En ikke frigjørende kjærlighets roman eller kanskje man kan si (som synonymordboka) det er en antiemansipasjonssamlivsfortelling fra 1993:
"Trenger jeg votter? spurte jeg. Så tok vi bussen til langt ut i skogen. Marianne hvisket til meg at jeg ikke trengte å ha på meg vottene på bussen. Hun var redd folk ville komme til å tro at hun var støttekontakten min. Jeg tok av meg vottene og la dem imellom oss på setet og hun nikket at det var fint. Klappet meg på kneet. "

Erlend Loe sin første roman ”Tatt av kvinnen”, handler om en ung jeg-person som ikke vet helt hvilke standpunkter han skal ta her i livet. Han har problemer med å sette ned foten og si ifra når nok er nok. Det blir ikke lettere når Marianne kommer inn i bildet. Boken dreier seg mest om hvordan hun styrer livet hans og manipulerer han til å være enig med henne. Han mister sin handlekraft og er fullt klar over det selv. Jeg-personen er ikke lenger i trygge hender hjemme hos mamma. Han er ute i den store verden. Der er også den kyniske Marianne.

Hele boken utvikler seg til å bli en bitter selvmotsigende strid for ”vår venn”. Man merker at han er usikker og ikke klarer ta standpunkt. Han rømmer bort fra tilværelsen. Noen velger veien bort fra dagliglivet med alkohol eller andre stimulerende midler. ”Vår venn” hovedpersonen, velger svømmehallen som rømningsvei. Der finner han også en eldre mann. Eller kanskje finner den eldre mannen ham? De ender iallfall opp som gode venner etter at den eldre vennen ”Glenn (for det var det han het)” ødelegger svømmebrillene til jeg-personen. Svømmebriller som Marianne har plukket ut, men Glenn er en real fyr og kjøper nye.
Det er ikke helt enda det bryter totalt sammen for jeg-personen. Hans liv faller helt i grus først etter en interrailtur, hvor Marianne har bestemt at de skal følge impulsene. De ender opp på hvert sitt sted og den som ”taper” er den som kommer først hjem. Jeg-personen taper. Det er først nå han finner ut hvor høyt han savner Marianne. Han har ikke vært sikker på om han har elsket henne, men nå merker han det. Denne tiden bruker han på å svømme. Når Marianne kommer tilbake mister han savnet og det dagligdagse kan ta til igjen, men når hun begynner som lærer på en øy i Oslofjorden blir det problemer for alvor.
På øya får hun seg en ny kjæreste og dramatikken kan starte for fult, men hun er ikke ute av jeg-personens liv.

Dette er en tilsynelatende trist fortelling, men mangler ikke den humoren vi finner i alle bøkene (jeg har lest) av Erlend.
Romanen er inndelt i 3 hoveddeler og 300 små kappitler eller strofer. I ren dagbokstil.
Måten ”Tatt av kvinnen” er skrevet på er original og spennende. Det er ikke bare dette med kappitlene, men også skriveformen. Han bruker kolon, som vist ovenfor med Glenn, som hjelpemiddel for å understreke setningene.
”Han mente jeg burde la ham fikse det (jeg kunne bare slappe av, han hadde fikset hundrevis av svømmebriller).”
Erlend Loe bruker også andre virkemidler. Han skriver setninger kort og presist. Dette gir det hele en litt naiv form, men bak ”fasaden” skjuler det seg ironi og mengder med humor. Det hele er på en måte litt poetisk i sin knapphet. Boken kan leses flere ganger og man vil aldri se likt på den. Nye dører og meninger vil åpne seg. Det som er noe uvanlig og kanskje litt tankevekkende er at kjærlighet mellom Marianne og jeg-personen blomstrer og utspiller seg på høsten. Det vanligste er jo å legge slike begivenheter til våren. Tiden hvor alt spirer, men Loe finner nye veier.
Erlend Loe skriver rett ut hva jeg-personen mener. Vi får oppleve følelser og tanker. Det viser seg at jeg-personen er en liten filosofspire med sine hverdagslige problemstillinger. Han synes for eksempel at å spise softis i November er forkastelig. ”Alt har sin tid”.
Boken inneholder mange diskusjoner mellom Marianne og hovedpersonen. Dette viser hvor bittre de egentlig er på hverandre, men Erlend Loe forteller også om kjærligheten. Det er mye bruk av banneord, men det er jo en hverdagslig ting og Loe skriver på en hverdagslig måte som gjør det lettlest og spennende.
Andre spennende momenter er hvordan han skriver dialogene. Han unnlater de typiske tegnene og legger det som blir sagt rett inn i setningen. Norsklæreren til Erlend må ha revet seg fælt i håret akkurat på dette området.
”Ingen sier noe på en stund. Så sier Marianne at hun er helt uenig i at man må ha grunner for allting. Hun mener at hun godt kan be meg lukke vinduet, uten først å ha tenkt ut en uangripelig grunn. Det er hennes soleklare rett. På samme måte som at jeg kan si ting til henne. Jeg er ikke enig. Hvis hun fryser er det en ting, sier jeg.”
Det er spennende at Erlend har valgt og gjøre det (som er kjent for å være det) svakeste kjønn sterkest. Heldigvis er ikke alle jenter slik og jeg tror ikke forfatteren har tenkt det på den måten heller. Dette kan like godt skje en gutt som ei jente. Det han vil er nok å si ifra. Vise at man lett lar seg overtale og at alle har en liten ”jeg-person” inni seg. Kanskje er vi alle fylt med en liten Marianne også. Om jeg tolker romanen riktig. Som jeg selvfølgelig gjør. Så ser jeg at dette er et tema kan legges inn flere steder. Kjærlighets historien er bare et eksempel. Alle blir lett overkjørt både i politikken og i arbeidslivet, men Erlend valgte kjærligheten som tema. Det synes jeg han gjorde lurt i.
Boken lå veldig godt i hånden. Jeg hadde en dårlig ”pocket” utgave sist jeg leste den. Så midtveis i boken begynte jeg å miste de sidene som stod først. Heldigvis mistet jeg ikke noe av ”fremtiden” så jeg fikk med meg boken i sin helhelt atter en gang. Med nytt perspektiv. Den falt meg godt til hjertet. Erlend gav meg nye måter tenke kjærlighet på. Jeg har aldri likt kampspillet som er i forhold. Alltid er det en som eier, og begge prøver eie den andre. Erlend Loe sin tolkning blir annerledes. Her har vi å gjøre med en som lar seg bli eid.
Den naive skrivestilen med de filosofiske innslagene gjør den veldig fin å lese. Alle kan nok lære en del av denne. Dette er særlig en bok jeg vil anbefale for personer som ikke har lest så mye tidligere. Det var vel egentlig den tredje boken jeg leste i mitt liv. Uten om de obligatoriske ”Hardygutt bøkene”.
Bøkene (med stor b) jeg leste før ”Tatt av kvinnen” var også av Erlend Loe og han gav meg inspirasjon til å fortsette min lesning. Så det har blitt flere bøker i repertoaret, nye forfattere.
Jeg vil karakterisere boken som et originalt mester stykke og et gjennombrudd for nyere skrivning. Det virker enkelt å skrive slik, men om man prøver selv vil man finne ut at Erlend Loe har skrevet fletta av deg og kanskje de fleste andre.
Han har unnlatt å ta opp dype politiske temaer eller andre vanlige tunge temaer som religion og kultur. Boken tar opp noe som angår de aller fleste og er en del av hverdagen til veldig mange.
Erlend Loes ”Tatt av kvinnen” bør absolutt leses!