Aktiv dødshjelp er blitt et stadig mer aktuelt tema de siste årene. Det er svært kompliserte etiske og juridiske problemstillinger knyttet til dette emnet og spørsmålene som kommer opp er mange. Er livet ukrenkelig og hellig? Vil det å tillate aktiv dødshjelp være det samme som å si at noen liv ikke er verdt å leve? Og hvem i så fall kan ta avgjørelsen om hvilke liv det gjelder? Man kan si at et menneske har rett til å leve, men har det plikt til å leve? De fleste vil nok være enig i at aktiv dødshjelp ville være det beste i noen tilfeller, men den største vanskeligheten vil være å lage et lovverk som skiller mellom forskjellige situasjoner. Jeg mener at hele saken til slutt kommer ned til et enkelt, men allikevel veldig vanskelig spørsmål. Hvilken verdi er viktigst, menneskets selvbestemmelsesrett (autonomi), eller livets ukrenkelighet? Enten blir menneskets verdighet best ivaretatt ved at man blir gitt valget om liv eller død, eller også ved at man signaliserer at livet er for verdifullt til å bli valgt vekk.

En del av den samme problemstillingen er spørsmålet om passiv dødshjelp. Vi har i Norge i dag fått god nok teknologi, kunnskap, medisin og behandlingsmetoder til å forlenge en pasients liv i mange år. Men hvor går grensen? Er det rett å bruke store deler av helsebudsjettet på å forlenge en persons liv kunstig, og til og med når personen selv ønsker å dø?

For å kunne gjøre seg opp en mening om dette må man først ha en del kunnskap om hva aktiv/passiv dødshjelp er og i hvilke situasjoner det vil kunne bli brukt. Vi deler begrepet dødshjelp (eutanasi) inn i tre forskjellige kategorier, aktiv dødshjelp, passiv dødshjelp og legeassistert selvmord. Ordet eutanasi kommer av det greske eu- som betyr god og -thanatos som betyr død, og forklares som bestrebelser for å gi håpløst syke en lett og smertefri død.

Aktiv dødshjelp vil si at en lege frivillig og tilsiktet dreper en person med utålelige lidelser eller med en håpløs sykdom. Drapet utføres på personens frivillige, uttalte og gjentatte forespørsel. Hensikten er at pasienten skal slippe å leve et liv i smerter og lidelse, og kalles derfor også barmhjertighetsdrap. Aktiv dødshjelp skjer vanligvis ved at personen får en dødelig dose hurtigvirkende medisiner. I dag er dette forbudt i Norge og verden over. Det eneste unntaket er Nederland som har en veldig liberal lovgiving på dette området. Aktiv dødshjelp har vært legalisert der siden 2002.

Passiv dødshjelp skjer når en pasient som blir holdt kunstig i live ber om at behandlingen skal bli avsluttet. Legen etterkommer da ønsket og personen dør naturlig. Dette er tillatt i Norge.

Legeassistert selvmord, er når en lege frivillig og tilsiktet hjelper en pasient å begå selvmord, for eksempel ved å skrive ut og klargjøre dødelige medikamenter, som pasienten så tar selv. Pasienten må virkelig ønske å dø, men er kanskje ikke i stand til å begå selvmord selv. Hvis man for eksempel er lam og blind og ligger i en seng hele tiden er det ikke store muligheter for å begå selvmord uten hjelp. Som ved aktiv dødshjelp må lidelsen også her være utålelig og håpløs. Også dette er forbudt i Norge, men tillates i Nederland, staten Oregon i USA og i deler av Sveits.

Som jeg allerede har sagt vil folk flest være enige i at dødssyke mennesker med store smerter burde få bestemme selv om de ønsker å fortsette livet sitt til de langsomt dør, eller dø en verdig død uten smerter og langpining. Vi går da ut fra at personen er mentalt frisk og oppegående og ikke har bedre dager innimellom da den ville endret mening om å leve eller dø. Hvis vi er enige om dette kan vi si at selvbestemmelsesretten til mennesket er viktigere enn livets ukrenkelighet. Men hvis det da er selvbestemmelsesretten som er det avgjørende i forhold til dødshjelp-problematikken, kan en vel ikke samtidig sette kriterier for hvem som skal få lov til å dø og hvem som ikke skal det. En kan ikke tillate enkelte mennesker å bestemme over liv og død mens andre blir nektet det. Hvem skulle i så fall være den som har makt til å si hvilke pasienter som kan dø og hvem som ikke kan det?

