Jeg står utfor aulaen og venter på å komme inn. Jeg har hørt rykter om at et rart kvinnfolk fra Danmark skal komme og snakke om sex. Okey, det kan jo bli interessant tenke jeg med et snev av ironi. Klokken tikker og vi er fem minutter på overtid i det jeg hører latterbrøl bakfra. Jeg snur meg og kikker rett inn i ansiktet på ei godt voksen dame med stramt hår og svære tenner. I høyre handa har hun ei pølseklype med et pornobald i, hun veifter med klypa og sier noen relativt missfornøyde ord før hun kommandrer oss inn i aulaen. Velkommen til ”Den rene vare”.

Det er en forestilling eller ett en manns show som tar for seg det meste som har med sex og seksualundervisning i ungdomskolen å gjøre. Det handler om smakløse pornoblader, pølse i brød, gummi og ikke minst naturens egne: befrukningsprossess, og her er det ikke spart på noen hjelpemiddler. For meg og sikkert alle andre som forventet en hallflau forestilling der ordet sex bare blir brukt fordi aktøren har fått beskjed om at det er ytterst nødvendig, ble dette andre baller. Her har vi alskens råe og brutale ord som dagens ungdom kan ha godt av høre fra en voksen, vienerpølser blir veiftet rundt og barn blir produsert.

Det første vi får høre om er selve samleiet, hvordan det hele foregår, hvem som gjør hva og hvor de gjør det. Hun drar opp en rød pølse og det hele blir med ett mer pinlig, og når hele salen sitter litt ubehangelig og føler seg kanskje litt ubekvemt over situasjonen, skjer det store. Hun plukker ut en stakkars gutt som må ned på scenegulvet og holde pølsen. Og før vi vet ordet av det så har pølsen blitt errigert og havnet inn i pølsebrødet. Publikum gapskratter. Men okey det er vel også  her forestilllingens svakhet ligger. Målgruppen er ungdommskole elever og da er det kanskje litt drøyt å buke publikum så aktivt (bokstavelig talt). Selv om en skulle ønske at det ikke var det, så er sex fortsatt et sårbart og flaut tema for mange, og derfor kan slike situasjoner virke mot sin hensikt, nemlig å få ungdom til å møte sex med frykt og avsmak.

Etter pølsescenen kommer en spørsmåls runde som på en måte drar oss litt ned på jorden igjen, og minner oss på at mellom all moroa så er det et snev av alvor i det hele. Vi skriver ned spørsmål på ett ark,noe vi husker så alt for godt i fra ungdomskolen. Hun kommer med noen av de freidige kommentarer som jeg nevnte i begynnelsen: ”Vi tar det bakfra” sier hun og hele salen hyler av latter. Alle tenkte vi den samme halvperverse tanken! Spørsmåls runden leder oss inn i et nytt avsnitt. Igjen blir to elever hentet ned på gulvet, men denne gangen får de en litt mildere oppgaveå bryne seg på, nemlig befruktningsprosessen Gutten får ei kremsprøyte i hendene (ja en slik som man bruker for å dekorere muffins og kaker med), mens jenten blir stående med ett egg i hendene. Målet er naturligvis å sprøyte kremen på egget, så raskt og effektivt som mulig. Når de to er ferdige blir det hele blandet i en bolle. I det de to er på vei opp for å sette seg, får gutten klar beskjed om ikke å springe i fra ansvaret sitt. Her og er forestillingen veldig fin, fordi den hele tiden kommer med slike seriøse innskudd. Det samme gjaldt med pølsegutt, som hele tiden måtte ha på seg en gummi oppvaskhanske som ”beskyttelse”.

Det er tid for følelser. Vår kjære seksualunndervisnings lærer har forelsket seg, og det i en fra salen, hun blir kaldt avvist og får kjærlighetssorg. Den lille episoden er bare en liten detalj i det som gjør forstillingen til det den er. Vi får hele tiden oppleve like små bruddstykker, som minner oss på at det hele ikke bare er  tull og tøys. Først med spørsmålene og nå så brytes det med følesler. Hun viser ekte følelser (eller ekte og ekte, det hele er jo skuespill, men likevell...) helt til slutt så går hun ut av rollen, men hun slutter likevell ikke showet. Dette fungerer som en siste påminnelse på at det hele er noe hun virkelig står for og mener.

Hele forestillingen oppfattet jeg som en gigantisk kritikk til seksualundervisning i skolen. Hun fremstår som en slik ”stereotype” lærer som er kjempe flau over at han/hun er blitt pålagt ansvaret i å undervise små uskyldige barn i sex. Det er jo typisk da, at det må en dansk dame til for å lære lille Norge hvordan snakke om sex. Og det er liksom ikke bare snakking om sex, neida dette blir gjordt med den største selvtillit og selfølgelighet. Og ikke bare det, dette er dame som kan sakene sine og da snakker jeg ikke bare om kunnskap og erfaring, men også om skuespilleri. Hun gjør en kjempejobb. Rollen hun har skapt er en slags parodi på ei halv nevrotisk frøken som på utsiden oppfører seg som om hun har vokst opp i et kloster, men på innsiden bobbler de samme vulgære og grove tanker som en tenåring i verste hormonalder.

Jeg har latt meg lure. Jeg har ledd meg bort ifra mye av det som gjør en forestilling til en forestilling, nemlig oppbyggningen. For hvordan var egentlig helheten i forestillingen. Den hadde jo en ganske så klar begynnelse, der vi kjapt fikk presentert temaet og vi ble fort glad i hovedpersonen, og aksepterte henne. Men i og med at begynnelsen var så brutal som den var så fikk vi aldri noe klart skille til hoveddelen, det gikk mer i ett. Hele forestillingen blir til ett stort høydepunkt og det kan i lengden bli ganske slitsomt. I tillegg til dette så hadde begynnelsen en tendens til å bli veldig lang, det startet med et pang, så ble det veldig mye fokusering på publikummere som kom for sent, og hvor de skulle plasseres. Så sa det pang igjen og forestillingen fortsatte. Avsluttningen kommer når hun tar av seg kostymen og blir seg selv. Dette fungerer veldig fint,  nettopp fordi det går gradvis. Vi får høre en litt rolig romantisk sang som sakte men sikkert drar oss ned på jorden igjen, og forestillingen blir avrundet. Vendepuktet  kommer ikke før helt i slutten når hun går ut av rolle, og dette er med på å skape den stressfaktoren som jeg nevnte tidligere, det at det blir veldig mye likt, og en del av spenningen og interessen dabber rett og slett av. På mange måter så minner forestillingen mer om to revynummer, i form av pølsa og kremen.

Forestillingens hovedmål er å skape en mer avslappet, men fornuftig holdning til sex og seksuallitet. Det hele blir fremført på en veldig brutal måte og for de litt mer sarte sjeler så kan dette bli noe rått. Men for de fleste som er mellom 12 og 16 år (altså ungdomskole elever) så er dette en forestilling som er både lærerik og underholdene. Forestillingen krever jo helt klart en hel del av sitt publikum, både i tankegang og aktivitet, og da spesiellt av aktørene som måtte ned på scenen, men de fleste ungdommer er friske nok til å ta den utfordringen. Så helt til slutt en liten oppfordring til dere lærere som underviser i sex og samliv: Kom dere av gårde og se hvordan det hele skal gjøres. ”Den rene vare” er en ærlig og direkte forestilling som helt klart er verd turen.