Levert av: Hege Holst-Pedersen, Svenn Richard Mathisen, Daniel Wikstøl
og Herbjørn Berge i GK, allmen mars 1997. Karakter: 5/4
Faglærer: Lene V. Kristoffersen

Tittel: Skyskraperengler
Forfatter: Tove Nilsen
Forlag: Cappelen
Utgivelsesår: 1982

Boka «Skyskraperengler» av Tove Nilsen handler om Tove og vennene hennes, og om personer som bor oppå hverandre i høyblokker. De kommer fra forskjellige steder, fra myggviddene i nord og svaberga i sør, fra de regnpiska fergekaiene i vest og de mørke granskauene i øst. De lever sammen i et kaotisk og intenst miljø, og Tove beskriver hvordan det var.

Det er brukt flere synsvinkler i boka. Jeg-synsvinkel, tredjepersons-synsvinkel og refererende synsvinkel er flittig brukt om hverandre. Refererende synsvinkel er klart brukt mest. Enkelte ganger blir jeg-synsvinkel brukt. Spesielt når hun forteller om seg selv.

Komposisjonen er for det meste kronologisk med noen unntak. Det er enkelte tilbakeblikk når personer i boka introduseres. Boka er delt inn i «kapitler» hvor hvert kapittel forteller om hver sin hendelse. Kapitlene er satt opp kronologisk.

Det bygges ikke opp til noe spesielt vendepunkt i boka. Likevel er det en god markering i boka da Migen Myhrdahl hopper fra sin veranda. «Idyllen» i blokken blir med en gang brutt og tonen i boka blir med en gang langt mer alvorlig.

Boka er meget lettlest og den er skrevet på en muntlig måte. Dette faller naturlig da boka tar for seg store unger i alderen elleve til tretten år. Noen ganger bruker de voksne noen vanskelige ord som barna lurer på og som gjøre dem meget nysgjerrige. Et eksempel på dette er da Tove lytter til morens samtale med Ingrid Kristiansen. De hvisker til hverandre og Ingrid sier: «Jeg må vel det. Det går jo ikke an å holde en mann stangen i all tid.» Hva dette kan bety funderer Tove over i lang tid. Dette skiller den «uforståelige» verdenen til de voksne fra ungenes. Det gir oss også et godt innblikk i hvordan forholdet mellom unger og voksne var på 60-tallet.

Tove er elleve år og bor i en drabantby utenfor Oslo. Boka skildrer en liten del av hennes oppvekst. Språket er muntlig og kallenavn er flittig brukt. For eksempel er det en gutt som egentlig heter Per-Erik som blir kalt for Silda. Og faren blir kalt for Dilla.

Siri er ei uskyldig jente som vil være venner med alle. Hun er egentlig Toves beste venn, men Tove vil ofte heller være sammen med den gutteaktige og tøffe Rita.

Mai-Liss er midt oppi dette. Hun passer liksom ikke inn i drabantbyen, men hun vil gjerne være sammen med de andre. Hun er bortskjemt og prøver ofte å «kjøpe» venner med godter og andre ting.

Goggen er en av de store hovedpersonene. Han er gatas skrekk. Og han prøver seg stadig på jentene. Goggen er tretten år og er meget interessert i jentenes underliv. Han er i med i en gjeng, men han er verst når han er alene.

Resten av personene er gjerne eldre og foreldrene til vennene.

Miljøet i boka setter en viktig ramme rundt alt som skjer. Omgivelsene og tiden historien utspiller seg i er viktig å få med seg for å forstå hvorfor personene handler som de gjør.

Hele handlingen spinner rundt drabantbyene som vokste opp rundt Oslo i etterkrigstiden. Boliger var mangelvare etter krigen, derfor ble det bygget svære grå høyhus for å utnytte tomtene best. Mange mennesker med forskjellig bakgrunn og fra forskjellige miljøer ble plassert sammen på et relativt lite område. Dette førte selvfølgelig til konfrontasjoner av forskjellige slag, men de hadde alle sammen en ting til felles: De var alle fra samfunnets nedre lag, og forsøkte så godt de kunne å skape en framtid for seg og sin familie.

Den store konsentrasjonen av så mange mennesker på et sted gir spillerom for utdypende personskildringer. Forfatteren skildrer de forskjellige personene gjennom barns øyne, og det gir skildringene et objektivt preg.

Temaet i boka er ikke så veldig komplisert. Det meste av innholdet har direkte betydning og leseren trenger ikke engste seg noe spesielt over doble betydninger. Det meste står i klar tekst. Noe som skiller seg ut er en globus som stadig blir beskrevet, men som ikke blir forklart. Meningen med denne globusen tror jeg er at livet går sin vante gang. De siste ordene i boka beskriver at igjen lyser globusen. Ut av dette tolker jeg at livet på en måte går tilbake til normalt igjen.

Den enkle handlingen har ingen klare vendepunkt, et lite unntak er når Migen hopper fra øverste etasje og begår selvmord. Kanskje er det meningen at dette skal være et viktig - kanskje det viktigste vendepunktet - men for meg virker det som om innbyggerne i blokken egentlig ikke ser så rart på selvmord. En av grunnene til dette er sikkert at han er transvestitt.

For meg virker det hele som et utdrag av en historie, som det jo egentlig er. Det vil si. at det ikke ville hatt noen som helst betydning om historien begynte på et tidligere tidspunkt og/eller sluttet på et senere et. Tove Nilsen, som her skriver en slags selvbiografi, skriver ikke bare om seg selv - det kan virke som om hun bruker seg selv for å få leseren til gruble over om historiene hun forteller er sanne. Som kjent lyver barn og unge en hel del, som regel til fordel for sin status, og jeg synes forfatteren er flink til å gi meg et inntrykk av at det faktisk er den unge Tove denne biografien handlet om. Hun sparer ikke på grove ord når det gjelder sex og forbannelser, noe som gjør boka mer reell.

--

Feilene i stilen er rettet opp.

Lærerkommentar: