Selve historien.

Det starter i en Villa i Oslo, den 5.November 1980. Dette var da snøen endelig falt det året. Så får vi vite at ei som heter Sara kjørte opp mot oppkjørselen, utenfor garasjen. Hu sa til sønnen sin at hu ikke skulle bli lenge, noe som ble en bom. Hu gikk deretter inn hos en mann, som hun var utro med ovenfor mannen sin. Det blir påpekt at mannen ikke har noen brystvorter. Etter at de hadde gjort sitt, og hun kom tilbake til bilen. Så satt sønnen der, i en iskald bil. Så sa han ”Vi kommer til å dø”, Men så måtte han gjenta det for at hun skulle høre det.

 

Harry Hole, som er hovedpersonen i romanen. Har begynt å se seriemordere overalt hvor han går, dette etter et kurs han tok i Chicago for lenge siden. Men nå var det ikke helt på samme måte. Det begynte med at han mottok et brev, som hadde blitt signert av ”Snømannen”.

 

Litt senere så fikk de beskjed om en forsvunnet kvinne, som heter Birte Becker. Da de kom fram, så møtte de naboen samt sønnen til Birthe Becker.

 

Mannen hennes var på en forelesning, så sønnen gikk til naboen. Og da sa han at det var kommet en snømann i hagen, uten at noen hadde lagd den.

 

Etter en liten stund kom det en ny forsvinnings sak med en kvinne involvert, men ingen av gjenstandene var forsvunnet utenom en øks.

 

Tidligere fortalt i boka så hadde Sylvia, som kvinnen het. Løpt gjennom skogen, uten å ane hva som var bak seg, som jaktet på henne. Hun løpte en stund før hun tenkte å løpe langs bekken for ikke å lage spor. Hun satte seg fast i en slags revefelle, og gjemte seg deretter inntil et tre etter at hun hadde hørt en kvist bak henne knekke. Hun hadde ennå øksa i hånda, og hun prøvde å få løs foten. Men nei, Den satt helt dønn fast. Så hørte hun noe i mørket inne i skogen, så hun kastet øksa mot den. Noe som hun hadde trent på med døtrene sine, tidligere.

 

Så kom Harry til huset til Sylvia, og spurte når mannen sist hadde sett henne og flere etterforsknings standard spørsmål. De gikk inn mot låven, som viste til en bakdør, hvor det var et par forskjellige fotspor, som ledet inn i skogen. Når han fulgte sporene, så fant han bekken som tidligere nevnt, og forsto at de måtte ha fulgt bekken. Når han hadde gått en stund, så så han noe som han trodde var en kvinne i en hvit kjole. Men det var bare en snømann med hodet til Sylvia på toppen.

 

Både Sylvia og Birte hadde hatt en affære med samme mannen, de hadde til og med fått barn med han. Mens ektemennene deres hadde alltid trodd det var deres barn. Så grunnen til at ”Snømannen” Dreper disse kvinnene, er at han opplevde det samme med sin egen mor. ”Hore unge” Som han selv sa.

 

Katrine begynte å se rundt etter lignende saker, som i for eksempel Bergen. Så Katrine og Harry reiste til bergen, også spurte de politidistriktet om hvor de hadde lett etter liket. Politiet sa de hadde sjekket Hytta til Rafto, som lå på en holme. Men Harry bestemte seg for å dra dit selv, for å sjekke over på egenhånd. Når de kom fram til hytta, så var det ingenting. Helt til harry så en fryser med lås på, og i det han brakk den opp. Så falt det et lik ut, Raftos lik. Katrine skrek i fordervelse, og løp ut.

 

Etter en stund, viste det seg at Rafto faktisk var faren til Katrine, og at Katrine hadde prøvd å finne morderen, så det var grunnen til at hun begynte i politiet.

 

Jeg trodde en stund at det var hu som var snømannen, men det var slik at det bare var en hun lette etter, som var snømannen. Det ble derfor tydelig at hun hadde skrevet brevet til Harry tidligere, for å få med at snømannen alltid drepte når den første snøen i året falt.

 

Så kommer vi tilbake til 5 november 1980. De satt i bilen, da guttungen slo til moren hardt i siden, hun reagerte ikke. Så han gjorde det igjen, hun reagerte ikke da heller. Han spurte så om moren var våken, men han fikk ikke noe svar. ”Jeg har sikkert drept henne” Tenkte han.

 

Bilen begynte å svinge ut av veien, og havnet i en liten elv. Det var noen som så dette, så de løp ned for å hjelpe. Gutten kom seg ut, og når menneskene kom og spurte om det var noen flere i bilen. Tenkte han seg om flere ganger, før han svare ”Nei”…

 

Jo Nesbø har klart å lage det veldig spennende. Når du tror du har funnet ut hvem som er Snømannen, så kommer det nye ting, og gjør alt vanskelig igjen. Det er mange i boka, som kunne vært morderen, jeg trodde hvertfall en del av de var det. Men faktisk så tenkte jeg aldri på Mathias, noe som sikkert var noe av formålet. Han drepte ved å prøve å etse de bort, men så tok det så lang tid så ga han det til noen for videre studier av likene. Den ender bra, Harry mister et par fingre. Jeg syntes det er godt gjort av Jo Nesbø å lage en så bra bok: )

 

Miljø

Så å si hele boka, er skrevet i bymiljø, og det er mye i Oslo. Vi er og en tur innom bergen. Det er masse trafikk, presse osv som egentlig er vanlige kjennetegn på en storby.

