Denne boken heter Seierherrene og er skrevet av Roy Jacobsen. Boken på hele 630 sider, ble gitt ut i 1991 av forlaget Cappelen. Boken er gitt ut i så og så mange opplag...

 

Smakebit av boken

Roy Jacobsens roman er om vår aller nærmeste historie. Romanen skildrer det norske samfunn fra perioden 1927 og helt fram til 1990. Bakteppet for romanen er de store endringene som det norske samfunn har gjennomgått. Fra den nordnorske fattigdommen til det sosialdemokratiske livet i Groruddalen. Jacobsen beskriver dette store tidsløpet gjennom en families historie, fra bestefar som sliter og jobber i tyveårenes Nord-Norge, med mange munner å mette. Vi følger videre hans yngste datter, Marta, som i fjortenårsalderen blir nødt til å reise til Oslo og ta huspost. I andre del av boken er det hennes barn, nemlig de tre sønnene som ble født i femtiårene og som vi følger gjennom oppveksten og inn i voksenverden.  Seierherrene er delt inn i to deler , som på sett og hvis kan leses som selvstendige bøker.”Martas sang” og ”Gutt” er fortalt i to ulike former og på to ulike grunnlag. Likevel beholder delene sammenhengen og forståelsen gjennom nære forbindelser og slektskap.

 

 

Hovedpersonene i boken

 

Boken omhandler en stor familie, med mange forskjellige personligheter og navn, men vi kan likevel skille ut tre hovedpersoner i boka, Johan, Marta og Rogern. Disse beskriver tre forskjellige generasjoner i et slektsledd.

 

Johan Strand er en småbruker og fisker på Herøy i Nord-Norge. I boken møter vi Johan og hans andre kone Sigøyneren. En hører ikke om noe storspilt kjærlighet. Ekteskapet mellom Johan og Sigøyneren er basert på at Johan trenger hjelp til å ta vare på hans tre barn fra hans første ekteskap og Johans behov for penger. Johan har et ”stå på” mot av de sjeldne. Selv om alt raser ned rundt han gang på gang har han troen på at alt vil bli bra til slutt. Som en underbetalt arbeider og med forsørger ansvar for 6 barn (3 ekte og 3 stebarn) har Johan ingen enkel jobb. Johan har sine feil og tar ikke alltid de klokeste avgjørelser. Likevel er han den som klorer seg fast oppe i Nord-Norge, mens nesten alle andre flytter vekk fra misnøyen og fattigdommen oppe i Nord.

 

Marta er bokens andre hovedperson og fungerer som bindeledd mellom hennes far Johan og livet i Nord-Norge og ettertidskrigens liv hvor bokens tredje hovedperson Rogern er sentral. Marta er den aller yngste i den ”ekte” søskenflokken. I 7-8 alderen blir hun sendt vekk fra farens gård, men hun kommer nesten hverdagslig på besøk. Etter hennes konfirmasjon, blir hun sendt på huspost til Oslo, i en stor villa på Grefsen-kollen. Boken beskriver da en utrolig overgang, når det gjelder alt, teknologi, moter, personligheter og mer. Marta gikk fra å være en bondejente til å leve et mye mer urbant liv i hovedstaden.

 

Marta jobber som tjenestepike hos en rikmannsfamilie, men hun greier seg ikke særlig bra. Marta har noe av den samme personligheten som faren. Hun gir aldri opp, selv om hun egentlig ikke har noen valg, må hun må greie oppgavene sine, bra eller dårlig. Etter hvert får hun en omgangskrets i Oslo og jobben er heller ikke så vanskelig som før. Likevel er det tydelig at Marta ikke trives i jobben som tjenestepike, for hun er vant til en tilværelse der man klarer seg på egen hånd.

 

Marta er en person som gråter mye. Hun gråt utrolig mye i oppveksten da hun ikke greide å lese, eller da kyrne ble slaktet, eller da landskapet og naturen var så pen. Dette går igjen i hele skildringen av Martas liv, hele tiden i nye miljøer og situasjoner. Hun gråt også mye da hun ikke fikk til oppgavene hun ble tildelt på huspost i Grefsenkollen. Da hun opptrer som Rogerns mor i hans fortelling gråter hun når slekta sender brev eller når hun kommer hjem.

