Romanene «Sofies Verden» er skrevet av Jostein Gaarder, og ble første gang utgitt i 1991. Boka er som undertittelen sier en roman om filosofiens historie, og er først og fremst rettet mot ungdom. Boka har vært en utrolig suksess, og har blitt utgitt på mange språk. Blant annet har den vært en bestselger i land som Danmark, Sverige og Tyskland.

Sofie Amundsen kommer hjem fra skolen en dag, og finner en mystisk konvolutt i postkassa. På konvolutten står hennes navn, men ingen avsender eller frimerke. Inne i den er det en lapp der det står: «Hvem er du?». Spørsmålet får Sofie til å tenke, og hun finner ikke noe klart svar. Hun tar nok en titt i postkassa, og finner ett til brev. Der står det: «Hvor kommer verden fra?», et spørsmål hun heller ikke har noe svar på. Da hun for tredje gang går ut i postkassa, og finner hun et fødselsdagskort adressert: «Hilde Møller Knag, c/o Sofie Amundsen...». Kortet har norske frimerker og er stemplet FN-bataljonen. Sofie kjenner ingen Hilde, og dette er bare med på å gjøre brevene mer mystiske og uforståelige. Disse tre brevene gir Sofie noe å gruble over, og er starten på det som skal komme til å forandre hennes liv.

Sofie mottar siden flere brev som viser seg å være et filosofikurs fra en ukjent filosof. Dette er ikke den samme personen som hadde sendt fødselsdagskort til Hilde Møller Knag, men Sofie er sikker på at det er en sammenheng mellom brevene. Etter hvert som filosofikurset går sin gang, blir Sofie kjent med filosofien og dens tenkere, og med tiden avslører filosofilæreren sin identitet. Det viser seg at han heter Alberto Knox. All kontakt foregår per brev, men til slutt ser Alberto det som nødvendig at de må treffe hverandre ansikt til ansikt. Heretter foregår filosofikurset gjennom samtaler mellom Alberto og Sofie. Med tiden viser det seg at det ligger en dypere hensikt bak kurset. Blant annet kommer det fram at brevene til Hilde er fra en major i Libanon. Denne majoren har stor makt, noe som kommer til uttrykk gjennom merkelige hendelser. For eksempel dukker kortene til Hilde opp på de underligste steder; under skallet på en banan, fantasifigurer som Rødhette og Ole Brum leverer disse brevene. De begynner å ane at de er brikker i et spill. Styrt av majoren. Det kommer fram at denne majoren heter Albert Knag, og er faren til Hilde. Sofie og Alberto er bare to fantasifigurer i ei bok som Albert Knag skriver i fødselsdagsgave til datteren. Dette forklarer også fødselsdagskortene som Sofie har mottatt. Hilde begynner å lese denne boka om Sofie, og tar etter hvert «oss» igjen i fortellingen om Sofie og Alberto. Herfra leser vi historien samtidig som Hilde. Filosofiens historie nærmer seg vår tid, og det er tydelig at kurset går mot slutten. Det hele bygger seg opp mot et hageselskap som Sofie skal arrangere, der det er klart at noe ekstraordinært skje. Alberto er også invitert, og han har en hemmelig plan. Under dette hageselskapet oppstår det totale kaos, som selvfølgelig er framprovosert i majorens sinn der han leker med deres tilværelse. I kaoset ser Alberto sitt snitt til å gjennomføre planen han har for seg og Sofie; nemlig å rømme ut av fortellingen. Dette klarer de, og historien slutter med at de to er sunket i jorden. I virkeligheten fortsetter de sin historie utenfor Albert Knags bevissthet. De har flyttet seg over i hans verden, og prøver å nå Hilde før han kommer hjem fra Libanon. Det som er spesielt i denne sammenhengen er at Alberto og Sofie er usynlige for menneskene i Alberts verden. Dermed blir disse to observatører, og på en måte har de byttet rolle med majoren. Slik slutter også historien. De når fram til Hilde idet majoren kommer hjem, og Hilde føler langt på vei at Sofie og Alberto er tilstede... mer får vi ikke vite...

Det vi må merke oss er at boka er en roman om filosofiens historie. For at dette ikke bare skal bli en «trøtt og vanlig» filosofibok, har Jostein Gaarder laget en rammefortelling (historien om Sofie). Den er spennende, og etter hvert som vi drives videre i fortellingen, blir vi altså kjent med filosofiens historie. Det som er spesielt i denne sammenhengen er at også rammefortellingen er konstruert på en måte som får leseren til å tenke og reflektere. Slik blir rammefortellingen en del av vårt filosofikurs.