 

Er noe av boka, som er på øya Finnøy, hvor Rafto blir funnet død. Som forklarer litt om at det er kaldt, rolig og litt ensomt. Som gjør det ”lett” for morderen å ta og drepe Rafto.

 

Får høre litt om kontormiljøet også i Oslo. På politikontoret til Harry. Det skal visstnok være veldig bra arbeid der, hvor alle er helt i ståka hele tiden, med telefoner som ringer og hastemøter.

 

Syntes miljøet ble beskrevet bra, i grunn. Fordi jeg føler at jeg er der, med alle illustrasjoner, og litt typiske ”Modeller” av politi etterforskere.

 

Teksten i sammenheng:

Jeg kan ikke si så veldig mye om forfattere i dag, har bare lest Jo Nesbø og Knut faldbakken, Men snømannen har fått Bokhanhdlerens Best selger, og topper listene innenfor krim. Jeg personlig syntes dette er den beste boka jeg har lest av ham, men så har jeg bare lest denne og raudstrupe.

 

Persongalleri

 

Harry Hole

Harry Hole er kriminalbetjent ved politikammeret i Oslo. Han har vært på et FBI-kurs i Chicago om seriemordere, og kan også skryte av å ha fanget en Australsk seriemorder. Enkelte av kollegaene hans mener han ser seriemordere overalt på grunn av dette, jeg personlig tror bare de er misunnelige på ham. Så når han påstår at ”Snømannen” er en seriemorder, er det ikke alle som tror på han med det første. Alle interessante helter har en akilleshæl, og i Harrys tilfelle er det alkoholen. Alkoholproblemet hans har ofte ført til at han har vært nær ved å miste jobben, men han har fått beholde den på grunn av hans gode evner til å lede en etterforskning.

 

Privat er han derimot ikke like heldig. Han har en tendens til å ta med arbeidet hjem og blir fort litt vel engasjert i sakene han jobber med. Dette samt alkoholproblemene hans førte til at kvinnen han elsker, Rakel, gikk fra ham. Han er heller ikke særlig sosial utenom jobben, og sitter som regel hjemme i stua. Men etter hvert som jeg leser merker jeg at han forandrer seg gjennom boka. Hole prøver og lykkes med å finne ut hva han gjorde galt med Rakel, og klarer å rette det opp igjen. De har et forhold (selv om Rakel har kjæreste) gjennom nesten hele boka, og du merker tydelig mot slutten at de kommer til å bli sammen igjen.

 

Katrine Bratt

Katrine Bratt er nykommeren fra Bergen i politiet og kommer omtrent samtidig som ”Snømannen”. Hun jobber sammen med Harry Hole fra første stund, noe enkelte mannlige kollegaer fort blir misunnelige på. Hun viser seg fort å være en kvinne som vet hva hun vil og som ikke lar seg vippe av pinnen. Hole og de fleste andre på drapsavsnittet blir fort imponerte over hvor skarp og snartenkt hun er.

 

Alt går på skinner for henne helt til Harry oppdager at hun er datteren til et av ”Snømannen” sine ofre, Gert Rafto, som de fant i et kjøleskap i hytta deres på Finnøy. Hole bryter seg inn i leiligheten hennes og finner blant annet brevet som var undertegnet ”Snømannen” på PC-en hennes. Bratt får et utbrudd og tar nesten livet av Arve Støp, mistenkt i saken, og stikker av etterpå. Når de endelig finner henne legges hun inn på psykiatrisk avdeling. Alle tror at Katrine Bratt var ”Snømannen” og at saken er løst. Så kommer det fram at Katrine bare ble for besatt av å løse saken at hun gikk langt over streken.

 

Jeg syns Katrine virker veldig sterk og bestemt. Jeg tror hun egentlig er et godt menneske, men at hun bare gikk altfor langt i håp om å fange farens morder.

 

Jeg merket at Katrine Bratt forandret seg veldig i løpet av boka. I begynnelsen var hun veldig lukket og mystisk. Mens i slutten, når farens morder var tatt, var hun mye mer livlig og åpen.

 

Mathias Lund-Helgesen

Mathias Lund-Helgesen er sammen med Rakel. Han er utdannet lege og virker som en sympatisk og litt sjenert person for de fleste. Jeg hadde en mistanke om at han var snømannen fra begynnelsen av. Mathias viser seg å være ”Snømannen”, til alles forbauselse. Hans første drap skjedde allerede i tolvårsalderen. Han drepte moren sin etter å ha funnet ut at hun hadde løyet hele livet om hvem som var faren hans.

