Det spesielle med det miljøet Tove Nilsen skildrer i sin nye roman "Skyskraperengler", drabantbymiljøet eller nærmere bestemt miljøet på Bøler, er at dette er en del av den ferskeste tilvekst til Oslo-kulturen. Drabantbyen som bokform er et etterkrigsfenomen i vårt land, og selv om drabantbytilværelsen etterhvert definerer svært mange menneskers liv, er det først nå at den første generasjon unger som vokste opp i de første drabantbyene er blitt så store at de kan se tilbake på drabantbyen som et autentisk bakgrunnsmiljø, vurdere den, beskrive den og forstå den innenfra.

Tove Nilsen går da også tilbake til sine barndomsopplevelser i denne boka. Sammen med to venninner, Rita og Siri, opplever 11-årige Tove det merkelige og vekslende livet i høyblokkene hvor alle er innflyttere fra de forskjelligste kanter med den forskjelligste bakgrunn, de forskjelligste håp for framtida og nå må de finne ut av et usikkert samkvem i en kjempemessig betongby, slengt på måfå inn i de ulendte skogstraktene øst for Oslo. Og leseren aner gjennom jentenes fnisende småfrekke innsikt i naboers ulike yrkesliv, selskapsliv og privatliv hvilket brutalt sosialt eksperiment drabantbyen er: Mennesker revet ut av sin sammenheng og slengt sammen i arkitektoniske nødløsninger, innstilt på en kvantitetsproblematikk.

Boka er mer en bred folkelivsskildring enn en roman. Fortellingen favner et par dusin personer, de fleste samlet i familiegrupper på tre og fire, noen svært gjenkjennelige, noen eksotiske, andre lett karikerte.

Forfatteren plukker dem opp på et punkt i deres liv, setter dem ned på et annet. Som regel uten at ytre hendelser eller personlige drama danner noen innlysende ramme eller struktur. Om da ikke småjentenes elleveårige geskjeftighet, som etter hvert modner til tolv-trettenåringens slumrende før-pubertet skal markere aksen som de øvrige anekdotene bygges rundt.

Boka er kvinnesolidarisk på den måten at det stort sett er jentene og deres mødre som er hovedpersoner. Selv om de så langt ifra er eksemplariske. Men viktigere tror jeg det er at den er solidarisk med hele det baktalte drabantmiljøet, med de menneskene som flyttet hit, eller ble flyttet hit på femti- og seksitallet. Solidarisk med blokka som boform, med Bøler som "bygd". Her er ingen veklager over hvor fælt det er å vokse opp slik. Tvert imot blir det brokete persongalleriet og deres livsførsel, slik vi blir gjort kjent med det til sammen en bekreftelse på menneskets tilpasningsevne og vilje til å finne positive løsninger. Og dette til tross for at forfatterens framstilling her og der kanskje kan virke litt vel pittoresk, et argument en bør gjøre seg kjent med.

Språket er kompromissløst dialekt-muntlig, slik at det nesten kan virke demonstrativt tidlig i boka, men senere glir det naturlig. Tove Nilsen viser at hun behersker dette språket og det gir henne en sjanse til å unnslippe det litt småpene skjønnskriveriet som har skjemmet et par av hennes tidligere bøker.

Personskildring

Hovedperson: Tove:
Tove, 11 år, er venn med Siri og Rita. Tove er litt usikker og hun prøver å utgi seg for å være en del tøffere enn hun egentlig er. Hun er ikke av den typen som tør å stå imot "gjengen". Hun er heller en som følger strømmen. Blir med på det meste, selv om hun egentlig ikke vil.

Sammen med Siri og Rita sitter Tove i skogen og forteller perverse historier, men Tove synes det er vanskelig å finne på noe, så hun skriver noen historier hjemme, som hun kaller klosterbrev. Hun er redd for at Rita synes de er for lite perverse og blir misfornøyd.