Hva gjør fortellingen spennende og underholdende? Her må vi se på Gaarders bruk av virkemidler. En av de viktigste av disse er selve komposisjonen. Da må vi se på hvordan filosofikurset er bygd opp. Selve grunnlaget for kurset, det vil si kjennskap til Oldtiden og de første filosofer, får hun gjennom brev fra Alberto. Da vi kommer til Middelalderen, fortsetter kurset ved at Alberto og Sofie treffes under fire øyne. Filosofien utvikler seg så videre fram til Den nyere tid, der vi finner filosofen George Berkeley (1685-1753). Her finner vi også et svært viktig skillepunkt. Denne filosofien mente nemlig at man aldri har noe håndfast bevis for hva som er virkeligheten. Han kom med den teorien at det vi oppfatter som virkelig, kan i realiteten være en drøm eller fantasi. Dette bindes sammen med rammefortellingen, der det samtidig går opp for leseren at Sofies verden bare er oppdiktet (en annen persons fantasi). Sammenhengen mellom filosofiens historie og rammefortellingen underbygges også ved at filosofihistoriens slutt representerer avslutningen på fortellingen om Sofie og Alberto. Dermed er det helt klart at handlingen i rammefortellingen ikke er helt tilfeldig. Den har i en vis grad en mening.

Et annet viktig komposisjonsmiddel for å skille hva som blir lest eller ei, er bokstavtypene. Det som blir lest av personene i fortellingen, har stor markert skrift, mens det som omhandler personene selv har liten skrift. Dette ser vi i de to «ulike» virkelighetene, nemlig i Sofies og Hildes verden. I tilfellet med Sofie ser vi at brevene hun får, har markert skrift. Når vi flytter oss til Hilde, blir fortellingen om Sofie og selve filosofikurset gjengitt i markert skrift. Slik ser vi at Sofies virkelighet plutselig bare blir en fortelling i Hildes verden. Dette hjelper oss som leser å holde oversikten.

Romanen er i en viss grad kronologisk, og har utallige eksempler på frampek og tilbakeblikk. Et av disse frampekene er brevene fra majoren til datteren sin. Disse forteller om Hildes tilværelse, og leseren får inntrykk av at dette vil få innvirkning på Sofies verden. Dette viser seg å være riktig senere i fortellingen. Selve gullkornet av et frampek er Albertos fremsyn på side 169. Her får vi allerede staket ut kursen ved at han sier: «vi må prøve å vekke Hildes oppmerksomhet før faren kommer hjem». Ved dette punktet bestemmer Alberto seg for å planlegge flukten fra Alberts bevissthet, noe som leseren først får vite helt på slutten av boka. Videre nevnes Berkeley, som er helt sentral i Sofies bekjennelse om sin ikke-eksistens senere i boka. Et opplagt tilbakeblikk er da Hilde leser om igjen fortellingen om Sofie. Ordrett får vi høre små tilbakeblikk fra den, der disse etterhvert spiser seg fram til nåtid hvor Sofie befinner seg. Alt i alt blir det et kort resymé av filosofien og fortellingen om Sofie for oss, det vil si leseren.

Ellers ser vi at forfatteren benytter seg av svært mange symboler og sammentreff. Blant annet er det stor navnelikhet filosofen i fortellinga, Alberto Knox, og faren til Hilde, Albert Knag. Videre er det flere sammentreff med hensyn til Hilde og Sofie. De er like gamle, og har fødselsdag på samme dag. Dette er kanskje naturlig siden Albert er forfatter av fortellingen. Disse likhetene skal gi leseren tidlig et inntrykk av at det er en sammenheng mellom Hilde og Albert, Sofie og Alberto. Slik ser vi at Albert har puttet en del av sin virkelighet inn i fortellinga om Sofie. I Sofies verden er det Alberto som gir filosofikurset til Sofie, mens i Alberts verden er dette et filosofikurs fra Albert til datteren.

En viktig gjentakelse er Albertos reaksjon på de merkelige hendelsene på slutten av fortellingen. Som tidligere nevnt får Sofie brev fra fantasifigurer som Ole Brum og Rødhette. Dette finner hun naturligvis uvirkelig og svært forunderlig, men Albertos reaksjon på dette er nokså kald og lite undrene: «Det er bare en bagatell». Dett er fordi Alberto aner at Albert styrer deres tilværelse, og kan gripe inn i deres væremåte når han føler for det. Han har total makt over dem. Derfor blir disse underlige hendelsene forståelige etter som de bare er fantasiprodukter fra Alberts sinn.

Når det gjelder personene i romanen, er de skildret på en enkel og lettfattelig måte. Sofie er ei snart femten år gammel jente som gjennomgår en enorm personutvikling i løpet av filosofikurset. Hun får en bredere og mer «voksent» perspektiv på tilværelsen. Et eksempel på dette er en kristendomsprøve der hun får S av læreren på grunn av sin voksne og gjennomtenkte tolkning av spørsmål om livssyn og toleranse. Kommentaren til læreren var: «en svært moden og selvstendig besvarelse». Her bruker hun rett og slett ting hun har lært under filosofikurset; nemlig å se ting fra et annet perspektiv.