 

I den andre delen av boken har det påbegynte romansen med industriarbeideren Frank utviklet seg til å bli tre gutter og en treroms leilighet på Årvoll i Groruddalen. Marta har utviklet seg til å en typisk snill husmor og ektefelle i en arbeiderklassefamilie. Selv om Marta har stiftet sin egen familie og ikke jobber selv, klarer hun å holde den nære tilknytningen til familien gjennom mange kjærlige brev og sommerlige besøk i Nord-Norge.

 

I andre del av boken er det Rogern som er hovedpersonen. Rogern er Martas sønn. Akkurat som Marta selv har han 2 eldre søsken, Jannik og Harald. De er viktige bipersoner i Rogerns oppvekst. Rogern er født i 1955 og han er en ekte drabantbygutt fra Årvoll. Rogern er ikke et av ”Guds beste barn”. Han har store problemer med skolesystemet, og kommer ikke likegodt overens med alle lærerne. Han må i ekstraklasse og han gir ikke lærere sine mye av æren for at han karret seg gjennom folkeskolen såpass bra som han greier.

 

Rogern vil gjerne være en del av gjengen på Årvoll, noe han til tider faktisk er. Boken beskriver hvor vanskelig det er å bli godtatt av lederskikkelser som Raymonn Wracanagel og Ove Jøn, som er de virkelige store i Rogerns barndom. Rogern selv er en person som blir mye påvirket av omgivelsene sine. Hans brødre er store forbilder for han. De er ikke alltid like gode forbilder for han. Storebror Harald får han med på mange rampestreker.

 

I boken opptrer Rogern som et slags bindeledd mellom hans to eldre brødre, mellom den ekstreme Harald og den rolige og omstendige Janikk. Rogern sliter med å finne sin plass i familien, og han undrer også stadig på hva det skal bli ut av ham. Vi får høre om den gamle merra Rødspetta, traumatiske opplevelser om hvordan det var å være minstemann og se Robin Hood på søndagskveldene og problemene ved å være vakt i B-oppgangen på Sinsen Folkeskole.

 

Forfatteren beskriver at Rogern og hans brødre befinner seg i en annen tid gjennom feriene i Nord-Norge. Lite vet de om livet som utspant seg her bare for 30-års tid siden. Det er fjernt for en bygutt fra Årvoll som skryter av den 3-kilos torsken han fisket i Nord-Norge. Vi følger Rogern helt til jappetidas slutt, altså til denne bokens nåtid. Han blir til slutt etablert med to unger og egen leilighet og driver med EDB-utvikling. Slik er han selv blitt en liten bit av livets puslespillet, som også hans forfedre har vært en del av. Selv om hans verdier ligger langt fra bestefarens, er de i samme båt.

 

 

Miljø

 

Seierherrene er en bok som strekker seg over tre generasjoner. Boka utspiller seg på Herøy i Nordland, der Johan strand oppdrar og livnærer åtte unger og en sigøyner, Grefsen-kollen, der Marta bor når hun har huspost hos en rikmannsfamilie og Årvoll i Groruddalen, der Rogern vokser opp sammen med sine to brødre og foreldrene.

 

Selvfølgelig foregår ikke en ”murstein” av en bok bare på disse ulike stedene, men de er på en måte base for de miljø som utspinner seg i boka. På denne måten har Jacobsen intrigert svært mange miljø- og samfunnsendringer i teksten sin. Boka er innom de harde kår på fiske og i jordbruk i Nord-Norge, den er innom industriarbeidermiljøet i Oslo, den er innom den særegne drabantbyoppveksten på 50 og 60-tallet, den er innom studentenes opprør og 68-erne, den er innom jappetida og den nye teknologien.

 

Slik beskriver Jacobsen de samme personene i miljøer og omgivelser som stadig forandrer seg og vi får dermed lettere inntrykk av de store endringer og utvikling Norge egentlig har vært igjennom på veldig kort tid. Fra jordbruk og fiske til industri og data. Han har faktisk brukt en slekt over tre generasjoner som et bilde for hvordan Norge har utviklet seg fra å være et land på harde kår, der arbeiderklassen måtte virkelig slite for å overleve, til et sosialdemokratisk velferdsstyre der ingen virkelig behøver å slite for å overleve.

