Jeg har valgt å skrive en romananalyse om ”Snømannen” av Jo Nesbø. Jeg valgte denne boka fordi jeg har hørt enormt mye skryt om både forfatteren og boka. Jeg har lenge hatt lyst til å lese den, men det har bare aldri blitt, så da vi fikk et bokrapportprosjekt så passet det veldig bra.

Når Birte Becker forsvinner fra sitt hjem i Oslo, blir det først behandlet som en vanlig forsvinningssak. Men etter hvert oppdager etterforsker Harry Hole flere likhetstrekk med forsvinningssaker helt tilbake til 1980. Han finner ut at det har vært flere forsvinninger de siste årene hvor gifte kvinner med barn blir borte den dagen den første snøen faller.

Holes mistanker om at en seriemorder går løs i Oslo bekreftes når han får et brev undertegnet ”Snømannen”.

Sammen med nykommeren Katrine Bratt setter han i gang en intens jakt på denne morderen uten ansikt.

Det som er den største konflikten i boka er at Harry Hole skal avsløre hvem som er ”Snømannen”. Det oppstår også flere forviklinger når leseren hele 3 ganger blir skråsikre på hvem det er, og vi plutselig finner ut at det var en person som har vært med hele tiden. En person som hadde blitt fremstilt som veldig tilbakeholden og uskyldig gjennom hele boka. Dette gjør boka sykt bra etter min mening.

Omtrent hele boka er preget av et bymiljø. Mesteparten av handlingen er i Oslo, men vi er også en tur innom Bergen. Det er mye trafikk, presse og andre ting som kjennetegner en storby. Men en liten del av boka er vi også på den lille øya Finnøy, som ligger litt utfor Bergen. Dette fordi Gert Rafto, faren til Katrine Bratt, ble funnet drept på hytta han hadde der. Vi får også beskrevet kontormiljøet på politikontoret i Oslo hvor vi får en følelse av skikkelig effektivt arbeid hvor alle alltid er opptatt, telefoner som ringer og hastemøter forekommer stadig.

Alt i alt synes jeg miljøet passert veldig bra, og leseren får virkelig en følelse av å være med i selve handlingen; noe som gjør det mer spennende å lese boka. Selve handlingen starter i november i 2004, men man får noen tilbakeblikk helt tilbake til 1980

Harry Hole er kriminalbetjent ved politikammeret i Oslo. Han har vært på et FBI-kurs i Chicago om seriemordere, og kan også skryte av å ha fanget en australsk seriemorder. Enkelte av kollegaene hans mener han ser seriemordere overalt på grunn av dette, jeg personlig tror bare de er misunnelige på ham. Så når han påstår at ”Snømannen” er en seriemorder, er det ikke alle som tror på han med det første. Harry har alkoholproblemer. Alkoholproblemet hans har ofte ført til at han har vært nær ved å miste jobben, men han har fått beholde den på grunn av hans gode evner til å lede en etterforskning.

Privat er han derimot ikke like heldig. Han har en tendens til å ta med arbeidet hjem og blir fort litt vel engasjert i sakene han jobber med. Dette samt alkoholproblemene hans førte til at kvinnen han elsker, Rakel, gikk fra ham. Han er heller ikke særlig sosial utenom jobben, og sitter som regel hjemme i stua. Men etter hvert som jeg leste merket jeg at han forandrer seg gjennom boka. Hole prøver og lykkes med å finne ut hva han gjorde galt med Rakel, og klarer å rette det opp igjen. De har et hemmelig forhold gjennom nesten hele boka, og du merker tydelig mot slutten at de kommer til å bli sammen igjen.

Katrine Bratt er nykommeren fra Bergen i politiet og kommer omtrent samtidig som ”Snømannen”. Hun jobber sammen med Harry Hole fra første stund, noe enkelte mannlige kollegaer fort blir misunnelige på. Hun viser seg fort å være en kvinne som vet hva hun vil og som ikke lar seg vippe av pinnen. Hole og de fleste andre på drapsavsnittet blir fort imponerte over hvor skarp og snartenkt hun er.

Alt går på skinner for henne helt til Harry oppdager at hun er datteren til et av ”Snømannen” sine ofre, Gert Rafto, som de fant i et kjøleskap i hytta deres på Finnøy. Hole bryter seg inn i leiligheten hennes og finner blant annet brevet som var undertegnet ”Snømannen” på PC-en hennes. Bratt får et utbrudd og tar nesten livet av Arve Støp, mistenkt i saken, og stikker av etterpå. Når de endelig finner henne legges hun inn på psykiatrisk avdeling. Alle tror at Katrine Bratt var ”Snømannen” og at saken er løst. Så kommer det fram at Katrine bare ble for besatt av å løse saken at hun gikk langt over streken.

Mathias Lund-Helgesen er sammen med Rakel. Han er utdannet lege og virker som en sympatisk og litt sjenert person for de fleste. Mathias viser seg å være ”Snømannen”, til alles forbauselse. Hans første drap skjedde allerede i tolvårsalderen. Han drepte moren sin etter å ha funnet ut at hun hadde løyet hele livet om hvem som var faren hans.

