Den norske kortfilmen Sniffer vant Gullpalmen på Cannes film festival i 2006. Det er Bobbie Peers som er geniet bak denne merkelige filmen.

Vi følger en mann igjennom en dag. Han lever i et samfunn hvor alle ser ut til å være ulykkelige. Dette er ikke det merkeligste med dette samfunnet, for det ser ut som alle har muligheten til og ”fly”, men i stedet lenker de på seg tunge gravitasjons støvler. Dette i seg selv er ganske forunderlig, men det hjelper ikke når hovedpersonen stamper inn på arbeidsplassen sin. I ren militærstil går han og hans kolleger i gang med dagens sniffing, sniffing av arm hulene på svette mannfolk.

Vendepunktet i filmen er når en due smeller inn i et vindu på arbeidsplassen. Hovedpersonen ser ut til å få en slags inspirasjon av dette uhellet, og tar av seg sine støvler.

I tillegg til originaliteten falt jeg for Peers' evne til å fortelle med bilder. Det er utrolig lett å drukne en filmfortelling i prat og verbale forklaringer.

I ”Sniffer” må du bruke øynene og fortolke det du ser. Å fortelle taust i nesten 10 minutter er det få som klarer, men denne filmen er ett utrolig godt eksempel på at det går.

Sniffer er filmet ganske så forunderlig, kameraet virker litt rastløs, og filmer hele tiden fra andre vinkler, noe som gjør denne filmen ganske så original.

Mitt syn på denne filmen, er at støvlene og gravitasjonen symboliserer våres liv. Jeg tror det er mange som ikke tørr og slippe seg fri, og derfor lenker seg fast, i dette tilfelle med tunge støvler.