.

Seierherrene er en bok som strekker seg over tre generasjoner. Boka utspiller seg på Herøy i Nordland, der Johan strand oppdrar og livnærer åtte unger og en sigøyner. Det lille ”ørneredet” i Grefsen-kollen, der Marta bor når hun har huspost hos en rikmannsfamilie. Årvoll i Groruddalen, der Rogern vokser opp sammen med sine to brødre og foreldrene.

Selvfølgelig foregår ikke en ”murstein” av en bok bare på disse ulike stedene, men de er på en måte base for de miljø som utspinner seg i boka. Miljøskildringene i seierherrene er ikke veldig detaljert. Fordi den ikke foregår kronologisk blir det vanskelig å detaljere alt, derfor har Jacobsen valgt å gå i detaljer i utvalgte episoder. Eksempelvis er Rogerns møte med skyffelen. Skyffelen er et langt kosteskaft med en malproposjonal liten bøyle der piassavaen skulle ha sittet. Når Rogern for første gang møter skyffelen går han på Sinsen Folkeskole og den som introduserer skyffelen er Sinsen Folkeskoles største skrekk på denne tiden, Williksen. Williksen er en grusom lærer. Det ser ut som om Williksen må ha skremt Rogern sikkelig fordi han blir beskrevet i svært mange episoder i løpet av Rogerns barndom.
Mange vil nok stusse over alle de episodene og ikke minst alle de navnene og beskrivelsene Rogern bruker når han beskriver barndommen sin. ”Geir Arne Gapen, kalt Gattet, ikke noen Åge Storhaug han heller, men han klarer i hvert fall å heve tyngdepunktet over læret, slik at han er den gjenstand som er i bevegelse og som vil fortsette å være i bevegelse helt til en kraft virker inn på den.” Slik beskriver Rogern utrolig mange personer opp gjennom oppveksten sin, dette gjør fortelling svært morsom og fargerik. ”Gattet prøver igjen. Mens jeg lurer enda en gang på hva som driver han, er det lørdagskveldene der hjemme alene med mora, de tjue pølsene med lompe, et nytt byggesett han skal få til ferien, som han vet nærmer seg for hvert minutt han holder ut, enten han det minuttet passerer her inne i gymsalen, nede på hjørnet ved D-inngangen, der han står stille sammen med de to vennene sine, eller hjemme i sofakroken, og at ingenting egentlig spiller noen rolle, verken ære, ambisjoner, sårbarhet….”
Det som er spesielt er at Jacobsen greier å skildre ulike mennesketyper i ulike miljøer. Marta er en person som gråter mye. Hun gråt utrolig mye i oppveksten da hun ikke greide å lese, eller da kyrne ble slaktet, eller da landskapet og naturen var så pen. Dette går igjen i hele skildringen av Martas liv, hele tiden i nye miljøer og situasjoner. Hun gråt også mye da hun ikke fikk til oppgavene hun ble tildelt på huspost i Grefsenkollen. Da hun opptrer som Rogerns mor i hans fortelling gråter hun når slekta sender brev eller når hun kommer hjem.

De andre personene i boka er skildret på samme måte. Da ungdomsopprøret på slutten av sekstitallet kommer greier Harald, Rogerns eldste bror, seg bra. Han er en rotløs personlighet som søker og derfor passer han inn i 68-er miljøet. Da 68-erne ble voksne noen år senere går dette igjen hos Harald, han er en mann uten konsekvenser. Han starter prosjekt etter prosjekt og låner masse penger, men det meste går dukken. Slik beskriver Jacobsen de samme personene i miljøer og omgivelser som stadig forandrer seg og vi får dermed lettere inntrykk av de store endringer og utvikling Norge egentlig har vært igjennom på veldig kort tid. Fra jordbruk og fiske til industri og data. Han har faktisk brukt en slekt over tre generasjoner som et bilde for hvordan Norge har utviklet seg fra å være et land på harde kår, der arbeiderklassen måtte virkelig slite for å overleve, til et sosialdemokratisk velferdsstyre der ingen virkelig behøver å slite for å overleve.