Alberto er en middelaldrende og kunnskapsrik filosof som har et stort behov for å dele sin viten med Sofie, og dermed gir henne et betydelig innblikk i filosofiens verden. På denne måten ønsker han å gjøre henne mer bevisst over sin tilværelse og selve livet, noe som understreker betydningen av spørsmålet «Hvem er du?», som hele filosofikurset startet med. På slutten av boka viser han seg som en svært gjennomtenkt som kanskje vet mer enn han burde vite til tross for at han bare er oppdiktet. Han finner en vei ut av fortellingen, det vil si Alberts bevissthet, for seg og Sofie, og redder dermed begge fra «fortapelsen».

Albert Knag er en major i FN - bataljonen, og tjenestegjør i Libanon. Her skriver han romanen om Sofies verden, som er hans fødselsdagsgave til datteren sin; Hilde. Han er svært glad i datteren, og det er et spesielt forhold mellom disse to. Det viser seg riktignok at Albert bryr seg lite om Alberto og Sofie ved å opptre som en gud ovenfor dem, og leker med deres tilværelse. Dette er kanskje for å understreke sin makt han har i deres verden.

Hilde kan i stor grad sammenlignes med Sofie. Hun er like gammel, og gjennomgår langt på vei den samme personutviklingen som Sofie når hun leser filosofiens historie. Hun får også medfølelse for Sofie og Alberto, og synes det er unødvendig at faren herjer slik med dem. Hun prøver delvis å hjelpe dem, men finner ingen opplagt løsning. I stede hevner hun seg på faren ved å frarøve han litt av hans menneskelige frihet. Dette gjør hun ved at han mottar brev fra henne på de merkeligste steder når han kommer til Kastrup flyplass, der hun beordrer han til å gjøre ulike ting.

I og med at «Sofies verden» er en roman om filosofiens historie, underbygger ikke virkemidler eller personkarakterene bokas tema, slik som er vanlig i andre romaner. Her er det filosofien som er det sentrale tema, og historien om Sofie er bare en rammefortelling. Eller sagt på en annen måte; fortellingen om Sofie og Alberto er bare en fortelling i den egentlige fortellingen. Slik blir Alberts verden en del av vår bevissthet, akkurat som Sofies verden var en del av Alberts. Slik får også rammefortellingen et filosofisk preg over seg, og bare understreker bokas hensikt. Hvis vi skal trekke fram en sentral skikkelse i historien om filosofien, er det som tidligere nevnt George Berkeley. Hans tanker om at vår virkelighet ikke nødvendigvis ikke er den sanne virkelighet, er av stor betydning i rammefortellingen. Dette skal få oss, det vil si leseren, til å reflektere over sin egen tilværelse og situasjon. Det er dette som er hensikten med boka. Du som leser vil gjennom innsikten i filosofiens verden, begynne å reflektere over livet og deg selv, og stille spørsmål med tilværelsen.

Hva har vi lært av dette? Vi har fått innsikt i en del av vår europeiske kulturhistorie, og tanker som har vært dominerende ved ulike tidspunkter i historien. Navn som Sokrates, Platon, Descartes, Kant, Marx, Darwin og Freud er ikke lengre bare navn for oss, men vi skjønner også hvilken enorm betydning disse har hatt for deler av menneskeheten. Sokrates og Platon la grunnlaget for oldtidens tenkemåte, og har i realiteten hatt stor innvirkning på kristendommen. Som de fleste vet kom Marx med tanker som ledet til kommunisme, og hans tanker ble i moderne tid satt ut i livet i det mektige Sovjetunionen. Darwin skapte i likhet med en mengde filosofer før han, enorme rystelser i kirkens grunnvoller da han påstod at Gud ikke skapte mennesket i sitt bilde, men stammer fra en evolusjonsprosess der vi har utviklet oss fra det enkleste protein molekyl. Darwins teorier har hatt ubeskrivelig stor innvirkning på alt som har med biologi og utvikling å gjøre. Til slutt kan vi nevne Freud som gjennom sin psykoanalyse fikk oss til å se på menneskets natur på en helt annen måte. Dermed ser vi hvordan enkeltindivider kan ha hatt betydning for den store masse, og i en viss grad skjønner vi filosofien sin totale innvirkning på menneskeheten.

Som en avslutning kan vi nevne filosofiens grunnpilar, nemlig det å være kritisk og aldri slutte å stille spørsmål. Bare slik kan vi prøve å finne svar på spørsmål som «Hvem er vi?» og «Hvor kommer verden fra?». For poenget er; selv om disse spørsmålene til nå er ubesvarte, har de likevel et svar.