Afrika i dag står på mange måter utenfor den sosiale og økonomiske utviklingen som har funnet sted på flere kontinenter, i en ekstrem fart, de siste 150 årene. Hvorfor er det slik? Hva er det som hindrer Afrika i å oppnå denne utviklingen? Afrika er en fellesbetegnelse for alle landene på det afrikanske kontinentet. Man snakker imidlertid ofte om Afrikas utfordringer selv om flere av landene i Afrika ikke lider under komplikasjonene som blir diskutert i denne artikkelen. Det er viktig å ha dette i bakhodet mens man diskuterer utfordringene.

 

For at et lands økonomi skal kunne utvikle seg, er det viktig at landet har ledere som ikke undertrykker folket og regulerer det økonomiske markedet etter egne interesser. I mange afrikanske land er det i dag diktaturliknende styresett. Det er flere grunner til dette. Før kolonistene kom til Afrika, hadde det vært stammeledere og småkonger som styrte de ulike stammene og områdene. Under imperialismen fra cirka 1870 styrte de hvite over de innfødte på diktatorisk vis. Da de så trakk seg ut av de afrikanske landene, fra 1945 til helt utpå 1970-tallet, hjalp de ikke folket til å danne nye regjeringer og demokratier. Naturlig nok tok diktatorer og militære over makten, fordi det ikke var noen folkevalgt ledelse som kunne hindre dem fra å ta makten. Det var også vanskelig å samle folket i mange av landene, fordi landene besto av forskjellige stammer. Disse stammene var vant til å krige mot hverandre, og hadde forskjellige synspunkter på forskjellige politiske spørsmål. Et godt eksempel på to stammer som har vært vanskelig å samle under et demokratisk styresett, er konflikten i 1994 mellom tutsiene og hutuene i Rwanda. På grunnlag av slike konflikter er det vanskelig å skape demokrati og et diktatur blir lett en løsning. Dette fører igjen til det blir vanskelig for land i Vesten å hjelpe til med forsyninger og penger, fordi det ikke er åpenhet om hva pengene blir brukt til i de ulike diktaturene. Mye korrupsjon fører til at pengene ikke havner der de egentlig skal, hos folket.

 

Afrika er et kontinent med mye jordbruk og mange ulike råvarer, som kull og diamanter. Problemet er at landene ikke har en industri som kan omdanne disse varene til ferdige produkter. De må selge råvarene sine til fabrikker i andre land, for så å kjøpe en del av dem tilbake ferdig produsert. Da har varen gått igjennom en prosess som gjør at den er mer verdt, enn da landet solgte den ut som råvarer. For at afrikanske land skal klare å få en god økonomi, må landene altså bygge egne fabrikker til å produsere ferdigvarer. For øvrig står mange afrikanske land i gjeld til Verdensbanken og mange rike land, noe som forverrer situasjonen betydelig. Da imperialistene dro, var landene i oppløsning. Staten eide få eller ingen penger fordi de europeiske styresmaktene hadde tatt med seg mange av godene til sitt hjemland. Mange trengte pengehjelp til å bygge opp samfunnet og staten igjen. Derfor måtte de ta opp store lån, likevel klarte ikke mange å fullføre oppgaven med å bygge opp landet fullstendig. I dag bruker mange av landene nesten 50 % av statsbudsjettet på å betale tilbake gjeld. FN jobber i dag med å slette mye av gjelden landene skylder. Mange bedrifter og land har de senere årene begynt med en ny satsning, der man gir små rentefrie lån til enkeltpersoner og lokalsamfunn. Slik kan landene starte egne bedrifter og bygge opp landets økonomi sakte, men sikkert.

 

Få innbyggere i afrikanske land får tilbud om skolegang, derfor er det svært mange analfabeter eller mennesker med svært lav utdanning i Afrika. Dette fører til at mange ikke kan følge med i politiske temaer eller stemme ved valg. De har få muligheter for å få jobb, og de kan heller ikke hjelpe barna sine med å lære å lese og skrive.

 

Sult og naturkatastrofer henger ofte sammen med hverandre, og er viktige faktorer som hindrer veksten i de afrikanske samfunnene. Staten har ikke penger til å hjelpe de som sulter, og i noen land har til og med lederne nektet andre land i å hjelpe fordi de ikke vil sette seg i gjeld. Svært mange mennesker sulter i Afrika i dag, og det verste er at det er ikke mangel på mat i verden som er problemet, maten verden har er bare ujevnt fordelt. For å sette det hele i perspektiv kan jeg nevne at UNICEF meldte i fjor vår på sine nettsider at det var meldt en lang tørke i Eritrea, Etiopia, Kenya, Somalia og Djibouti. 1,6 millioner barn stod i fare for å sulte i hjel, og 300 000 av disse var allerede underernærte. Den ble den verste tørken på fem år. Vi får høre meldinger som denne, om tørke og liknede, nesten hver dag.

 

Afrika har generelt mange sykdommer på grunn av stor fattigdom og mangel på kunnskap om hygiene i befolkningen. Malaria og underernæring dreper mange mennesker hver dag, men den verste trusselen Afrika har i dag er aidsepidemien. Den er en trussel mot hele befolkningen. Aids har i løpt av 25 år drept rundt 20 millioner mennesker i Afrika. 15 millioner barn har mistet mor eller far, og flere millioner av disse har ingen til å ta vare på seg. Hvert minutt smittes barn av hiv eller dør av aids. Og under fem prosent av alle aidsrammede barn i Afrika får behandling. De afrikanske landene er avhengige av internasjonal hjelp. Staten har ikke kapital til å betale medisiner til folket.

 

En positiv utvikling er at det er dannet flere organisasjoner og programmer i kampen mot aids. Flere kjente frihetskjempere, politikere og artister står som frontfigur for disse organisasjonene, og de prøver å engasjere verdens befolkning til å hjelpe. For å nevne noen har Nelson Mandela, Bill Clinton og Bono fra bandet U2 jobbet lenge med kampen mot aids. Organisasjonene jobber med å utvikle og spre medisin. Mange organisasjoner har også laget kampanjer der de deler ut gratis kondomer. Dessverre er det noen religiøse ledere som går ut i media og oppfordrer folk til å ikke bruke kondom. Det sirkulerer også mange overtroiske påstander, som for eksempel at sex med en jomfru vil kurere menn for aids. Dette fører til at mange unge jenter blir voldtatt.

 

Afrika har mange enorme problemer på sentrale områder, noe som henger sammen med den økonomiske og politiske utviklingen som igjen er viktig for utdanning, helse og sykdom og rett og slett overlevelse i et land. Hva kan de afrikanske land og vi gjøre? Det finnes mange konklusjoner, og jeg vet ikke hvilken som er den rette. Det eneste jeg vet er at vi kan klare å hjelpe Afrika hvis vi vil, det er bare menneskelig egoisme som stopper den videre utviklingen. For å få Afrika med i markedet må markedet bli rettferdig, og det vil det ikke bli før alle har samme utgangspunkt slik at de dyktigste vinner. Slik situasjonen er i dag, er den urettferdig. Så foreløpig kan vi bare prøve å hjelpe de som trenger det mest, inntil systemene blir forandret.