”Han ble aldri lei av å si det: seierherrene. Det er arbeiderklassen som skal bli historiens seierherrer, glunt, også her i landet, det er vi som er guds stemme på jorden, Herrens og Stalins rungende røst: det er vi fattige jævler som skal arve bruket - skjønna du dæ?”
Sa fiskarbonden Johan Strand til sønnen Gunnar mens de en gang på slutten av 1920-årene samlet bjørk ved Vassbotten. Selv om det var sosialdemokratene og ikke Stalin som gjorde slik at den fattige arbeiderklassen trådde over i det borgelige på slutten av det tjuende århundret, ble det slik Johan Strand mente var skrevet ”både her og dar.” På denne måten har Jacobsen intrigert svært mange miljø- og samfunnsendringer i teksten sin. Boka er innom de harde kår på fiske og i jordbruk i Nord-Norge, den er innom industriarbeidermiljøet i Oslo, den er innom den særegne drabantbyoppveksten på 50 og 60-tallet, den er innom studentenes opprør og 68-erne, den er innom jappetida og den nye teknologien. Samtidig beholder boka det familiære og naturkjære preget der Johan ror utover den blankstille fjorden ved Herøy og der familien går søndagstur i Oslomarka.

Det inngår mange mennesketyper i Seierherrene. Det kan skilles ut tre hovedpersoner i boka, Johan, Marta og Rogern. Disse beskriver tre forskjellige generasjoner i et slektsledd. Johan Strand er småbruker og fisker på Herøy i Nord-Norge. Den første kona hans er død og den nye, som bærer navnet sigøyneren, er mer et resultat ev behovet for en forsørger enn kjærlighet. Johan har fra før tre barn, Gunnar, Marta og Randi. De tre fillete ungene som i 1927 sprenger vekk det store landemerket Kjempen med farens stjålne dynamitt, har en ganske stor rolle i boken. Marta som i 1936 reiser til Oslo på huspost får mest å si for boken. Ellers beskriver Johans tre barn gjennomsnittelige personligheter i naturalsamfunnet på Helgelandsøyene. Sigøyneren har selv tre barn, snefnugget, Arvid og den lille Sigurd. Disse vokser da også opp og vi får i del to vite hvordan de også har utviklet seg til å bli en bit av livets puslespill de også. Det er svært mange personligheter innblandet i Jacobsens roman, og hver av dem har en historie og personlighet. Likevel er det Johan, Marta og Rogern alle disse personene er bygd opp rundt.
Johan er av den gamle skolen. Han har et ”stå på” mot av de sjeldne. Selv om alt raser ned rundt han gang på gang har han troen på at alt vil bli bra til slutt. Likevel blir det ikke heroisk, han har sine feil, sin dumskap og han kan til tider være trangsynt, slik mange av disse kjempende underbetalte arbeiderne var. Marta er bokens bindeledd. Både i betydningen bindeledd mellom generasjonene og fordi hun er en meklende og bindende personlighet. Hun er den yngste i den ”ekte” søskenflokken og er en sart person som gråter ofte. Hun blir sendt vekk fra farens gård i 7-8 års alderen, men fortsetter likevel å komme tilbake og besøke hjemgården nesten konstant. Denne nære tilknytningen til familien skal gå igjen i del to, da hun opptrer som Rogerns mor. Hun er den som møter byen for første gang, da boken flytter miljø og tilhørighet fra Nordland til Oslo på midten av 1930-tallet. Vi opplever sammen med henne hvor forskjellige disse to motpolene i Norsk samfunn var på denne tiden. Det er til ettertanke at svært mange gjorde som Marta, gikk fra fiske og bondejentetilværelse i utkant Norge til en urban livsstil der Greta Garbo er det store forbildet for den kvinnelige karakter. Som tjenestepike hos en rikmannsfamilie greier hun seg ikke særlig bra, men Marta har noe av det samme som faren. Hun gir aldri opp, selv om hun egentlig ikke har noen valg, hun må greie oppgavene sine, bra eller dårlig. Etter hvert får hun en omgangskrets i Oslo og jobben er heller ikke så vanskelig som før, hun kommer i en ny rolle der det er hun som brøyter vei for Snefnugget. Snefnugget er Martas ”lillesøster”, hun kommer til Oslo året senere. Likevel er det tydelig at Marta ikke trives i jobben som tjenestepike, hun er vant til en tilværelse der man klarer seg på egen hånd.

Kjærligheten er en tilstand Seierherrene beskriver på mange måter. Marta finner på en måte kjærligheten i pukkverkarbeideren Frank, selv om det går tregt. Et år etter de møtes og ikke har noen videre kontakt finner Marta ut at Frank har vært den hun har tenkt på hele tiden.