Foreldrene til Tove krangler ofte, og det gjør at Tove får problemer med å tilpasse seg tilværelsen som 11-åring på Oslos østkant. Når forelderene krangler ligger Tove under dyna og prøver å overdøve kranglingen ved å lese høyt fra klosterbrevene.

På en måte kan si at hun lever et dobbeltliv; hjemme er hun stille, rolig og asosial. Mens sammen med vennene er hun liksom en av "gjengen". Hun er ikke den som trenger å overtales for å bli med på noe, og er regnet som kul.

Siri: 11 år, bestevenn med Tove, som er viktig for henne. Siri er litt sjenert og pysete. Hun blir litt mobba av de andre i "gjengen" fordi hun ikke er av samme kaliber som Tove utgir seg for å være.

Rita: 11 år hun òg. Vennine med Siri og Tove. Hun er litt sjefete og masete. Tove og Siri er redd fr at Rita ikke skal like det de gjør, f.eks. lesingen av de litt dramatiske historiene.

Goggen: 12 år og veldig tøff. (tror han...) Han har som vi ville sagt, ikke noe liv, det eneste han bruker tiden på er å klå på jentene. På den måten oppnår han status blant kameratene. Han er veldig merkelig og vanskelig å forstå, for han er ikke ute etter status blant kameratene, han prøver nemlig å skjule det for de andre. Goggen er i motsetning til andre, verst når han ikke er sammen med kameratene.

Silda: Vi får ikke vite alderen hans, men han er sannsynligvis 11 eller 12 år. Hans ordentlige navn er Per Erik. Familien hans er fattig og de lever på trygd. Silda er, som det blir sagt i boka, et lite bøllefrø. Han er en litt mildere utgave av Goggen, ikke fullt så brutal.

Migen: Ingen kjenner han ordentlig. Han er urmaker og gikk med dokumentmappe under armen. Alle lurte på hva han hadde i den. Hver kveld står han på verandaen, helt alene og ser utover. Det høres aldri noen lyder fra leiligheten hans, og det er kanksje en av grunnene til at folk er så nysgjerrige på han. Når Migen tar selvmord, blir det funnet ut at dokumentmappen inneholdt hekleutstyr bilder av småbarn.

Biografi, Tove Nilsen:

* født 25. oktober 1952 i Oslo
* hun har studert litteratur og har hatt en journalistkarriere.
* bortsett fra forfatteryrket er hun litteraturkritiker.
* debuterte i 1974 med romanen "Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken."
* fikk Språklig samlingslitteraturpris i 1983.
* fikk Riksmålsforeningens litteraturpris i 1993 for "Øyets sult".
* fikk Nordisk Råds litteraturpris for den samme boken i 1994.
* fikk Oktoberprisen i 1995 for sitt allsidige forfatterskap på 15 bøker.
* fikk Oslo bys kunstnerpris for skildringer av oppvekst og liv i Oslo samme året.
* hun sitter i opptakskomitèen i Norsk Forfattersentrum.

Bøker hun har skrevet

Romaner

Þ -1974 Aldri la dem kle deg forsvarløst naken.
Þ -1975 Helle og Vera.
Þ -1977 De skulle bare visst.
Þ -1978 Gerhard.
Þ -1980 Fritt løp.
Þ -1982 Skyskraperengler.
Þ -1984 Den svarte gryte.
Þ -1987 I stedet for dinosaurer.
Þ -1989 Chaplins hemmelighet.
Þ -1991 Amazonaspornografen.
Þ -1993 Øyets sult.
Þ -1995 Lystreise.
Þ -1996 Skyskrapersommer.
Þ -1997 G for Georg.

Barnebøker

Þ -1997 Hvordan en gris kan bli til mer enn én mus.
Þ -1976 Tonje - snart 11 år.
Noveller

Þ -1977 Hendene opp fra fanget.

Reportasjer og lignende

Þ -1983 Vi tier ikke.
Þ -1988 Oslobilder. (med Morten Krogvold)