 

 

Få med litt hvordan miljø boka foregår i.

Orienter ganske kort om hva konflikten eller foviklinger i boka går ut på, uten å avsløre løsningen.

 

I romanens brennpunkt står bruddet, eller spranget, i det norske etterkrigssamfunnet: generasjonen som ved hjelp av fedre og mødre skulle komme seg oppover, ut av arbeiderklassen, og som samtidig mer eller mindre vendte ryggen til de verdier som muliggjorde "oppstigningen".

 

 

Hva er temaet i boken, hva dreier den seg egentlig om?

 

«Seierherrene» er en ironisk tittel. Det Jacobsen skildrer er en revolusjonær sosialisme som dør og et sosialdemokrati som seirer, med sin egen undergang som pris. Nederlaget ligger paradoksalt nok i selve suksessen. Sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet, blir et borgerlig parti blant flere. Og de arbeiderbarna som lykkes, mister kontakten med sitt sosiale utspring og glir inn i det nyliberale gründersamfunnet.

 

”Han ble aldri lei av å si det: seierherrene. Det er arbeiderklassen som skal bli historiens seierherrer, glunt, også her i landet, det er vi som er guds stemme på jorden, Herrens og Stalins rungende røst: det er vi fattige jævler som skal arve bruket - skjønna du dæ?”
Sa fiskarbonden Johan Strand til sønnen Gunnar mens de en gang på slutten av 1920-årene samlet bjørk ved Vassbotten. Selv om det var sosialdemokratene og ikke Stalin som gjorde slik at den fattige arbeiderklassen trådde over i det borgelige på slutten av det tjuende århundret, ble det slik Johan Strand mente var skrevet ”både her og dar.”

 

 

Hva er forfatterns budskap til leseren, hva tror du han vil at vi skal lære?

 

Tittelen på boka beskriver den tidligere fattige arbeiderklassens kamp for verdier og jord i den harde tilværelsen. En seier de vinner da sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet tar over i Norge, men boka stopper ikke der. Den følger også samfunnet etter at arbeiderklassen har ”seiret,” og her kan det ligge en liten ironi i tittelen fordi hvem var det ikke Johan Strand avskydde mest da han tenkte på livets urettferdighet i sin lille færing? Det var de skrinne, de som ikke arbeidet og likevel hadde det godt, de som var som arbeiderklassen er i dag. Slik antyder nok Roy Jacobsen at Arbeiderpartiet har drept noe av sin egen politikk. For i dag finnes lite av de felles verdier og de ambisjonene og engasjementet som fantes den gang Johan Strand kjempet for arbeiderne som streikeleder. Slik ligger det mange både politiske og menneskerealterte problemstillinger og spørsmål i de endringene boka gjenspeiler.

 

Samtidig tror jeg at forfatteren gjerne vil fortelle om hvordan det var å vokse opp i Groruddalen. Fortelle om blokkene, menneskene som bodde der, hvordan det var å få fryseboks og sommerbesøk på Frognerbadet. For å ikke glemme hvor forferdelig det var å besøke skoletannlegen.

 

Kjærligheten er en tilstand Seierherrene beskriver på mange måter. Marta finner på en måte kjærligheten i pukkverkarbeideren Frank, selv om det går tregt. Et år etter de møtes og ikke har noen videre kontakt finner Marta ut at Frank har vært den hun har tenkt på hele tiden.

 

Slik kan kjærligheten også beskrives. Mitt inntrykk er at kjærligheten i Seierherrene blir mer romantisert jo lenger du kommer opp i generasjonene. Kjærligheten mellom Johan Strand og Sigøyneren var som den typiske kjærlighet på denne tiden, enkel og nødvendig. Både Sigøyneren og Johan trengte hverandre og de mest romantiske scenene fra deres forhold er da de ligger i lynget og gjør det som må til for å få barn. I forholdet mellom Marta og Frank er det litt mer tanker og romantiske relasjoner i beskrivelsen av deres kjærlighet. Den er et skritt videre fra Johan og Sigøyneren. Forholdet mellom Rogern og Laila er det mest kompliserte forholdet av generasjonsforholdene, her er det utroskap og begjær, familieforhold og sosial status inkludert. Slik prøver Jacobsen å få fram et viktig poeng i samfunnets fremgang, til og med kjærligheten forandres. Vi vet godt at det er ikke er tida som gjør forhold mer kompliserte, men evnen til å utrykke oss, vår utvidede frihet. Johan Strand og Sigøyneren hadde akkurat like mange tanker som Rogern og Laila, men for dem var det ikke noe å snakke om, det var slik det var, det var deres skjebne.

