Johannes er møllerens sønn. Han vet mye og er godt kjent i naturen. Han har en meget livlig fantasi, og han lager seg en drømmeverden. Dette er hans måte å takle fattigdom og urettferdighet på. Johannes er tjenestekar for slottsherren og får ofte i oppdrag å ro slottsbarna ut til slottsøen. Blandt dem er Victoria.

Historien gjør et hopp; møllerens sønn reiser bort for å gå på skole. Da han kommer hjem kjenner han seg nesten ikke igjen, men Victoria er blitt penere enn noen gang. Johannes drar igjen, denne gang for å bli forfatter. Han blir etterhvert en kjent dikter. Victoria syns han er flink, men en ting hun ikke vet er at alle diktene er til henne. Selv om hun elsker Johannes må hun forlove seg med kammerherrens sønn, Otto. Otto er bygutt og rik. Victorias far, slottsherren, trenger penger, og hun er langt fra lykkelig. Av og til støter hun og Johannes tilfeldig på hverandre på gaten og andre steder. Noen ganger kommer han til henne, noen ganger kommer hun til han. Det bruser over av kjærlighet, og de elsker hverandre. Men da Victoria gjør Johannes til latter i et selskap på slottsgården blir han fortvilet og lei seg. Han forlover seg med Camilla, en mye yngre kvinne, som han reddet fra å drukne flere år tilbake. Men han glemmer aldri Victoria, så han gir slipp på Camilla og lar henne gifte seg med en annen.

Boken får en brå slutt da Otto blir skutt i hodet på jakt. Victoria blir syk. Hun skriver et brev til Johannes der det står at hun alltid har elsket han og ingen andre hele sitt liv. Men da han får brevet er hun allerede død.

Om personene:

Victoria er ingen enkel person. Hun har et skiftende humør slik de fleste av Hamsuns figurer. Hun elsker Johannes, men vet at det er umulig fordi hennes far aldri hadde gått med på det. Derfor vet hun heller ikke hvordan hun skal oppføre seg ovenfor han. Hun får problemer med følelsene sine.

Johannes er mer stabil i sin kjærlighet. Han gjør alt for å få hennes oppmerksomhet, selv om han også kan være besjeden. Han dikter og drømmer om henne, og i dette drømmebildet opphøyer han henne. Selv om han vet at det er umulig, klarer han aldri og gi opp sin kjærlighet. Nettopp fordi han er så flink til å dikte klarer han å holde fast ved Victoria og holde ut smerten ved at han ikke får henne. Han blir en stor dikter av det.

Min mening:

Boken er veldig romantisk. Det blir mye kjærlighet, men Hamsun er flink til å få frem hvordan det er å være forelsket. Jeg kan føle meg til stede i handlingen, noe som er veldig hyggelig. Den er lettlest, og ikke alt for lang. Språket er høflig-gammeldags. Det skaper et miljø i boken på en måte. Det gjør noe rart med stemningen når man leser den. Noen vanskelige ord her og der, men det er ikke noe problem. Forfatteren får klart fram budskapet: Fattiggutten og prinsessen. Om to som ikke kan få hverandre. Om arrangert ekteskap. Dette er kanskje motivet fra Hamsuns egen verden da han selv var fattig og ung og drømte om jenter han visste var uåppnåelige.

Johannes taper i kjærlighet men seirer som dikter. Var det kanskje sånn med Hamsun selv? Hamsun skildrer vel mye av sitt eget liv.

Er temaet aktuelt i dag? Jeg tror det som handler om kjærligheten på mange måter gjelder bestandig. Arrangert ekteskap er ikke lenger så aktuelt i norsk kultur. Vi har ”friere tøyler” til å finne oss en partner. I mange andre kulturer er temaet fortsatt aktuelt.

Boken er et prosadikt om ung forelskelse og kjærlighet, en høysang til kjærligheten. Det er også en naturskildring fra Nordland, som er Hamsuns barndomsrike. For meg som også er oppvokst i Nordland blir dette ganske spesielt.

Terningkast: 5