Slik kan kjærligheten også beskrives. Mitt inntrykk er at kjærligheten i Seierherrene blir mer romantisert jo lenger du kommer opp i generasjonene. Kjærligheten mellom Johan Strand og Sigøyneren var som den typiske kjærlighet på denne tiden, enkel og nødvendig. Både Sigøyneren og Johan trengte hverandre og de mest romantiske scenene fra deres forhold er da de ligger i lynget og gjør det som må til for å få barn. I forholdet mellom Marta og Frank er det litt mer tanker og romantiske relasjoner i beskrivelsen av deres kjærlighet. Den er et skritt videre fra Johan og Sigøyneren. Forholdet mellom Rogern og Laila er det mest kompliserte forholdet av generasjonsforholdene, her er det utroskap og begjær, familieforhold og sosial status inkludert. Slik prøver Jacobsen å få fram et viktig poeng i samfunnets fremgang, til og med kjærligheten forandres. Vi vet godt at det er ikke er tida som gjør forhold mer kompliserte, men evnen til å utrykke oss, vår utvidede frihet. Johan Strand og Sigøyneren hadde akkurat like mange tanker som Rogern og Laila, men for dem var det ikke noe å snakke om, det var slik det var, det var deres skjebne.
Marta har en sterk personlighet og viser som sagt det samme arbeidermotet som faren. I andre del av boken har det påbegynte romansen med industriarbeideren Frank utviklet seg til å bli tre gutter og en treroms leilighet på Årvoll i Groruddalen. Her opptrer Marta som den typiske snille husmor og ektefelle i en arbeiderklassefamilie. Hun har sluttet å arbeide i radiofabrikken der hun jobbet da del en sluttet. Likevel beholder hun den nære tilknytningen til familien gjennom brev og sommerlige besøk i Nordnorge. Hun tar vare på absolutt alle brevene og hun begynner å gråte nesten hver gang hun tar dem fram.
Rogern er hovedperson og forteller i den andre delen av boken. Hans to storebrødre, Jannik og Harald, er viktige bipersoner i Rogerns livsreise. Rogern er født i 1955 og er en ekte drabantbygutt fra Årvoll i Oslo. Rogern er ikke en av ”Guds beste barn” og har tidlig problemer med skolesystemet Han må i ekstraklasse og han gir ikke lærere sine mye av æren for at han karret seg gjennom folkeskolen såpass bra som han greier. Rogern er utrolig flink til å bruke humor i sine barndomsfortellinger. Likevel forteller han om det harde livet som drabantbygutt. Hvor vanskelig det er å bli godtatt av lederskikkelser som Raymonn Wracanagel og Ove Jøn, som er de virkelige store i Rogerns barndom. Rogern selv er en person som blir mye påvirket av omgivelsene sine. Hans brødre er store forbilder for han. Eksempler på det er da Harald er i 68-er miljøet, Rogern blir også dratt med og havner tilslutt foran faren i fengselsdøra. I slutten av boka er det Jannik som påvirker broren til å begynne med EDB-utvikling. Rogern er alltid midt imellom, alltid et bindeledd mellom den ekstreme Harald og den rolige og omstendige Jannik. Han er ikke den som gjør ting først. Slik er det kanskje for alle lillebrødre, veien blir brøytet foran dem. Det er vanskelig å fortelle kronologisk fra livet til Rogern, han hopper mye i tid. Rogern setter mennesketyper i båser og han har med et uttalig personregister som dekker de fleste mennesketyper i hverdagen. Likevel er det familiekjære ivaretatt, Rogern er en familiekjær person og det nære sammen med familien er noe som blir ved Rogerns liv. Samtidig er han en rotløs person. Han er slitt mellom to brødre og vet ikke helt hva det skal bli av ham. Til slutt finner han da noe han interesserer seg for og starter så smått, her er det litt mer uklare skiller i overgangen fra familieforsørging til egenforsørging. Da Marta dro ut var det liksom spontant og kontant, hun levde hjemme til et punkt da hun var stor nok, slik det er ellers i naturen med fugler og andre dyr. Rogerns oppvekst viser en tid med rotløshet og ”overforsørging.”

Forfatter Roy Jacobsen har med boka Seierherrene gitt ut en bok om samfunn og mennesker i utvikling. Han har fortalt en slektshistorie ved å følge den gjennom tre generasjoner.
Slik får han fram endringer i samfunnet ved menneskelig forandring i klesstil, væremåte og holdninger. Han forteller ved hjelp av et uttal av episoder og hendelser i denne slektas historie som til sammen utgjør en historie om både samfunn og mennesker. Boka er hele tida opp i det som skjer på nasjonal og global basis, dessuten har karakterene ofte sterke politiske meninger. Det kan faktisk virke som en nøkkelroman fordi Jacobsen bruker så mange navn og detaljerte beskrivelser og da er det særlig del to, da jeg personen Rogern forteller om sitt liv. Det minner også mye om en dokumenterroman da vi får de vakre romantiske beskrivelsene av samfunnet på Herøy. Likevel greier Jacobsen dette med å aldri trå inn i det romantiske og heroiske. Selv om fiskeren Johan strand og Gunnar sliter dag og natt for å fø familien og få ”lugga” til ungene glir de aldri inn i det heroiske. De har sin dumskap og sine feil slik alle mennesker. Seierherrene er en realistisk bok og den holder seg til denne stilen. Humor er også en viktig del av seierherrene, særlig i siste del er det mange episoder du ler høyt av uten å være flau over det. Han klarer med en levende gnist å bringe episodene hjem i stua til leseren, og vi får med en gang stor avsky til Rogerns marerittlærere, ”Rødspetta” og Williksen.