 

Marta har en sterk personlighet og viser som sagt det samme arbeidermotet som faren. I andre del av boken har det påbegynte romansen med industriarbeideren Frank utviklet seg til å bli tre gutter og en treroms leilighet på Årvoll i Groruddalen. Her opptrer Marta som den typiske snille husmor og ektefelle i en arbeiderklassefamilie. Hun har sluttet å arbeide i radiofabrikken der hun jobbet da del en sluttet. Likevel beholder hun den nære tilknytningen til familien gjennom brev og sommerlige besøk i Nordnorge. Hun tar vare på absolutt alle brevene og hun begynner å gråte nesten hver gang hun tar dem fram.

 

Roy Jacobsen er en drabantbygutt fra Årvoll i Oslo. Han kom til i den store ”babybommen” på midten av 50-tallet. Roy Jacobsen som forfatter er relativt ung, han gav ut sin første novellesamling ”Fangeliv” i 1982. Jacobsen skriver mye om sine egne opplevelser og sin egen erfaring. På begynnelsen av 80-tallet var modernismen gjeldende og Jacobsen la seg som en motvekt til de modernistiske skildringene med novellesamlingene om de usikkelige drabantbyguttene som ofte endte i fengsel. Slik bruker han mye av sin egen erfaring når han skriver, han har avslørt i flere intervjuer at han ikke var av ”Guds beste barn.” Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet er noe som står sentralt i ”min” bok, dette finner vi igjen hos forfatteren som har vært innbitt Arbeiderpartimann siden han stemte AKP ved sitt første valg. Samme tilknytning mellom karakterer og tema i boka og Jacobsens personlige erfaringer finner vi i de episke skildringene av livet kystlivet i Nord-Norge. Jacobsen har selv erfaring fra fiskenæringen i Nord-Norge og er faktisk Steinar Basteensens tremenning.

 

 

Hva jeg syns om forfatterens måte å fortelle på, språket og skrivemåten. Er det et ledig og lett språk som er enkelt å forstå, eller er det litt tungt og omstendig? Levende og naturlig eller ikke? Hvorfor/hvorfor ikke?

Bruker han dialekt, sjargong eller mange fremmedord?

Har du lagt merke til spesielle språklige virkemidler som han bruker, i tifelle hvilke?

 

Slik får han fram endringer i samfunnet ved menneskelig forandring i klesstil, væremåte og holdninger. Han forteller ved hjelp av et uttal av episoder og hendelser i denne slektas historie som til sammen utgjør en historie om både samfunn og mennesker. Boka er hele tida opp i det som skjer på nasjonal og global basis, dessuten har karakterene ofte sterke politiske meninger. Det kan faktisk virke som en nøkkelroman fordi Jacobsen bruker så mange navn og detaljerte beskrivelser og da er det særlig del to, da jeg personen Rogern forteller om sitt liv. Det minner også mye om en dokumenterroman da vi får de vakre romantiske beskrivelsene av samfunnet på Herøy. Likevel greier Jacobsen dette med å aldri trå inn i det romantiske og heroiske. Selv om fiskeren Johan strand og Gunnar sliter dag og natt for å fø familien og få ”lugga” til ungene glir de aldri inn i det heroiske. De har sin dumskap og sine feil slik alle mennesker. Seierherrene er en realistisk bok og den holder seg til denne stilen. Humor er også en viktig del av seierherrene, særlig i siste del er det mange episoder du ler høyt av uten å være flau over det. Han klarer med en levende gnist å bringe episodene hjem i stua til leseren, og vi får med en gang stor avsky til Rogerns marerittlærere, ”Rødspetta” og Williksen.