 

Etter dette gikk han kun etter kvinner som hadde gjort som moren hans, løyet om hvem som var den biologiske faren til barna sine. Han hadde svært lett tilgang til slik informasjon, ettersom han var lege og hadde flere kontakter på farskapsavdelingen på rettsmedisinsk.

 

Mathias hadde også åpenlyst store komplekser for sine manglende brystvorter. En oppmerksom leser ville ha funnet fort ut at Mathias var snømannen ettersom de nevner dette med brystvortene i det første kapitlet, da vi leser om det første mordet i 1980. Senere forteller Rakel til Hole om Mathias’ komplekser for noe på kroppen.

 

Jeg mener at Mathias må ha vært syk i hodet, og at han trodde han gjorde en god handling ved å drepe disse kvinnene han mente hadde syndet så ille at de fortjente å dø.

 

Rakel

Rakel er eks-kjæresten til Harry Hole. Hun er sammen med Mathias i nesten hele boka, men likevel har hun et forhold på si med Harry. Du får et inntrykk av at hun liker at Mathias er veldig A4 og en trygg person. Hun har allikevel ikke den samme spenningen, kjemien og gnisten som hun hadde med Harry når hun er sammen med Mathias. I tillegg fungerte Harry mye bedre som far til sønnen hennes, Oleg, enn det Mathias gjorde.

 

Du får ikke vite så veldig mye om Rakel som person, men hun virker som en veldig god mor og en smart og fornuftig kvinne.

 

Tema og budskap

Temaet i ”Snømannen” er krim og kjærlighet, hvor krim blir lagt mest vekt på. Den uendelige etterforskningen og letingen etter morderen gjør dette til en krimbok. Men det er også fult mulig å si at den har kjærlighet som tema med tanke på all dramatikken mellom Harry og Rakel. Jeg syntes også at man kan si at den handler litt om unger som ikke vet hvem den egentlige faren sin er, og om utroskap. Fordi det er det som driver snømannen til drapene sine. Utenom det så tror jeg denne boka er skrevet mest for å underholde, noe den helt klart gjør.

 

Synsvinkel:

Synsvinkelen til Jo Nesbø i denne boka, er altså tredjeperson. Det vil si at han forklarer hva folk tenker og gjør, uten at han egentlig er de. Men fra dems ”øyne”.

 

Eksempler på dette er:

Sylvia Ottesen: ”Sylvia kom seg opp i knestående og tok imot øksa”

Arve Støp: ”Arve støp lo høyt og hjertelig”

Mathias Lund-Helgesen: ”Kanskje er snakketingen i hjernen ødelagt” tenkte Mathias.

 

Det at forfatteren skriver fra synsvinkelen til flere forskjellige personer gjør at boka blir tusen ganger kjekkere å lese, minst. Fordi du skjønner litt hva de andre tenker, fra deres egne hoder. Ikke bare uttrykks messing fra en utenomstående.

 

Språklige Bilder: Det er en del språklige bilder i boka, noe som gjør at det blir mye mer spennende å lese. Det er jo bare å se nesten helt i starten på boka. Hvor det står: ”November snøen lå som en dundyne over det bølgende landskapet.” Det krydrer boka mye mer, og gir alt mye mer liv som underholder. Uten språklige bilder, ville det blitt en veldig tam bok, som går helt rett frem. Dette er bra, fordi boken virker ikke så langtekkelig, den er hele tiden litt ”ny” som gjør at du elsker den og gleder deg til å lese videre.

 

Språket

Selve språket i boka syntes jeg er spennende. Det er veldig lett å forstå, selv om det egentlig ikke er det om du prøver å lese mellom linjene. Det er en haug med virkemidler som gjør boka ganske så mye mer spennende. Det er mange finer språkbilder, som besjeling og personifisering.

-”Vinduene i de gamle, lave bygårdene lyste som gule katteøyne i natten”

-”Skyene kamuflerte et loddent daggry”.

-Det er veldig stor forskjell fra om det hadde stått, Det var lys i de gamle vinduene.

-Eller Det var skyer.

 

Konklusjon

Jeg syntes dette var en fantastisk bok, som var spennende å lese.

 

Det er på grunn av at handlingen var kjempe bra, og godt planlagt. Jeg syntes han er flink som har fått til en liten side historie til alt som skjer i boka, og jeg liker å gå att og fram i tid, selv om det kan være litt forvirrende til tider. Han har vært kjempeflink med å lure inn virkemidler som hjelper oss inn i situasjonene til karakterene.

 

Jeg kommer ikke på noe negativt om den, kanskje bare at det er veldig mange personer. Siden jeg ikke er så vant til å lese bøker, så denne blir litt forvirrende til tider.

 

Men jeg syntes det er en fantastisk bok som anbefales å lese. Du burde kanskje være litt oppi åra for å skjønne den. Altså er det ikke en barnebok. Men jeg anbefaler alle som er glad i en god bok å lese den.