Etter dette gikk han kun etter kvinner som hadde gjort som moren hans, løyet om hvem som var den biologiske faren til barna sine. Han hadde svært lett tilgang til slik informasjon, ettersom han var lege og hadde flere kontakter på farskapsavdelingen på rettsmedisinsk.

Mathias hadde også åpenlyst store komplekser for sine manglende brystvorter. En oppmerksom leser ville ha funnet fort ut at Mathias var snømannen ettersom de nevner dette med brystvortene i det første kapitlet, da vi leser om det første mordet i 1980.

Rakel er eks-kjæresten til Harry Hole. Hun er sammen med Mathias i nesten hele boka, men likevel har hun et forhold på si med Harry. Du får et inntrykk av at hun liker at Mathias er veldig A4 og en trygg person. Hun har allikevel ikke den samme spenningen, kjemien og gnisten som hun hadde med Harry når hun er sammen med Mathias. I tillegg fungerte Harry mye bedre som far til sønnen hennes, Oleg, enn det Mathias gjorde.

Temaet i ”Snømannen” er krim og kjærlighet, hvor krim blir lagt mest vekt på. Den uendelige etterforskningen og letingen etter morderen gjør dette til en krimbok. Men det er også fult mulig å si at den har kjærlighet som tema med tanke på all dramatikken mellom Harry og Rakel.

Jeg tror egentlig ikke forfatteren har noe spesielt budskap, men at boka er skrevet mest for å underholde.

Når det gjelder synsvinkel, så har Nesbø valgt å bruke tredjeperson. Leseren får vite personens tanker, og ser handlingen utifra denne personens øyne, men man ser også handlingen fra andre sider utenfra personens øyne. Det skjedde også mange ganger at vi gikk fra å se det fra Harrys synsvinkel til andre personer. Nesbø bruker mye besjeling, virkemidler og sammenligning i boka. Og ettersom at det er det jeg er dårlig på når jeg selv skal skrive historier, synes jeg at det gjør boka til en drøm å lese. ”Vinduene i de gamle, lave bygårdene lyste som gule katteøyne i natten”, er et eksempel på måter Nesbø forklarer ting på. Han ”leker” med ordene.

Språket er lett, men det foregår også setninger med dialekt i boka.

Vi får gjentatte ganger i boka med oss at Harry Hole føler at noen følger etterforskningen på innsiden, at noen følger med ham på nært hold. Noe som også gjentas er at Harry har sopp i huset, men ikke kan se det. Her kan det absolutt dras paralleller, ettersom i begge tilfeller foregår det noe i Harrys liv på nært hold uten at han merker noe av det.

Dette har vært en nervepinnende og underholdene bok. At Nesbø har funnet på alt dette er ennå et bevis på at forfattere er syk i hodet. Litt i alle fall. Han forklarer lik og landskapet på en måte som får det til å grøsse nedover ryggen. Jeg følte av og til at jeg var inne i handlingen. Dette var en fantastisk bok å lese, og jeg anbefaler de fleste som liker god krim å lese denne boka. Det eneste negative var at den tok litt nattesøvn fra meg. Jeg vil ikke sette noen aldersgrense på boka, men man må være ganske moden for å forstå handlingen på ”den rette måten”.

Jo Nesbø ble født 29. mars 1960 i Oslo og er en norsk musiker og forfatter oppvokst i Molde. Han er utdannet siviløkonom og finansanalytiker fra Norges Handelshøyskole og har arbeidet både som aksjemegler og journalist, i tillegg til å være vokalist og låtskriver i popgruppa Di Derre.

Nesbøs mor var bibliotekar, og han fattet tidlig interesse for litteratur. Til tross for dette gjorde han det ikke særlig bra på skolen, og var fast bestemt på å bli profesjonell fotballspiller for Tottenham Hotspur FC. Da han var 17 år debuterte han på Molde Fotballklubb, skulket skolen og konsentrerte seg om fotballen. Etter en tid røk korsbåndene i begge knærne, og Nesbø ble tvunget til å avslutte fotballkarrieren.

Nesbø tok militærtjeneste i Nord-Norge, og brukte all fritid på å ta opp igjen de fag han hadde skulket på videregående skole, og glemte alt om sine tidligere popambisjoner han hadde fått da han spilte i et kjellerband i Nord-Norge, kalt "I De Tusen Hjem", helt til han hørte en ung jazzbassist spille. Dagen etter hadde de to startet bandet Di Derre, ett år senere hadde de begynt å turnere, og to år senere hadde de platekontrakt.

Samtidig tviholdt Nesbø på jobben som aksjemegler, og etter et år med jobbing på dagtid og spilling om kvelden hadde han fått nok. Han tok seg permisjon i et halvt år og satte seg på flyet til Australia. Kort tid før hadde en forlagsansatt spurt Nesbø om han ikke kunne tenke seg å skrive bok, så i løpet av den tretti timer lange flyturen til Australia hadde han klekket ut plottet til en roman; Flaggermusmannen. Et halvt år senere var permisjonen over, og Nesbø returnerte til Oslo med et bokmanus i kofferten.