Kriminal-romanen "Tornerose sov i hundre år" er skrevet av Gunnar Staalesen og ble utgitt første gang i "Den svarte serie" i 1980 av Gyldendal Norsk Forlag. Den 256 sider lange boken er senere kommet ut i flere opplag. Dette er Staalesens tredje av tolv bøker med privatdetektiven Varg Veum.

Romanen starter i ett av Københavns mest beryktede strøk, nærmere bestemt i den mye omtalte Istedgade. Varg Veum, anti-helt og privatdetektiv med et hjerte som både banker for rettferdighet og kvinner og med akevittflasken som trøst mot ensomheten, har fått i oppdrag å finne 16 år gamle Lisa som er forsvunnet fra sine foreldre i Bergen. Narkomane Lisa jobber der som prostituert for å få sin daglige sprøyte. Senere i romanen blir Lisas eks-kjæreste, Peter, funnet myrdet. Mange har motiv for drapet, og Veum har en vanskelig oppgave foran seg.

Handlingen utspiller seg hovedsakelig i Bergens mer fasjonable miljø. På overflaten finner vi lykke og "glamour", men bak fasadene finnes noe helt annet; sjalusi, narkotika, utpressing, underslag og mord. Generasjonsmotsetningene tårner seg opp, og boken beskriver godt de problemer som finnes hos de fleste familier.

Romanen er skrevet i jeg-form, der "jeg" er Varg Veum. Dette gir leseren en forsterket følelse av å "delta" i romanen. Staalesen har ikke vært sparsommelig med hensyn til bruken av skildring, og av og til kan det rett og slett bli for mye av det gode. Enkelte steder er det side opp og side ned med adjektiv, skildring og noen ganger "tåpelige" bilder. Slik jeg ser det blir resultatet av dette en noe "kjedeligere" bok uten så mye futt og fart som i en god gammeldags kriminalroman. På den annen side får den spesielle stiltonen en spesiell virkning. Måten ting, mennesker, naturen og bevegelser er beskrevet og skildret på, gjør at vi skjønner at dette er sett igjennom øynene til en middelaldrene mann som ikke har hatt et enkelt liv.

Gunnar Staalesen bruker et veldig dagligdags språk som får leserne til å føle seg mer hjemme når de leser boken. Dette er også noe som gjør romanen mer lettlest. Han beskriver byen hvor han har bodd hele sitt liv med stor kjærlighet og itensitet.

Temaet i boken er generasjonsmotsetninger, narkotika og kriminalitet. Boken handler ikke bare om mordet, slik enkelte kriminalromaner gjør. Den handler også om det sosiale miljøet vi møter hver eneste dag. Forfatteren er ikke i første rekke interessert i kriminalitet som fenomen, men heller i kriminalromanen som en måte å fortelle på. Dette gjelder ikke bare denne romanen, men alle kriminalromanene Staalesen har skrevet. Alle bøkene hans er bygget opp rundt et tema som forbrytelsen lyser opp. Han har likevel ikke glemt leserne, og følger genrens grunnregler til punkt og prikke.

Jeg vil si at boken som en helhet er meget god, men kunne nok, etter mitt syn, vært bedre uten fullt så overdreven bruk av skildring.