Budskapet med Seierherrene er nok mangetydig. Tittelen på boka beskriver den tidligere fattige arbeiderklassens kamp for verdier og jord i den harde tilværelsen. En seier de vinner da sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet tar over i Norge, men boka stopper ikke der. Den følger også samfunnet etter at arbeiderklassen har ”seiret,” og her kan det ligge en liten ironi i tittelen fordi hvem var det ikke Johan Strand avskydde mest da han tenkte på livets urettferdighet i sin lille færing? Det var de skrinne, de som ikke arbeidet og likevel hadde det godt, de som var som arbeiderklassen er i dag. Slik antyder nok Roy Jacobsen at Arbeiderpartiet har drept noe av sin egen politikk. For i dag finnes lite av de felles verdier og de ambisjonene og engasjementet som fantes den gang Johan Strand kjempet for arbeiderne som streikeleder. Slik ligger det mange både politiske og menneskerealterte problemstillinger og spørsmål i de endringene boka gjenspeiler.

Selve fortellermåten i boka endres drastisk i overgangen fra del en til del to. I første del bruker han den allvitende tredjepersonsforteller. I denne delen bruker han ikke så mange tanker for å få fram karaterens meninger og karakteristiske trekk, han forteller heller gjennom handlinger og episoder. I andre delen er fortellerformen skiftet til jeg-persons fortelling der fortelleren ser tilbake til sitt liv og forteller episoder derfra. Dialekt og sjargong er mye brukt i dialog mellom karakterene i boka, det vil si, de snakker bare på dialekt. Slik får Jacobsen bedre fram kulturelle forskjeller, f. eks da Marta måtte skifte dialekt fra Helgelands mål til Oslo dialekt. Fremmedord er han forsiktig med å intrigere i teksten, dette gjør den mer folkevennlig og dessuten får historien et mer realistisk preg. En ting jeg la merke til i Jacobsens grammatikk er at han bruker svært mange komma, han kan ha opptil 10 linjer uten å bruke punktum. Dette gjelder særlig del to av boka. Det rare er at teksten likevel ikke blir tunglest og vanskelig å følge. I første del er teksten som sagt preget av et til dels realistisk/naturalistisk preg, mens andre del har en lettere fortellermåte og et ledigere språk. Jacobsen har gjennomført denne stilen og lykkes med å gjøre boka variert og mangfoldig. Likevel kan det nok bli litt langt og en smule kjedelig om enkelte temaer i denne 633 sider lange boka. Men helhetlig beholder boka det fantastiske inntrykket den har gjort på meg og mitt perspektiv på livet. Dette er en bok du får mye igjen av å lese, den er utrolig variert og mange vil nok kjenne seg igjen i mye av innholdet. Det som gav mest inntrykk på meg var de fantastiske livsfortellingene fra karakterene i Nord-Norge. Du er får med en gang sympati og respekt for disse livets slitere, men likevel er de mennesker, det er det som gjør boka fantastisk. Humor er noe Jacobsen har mye av, det viser Rogerns livsfortelling. Mange episoder er så morsomme at du får lyst til å ringe en venn å lese til ham, bare fordi episodene er så sprø. Humoren er lirket inn i teksten på en fin måte, boka beholder hele tiden sitt noe alvorlige og samfunnsanalyserende preg. Mange av de språklige virkemidlene i boka er bygd på en viss forståelse av mennesket og Norsk samfunnsliv. Han bruker mennesker for å sammenlikne endringer i tid. Derfor må du ha en viss forståelse av hva som har skjedd i Norge i de siste hundre årene og dessuten være såpass oppadgående at du klarer og forstå sammenhenger og konsekvenser av menneskelige handlinger og relasjoner. Men for all del, denne boka er ikke noe doktorgradsavhandling i samfunnsliv. Den passer for de som har lyst på en fin opplevelse og samtidig få litt perspektiv på endringene og utviklingen Norge har vært igjennom. Dette er et verk av sterk karakter og det vises at Jacobsen har gjort et bra forarbeid til romanen. Seierherrene anbefales på det varmeste.

Tittel: Seierherrene
Forfatter: Roy Jacobsen
Utgivelsesår: 1991
Forlag: J. W. Cappelens forlag A-S
Omslagsdesign: Sean Brewer