Boken ”Vrengt” er en av Harald Rosenløw Eegs romaner, og ble gitt ut i 1997 av Aschehougs forelag.

 

Eeg har skrevet seks kjente romaner; Vrengt, Svidd, Filer, Karismakongen, Stjernetrekker og Glasskår. Vrengt, boken jeg har lest, er den mest leste.

Harald Rosenløw Eeg ble født i Tønsberg i Vestfold fylke, den 18. august 1970. Han har vært alt fra jordbærplukkersjef på Nøtterøy til kateketvikar i Fetsund. Han har en utdanning med hovedfag i relgionhistorie med vekt på buddhismen i Vietnam. Harald er også med i to forskjellige band, hvorav det ene kalles ”Subgud” og har gitt ut fire cd’er. Han er blitt tildelt samtlige priser, blant annet Tarjei Vesaas' debutantpris 1996, Kulturdepartementets debutantpris 1996, Brageprisen 1997 og Sonja Hagemanns barne- og ungdomspris 1998.

 

I boken Vrengt kan vi møte de fire tenåringene Seiko, Sorry, Albin og Jonatan, hvorav sistnevnte er hovedpersonen i boka. Disse lever i en gigantisk diskokule som henger ned fra taket på et stort kjøpesenter, og der har de bodd siden den gang foreldrene deres brukte forbrukerkjøpsloven og byttet dem tilbake i menneskefrøbutikken hvor de var kjøpt. Egentlig skulle de da ha blitt avlivet, men kvinnen som arbeidet i butikken og som hadde ansvaret for dette hadde rett og slett ikke hjerte til å gjøre dette, men puttet dem inn i denne diskokula. Me, som hun heter, kommer ofte på besøk til dem og har med mat, omsorg og gode historier. Hun er som en mor for dem. Senere i boka viser det seg at hun er moren til Sorry.

I diskokulen har de vært mer eller mindre hele livet, utenom de gangene Me har tatt dem med ut på taket av kjøpesenteret for å se ut mot verden, som bare er hustak og fabrikkpiper, og for å titte opp mot solen, som disse fabrikkpipene for lengst har gjort umulig å se; himmelen har vært dekt av smog og mørke skyer så lenge disse tenåringene kan huske. I tillegg til disse turene opp på taket, tar tenåringene seg også turer ut i selve kjøpesenteret på egenhånd, om natten, verd å merke, siden de ville skremt livet ut av samtlige mennesker som så dem om de gjorde det om dagen. De er nemlig mer eller mindre misfostre alle sammen, det var derfor de ble byttet inn i frøbutikken. Vel ute i senteret, som for så vidt er det nærmeste den frie verden de noen gang har vært siden de ble returnert til Me i frøbutikken, bytter de priskoder på dagligvarene og ”slipper fri makrellen” i makrell-i-tomat boksene ved å tømme dem ut i fonten midt i senteret, noe Albin er en stor pådriver av, siden han er vegetarianer.

 

Men ellers tilbringer tre av disse nesten hele dagen i diskokula, hvor de har det de trenger; en TV tjener som et vindu til omverdenen, fire handlevogner brukes som senger, og mulighet til å se ut i senteret gjennom sprekker i den gamle diskokula som har hengt der siden den gang hele senteret var et diskotek.

 

Etter hvert møter Jonatan, som er den eneste med normalt utseende og som dermed har muligheten til å vandre rundt i senteret på dagtid uten å bli lagt spesielt merke til, ei jente ved navn Trash, som vil vise seg å bli den som hjelper dem med å komme seg ut av senteret, og ut i den store frie verden.

 

Men av forskjellige grunner blir hovedpersonen den eneste som kommer seg ut av senteret – fysisk. De andre kommer seg symbolsk sett ut av senteret og det livet de har levd på hver sin måte.

 

Litt om hovedpersonene:

 

Jonatan er den mest selvstendige og ”normale” av de fire. Bare han kan gå rundt i senteret på dagtid uten å bli lagt spesielt merke til. Det er derfor ikke rart at han er den som forfatteren har valgt som hovedperson, siden vi derfor gjennom ham kan gå rundt og oppleve verden de lever i. Albin drømmer om å være i skogen, han har en eller annen trang inni seg til å komme ut dit, kanskje fordi at skogen for ham blir selve naturen, det opprinnelige og rene. I tillegg ble han funnet etterlatt i en skog, og det vil derfor være naturlig at han prøver å komme seg tilbake dit.

 

Albin er en albino, han har kritthvit hud, likeså hår, og røde øyne. I tillegg har han antydninger til hyperaktivitet, og har lett for å bytte ut avgjørende ord i forskjellige uttrykk ubevisst, noe som ofte fører til en helt annen betydning. Han bruker flittig uttrykket ”åssen går’e?”, selv til kakerlakkene som han finner rundt på kjøpesenteret og bruker som kjæledyr, eller ”krypinn” som han kaller det selv.

 

Han er som tidligere nevnt en vegetarianer og gjør derfor det han kan for å frigjøre dyr i fangenskap. ”Frigjøringen” av makrellen som tidligere ble nevnt er et eksempel på dette. Men det viser seg at han senere kommer til å ”frigjort” på samme måte i slutten av boka.

 

Sorry er den eneste jenta av de fire. Armene hennes sluttet å vokse i veldig tidlig alder, hodet er altfor stort med to fletter til sidene, og et hjerteformet mellomrom mellom tenna. Hun er den smarteste og mest ansvarsfulle av de fire, men er samtidig den som står for bytting av priskoder i butikken. Smart blir hun av å se så mye på TV, som er deres vindu ut til verden. Hun bruker mye av tida si på å pusse mynter og blir god til det, og i slutten av boka får hun brukt ferdighetene sine på noe stort og støvete som henger mitt i glaninga på folka i kjøpesenteret.

 

Seiko er en høy, tynn og pen gutt som ikke bruker munnen sin til annet enn å puste og å spise. Han hører hva andre sier, men sier aldri noe selv. Han bare sitter rolig og fingrer i et plastglass fylt av sand, og lytter til lyden det lager, mens han stirrer tomt ut i lufta, som om han kunne se gjennom veggen. De andre mener han prøver å få øye på sola, noe han får oppleve helt i slutten av boka.

 

Han symboliserer tiden (sand = timeglass, Seiko = klokkemerke), og når han i slutten av boka ser sola, er det som om han samt tiden stopper opp.

Temaet i denne boka illustrerer et skrekkscenario der fenomener som shopping, materialisme, forurensing, skjønnhetsidealer, og jakten på det perfekte har utviklet seg til det ekstreme.

 

Jeg synes det er en god og lettlest bok som viser utviklingen vi ser i samfunnet i dag fra den mørkere siden. Jeg syntes tross alt at forfatteren har overdrevet i det han skulle lage slutten åpen; den ble litt for åpen og uklar. Man fikk ikke med seg av hvilken grad det som skjedde virkelig skjedde, eller om det bare skjedde i tankene hans, men det er antakeligvis ikke det viktige; å forstå hva som egentlig skjedde, man forstår at tross all brutaliteten, ble det en slags ”happy ending” for alle hovedpersonene, og det er det som sitter igjen og varmer.