 

Budskapet med Seierherrene er nok mangetydig.

 

Selve fortellermåten i boka endres drastisk i overgangen fra del en til del to. I første del bruker han den allvitende tredjepersonsforteller. I denne delen bruker han ikke så mange tanker for å få fram karaterens meninger og karakteristiske trekk, han forteller heller gjennom handlinger og episoder.

 

I andre delen er fortellerformen skiftet til jeg-persons fortelling der fortelleren ser tilbake til sitt liv og forteller episoder derfra. Dialekt og sjargong er mye brukt i dialog mellom karakterene i boka, det vil si, de snakker bare på dialekt. Slik får Jacobsen bedre fram kulturelle forskjeller, f. eks da Marta måtte skifte dialekt fra Helgelands mål til Oslo dialekt. Fremmedord er han forsiktig med å intrigere i teksten, dette gjør den mer folkevennlig og dessuten får historien et mer realistisk preg. En ting jeg la merke til i Jacobsens grammatikk er at han bruker svært mange komma, han kan ha opptil 10 linjer uten å bruke punktum. Dette gjelder særlig del to av boka. Det rare er at teksten likevel ikke blir tunglest og vanskelig å følge. I første del er teksten som sagt preget av et til dels realistisk/naturalistisk preg, mens andre del har en lettere fortellermåte og et ledigere språk. Jacobsen har gjennomført denne stilen og lykkes med å gjøre boka variert og mangfoldig.

 

Del to foregår fra femtiårene til slutten av åttiårene, ogvi møter nå Martas og Franks familie - hun fikk tre sønner - ogdet er yngstemann, Rogern, som forteller. Her har Jacobsen gjort noe lurt: Han har skiftet stil fullstendig. Rogern forteller i glimt og rykk og kast, kåserende, essayistisk, og så subjektivt som bare en rabbagast fra Årvoll pr. Groruddalen kan tillate seg. Slik er det fortellende sproget med på å skape en perspektiveffekt, fra den fjerne, legendeaktige fortellingen nordfra, til Rogerns nære, muntre, helt moderne drabantbyskildring.

 

Bokens kanskje fremste egenskap er grundigheten. Alt er pinlig nøyaktig skildret .

 

 

Kort vurdering av boka, hvordan du likte den og hvorfor; eller hva du ikke likte ved den og hvorfor. Hvordan syns du at forfatteren har lykkes med boka? Kan du anbefale den til andre lesere? En spesiell lesegruppe den passer til?

 

Likevel kan det nok bli litt langt og en smule kjedelig om enkelte temaer i denne 633 sider lange boka. Men helhetlig beholder boka det fantastiske inntrykket den har gjort på meg og mitt perspektiv på livet. Dette er en bok du får mye igjen av å lese, den er utrolig variert og mange vil nok kjenne seg igjen i mye av innholdet. Det som gav mest inntrykk på meg var de fantastiske livsfortellingene fra karakterene i Nord-Norge. Du er får med en gang sympati og respekt for disse livets slitere, men likevel er de mennesker, det er det som gjør boka fantastisk. Humor er noe Jacobsen har mye av, det viser Rogerns livsfortelling. Mange episoder er så morsomme at du får lyst til å ringe en venn å lese til ham, bare fordi episodene er så sprø.

 

Humoren er lirket inn i teksten på en fin måte, boka beholder hele tiden sitt noe alvorlige og samfunnsanalyserende preg. Mange av de språklige virkemidlene i boka er bygd på en viss forståelse av mennesket og Norsk samfunnsliv. Han bruker mennesker for å sammenlikne endringer i tid. Derfor må du ha en viss forståelse av hva som har skjedd i Norge i de siste hundre årene og dessuten være såpass oppadgående at du klarer og forstå sammenhenger og konsekvenser av menneskelige handlinger og relasjoner. Men for all del, denne boka er ikke noe doktorgradsavhandling i samfunnsliv. Den passer for de som har lyst på en fin opplevelse og samtidig få litt perspektiv på endringene og utviklingen Norge har vært igjennom. Dette er et verk av sterk karakter og det vises at Jacobsen har gjort et bra forarbeid til romanen. Seierherrene anbefales på det varmeste.