En metode å skille mellom forskjellige tilfeller kunne være å operere utelukkende med kroppslige kriterier. For eksempel kunne man si at folk som var fysisk friske og uten smerter ikke ville ha noen mulighet for å få aktiv dødshjelp. Men dette ville diskriminere folk med psykiske lidelser. Hvem kan avgjøre at det er lettere å leve med en psykisk sykdom enn med en fysisk sykdom eller skade? Og med hvilken rett kan samfunnet tvinge et menneske som har levd med angst hele livet til å fortsette en grusom tilværelse? Samtidig er det nesten umulig å la være å diskriminere tilfeller der pasienten er psykisk syk, for en person med mentale problemer er ofte en person som ikke er i stand til å se virkeligheten slik den er. For eksempel vil en deprimert person på en dårlig dag ofte ha et ønske om å dø, men kan etter noen dager eller uker ha glede av livet igjen. Da ville det vært litt uheldig å gi aktiv dødshjelp til en slik person, men har man selvbestemmelsrett så har man det…

Mange mennesker har angst for å dø. Denne angsten er ikke nødvendigvis for å være død, men for prosessen ”å dø”. Personen er da gjerne redd for smerter, for å miste kontrollen, og for å dø uten sjanse til å ta farvel med familie og venner. Her kommer aktiv dødshjelp inn som en løsning på problemet. Man kan dø raskt, uten smerter, og før man mister muligheten eller evnen til å avgjøre ting selv. I Nederland har det vært eksempler på at pasienter har fått aktiv dødshjelp for å komme en sykdom ”i forkjøpet”. Det kan være personer som er HIV-positive, men ennå uten symptomer på AIDS. De slipper på den måten unna fremtidige lidelser, og avslutter heller livet mens de har det bra. Hva da hvis en prøve var feil, hvis personen allikevel var frisk?

Vi må også tenke på at de fleste mennesker som virkelig ønsker å dø, har mulighet til å fikse det selv. I mange tilfeller er selvmord en lite gjennomtenkt handling som blir utført i en periode der personen er deprimert og ikke ser noen løsning på problemene. Jeg synes dette er et godt sitat: ”suicide is a permanent solution to a temporary problem”. Og det er riktig så lenge problemet faktisk et midlertidig. En av utfordringene med aktiv dødshjelp vil være å finne ut når problemene kan sies å være kroniske. Dersom det ikke er muligheter for bedring mener jeg at å få hjelp til å dø vil være det rette. Tilbud om aktiv dødshjelp i en periode som i øyeblikket synes håpløs men sannsynligvis vil kunne bedre seg ville være feil, og ville sannsynligvis bare lokke flere til å begå selvmord. En relativ enkel løsning på det problemet ville være å innføre en lov om at ønsket om aktiv dødshjelp må vare ved over en lengre periode, men mange mennesker er deprimerte over flere år, og hvor lenge skal mennesket bli tvunget til å leve for at man skal være sikker på at det virkelig ønsket å dø?

Noe som er lett å glemme er at bak hver person som ønsker å dø står det familie, slekt og venner som kanskje ikke holder ut tanken på å miste det mennesket. Kanskje er dette et argument som ikke betyr noe. Kanskje er det totalt opp til personen selv å bestemme over sitt eget liv og sin egen død, men det er viktig å huske på at en så alvorlig avgjørelse ikke bare påvirker hovedpersonen, men også mange andre og deres liv.

Noen kan også argumentere at leger skal redde liv, ikke ta liv. Dør pasienten, så dør pasienten, men jobben til legen skal uansett være å gjøre sitt ytterste for at livet skal reddes. Og hva har legene å si selv? Bør de være i stand til å nekte å utføre aktiv dødshjelp? Det ville ikke være rett å tvinge noen til å utføre mord, som AD på sett og vis er, da det kan stride veldig mot deres egen moral.

Av og til er situasjonen at pasienten ikke selv har mulighet til å si hva den ønsker. Han eller hun er kanskje bevisstløs og blir holdt kunstig i live, uten at det er spesielle ting som tyder på at de noen gang vil våkne opp igjen. Eller pasienten kan ha fått en omfattende hjerneskade som gjør at de ikke er i stand til å uttrykke seg eller tenke i det hele tatt. Da er det enda vanskeligere å bestemme hva som skal gjøres. Hvis de ville dødd uten medisinsk hjelp til å leve, har legen eller helsepersonellet her lov til å utføre passiv dødshjelp. I disse situasjonene har man også hensynet til de pårørende å tenke på, og det er nok rett å la de få være å bestemme hva som skal skje.

Etter nå å ha sett mye på de negative sidene og effektene ved AD skal jeg nå se på de positive sidene. For positive sider må det jo være, ellers hadde det aldri vært noen sak i det hele tatt. Først kan jeg si det helt åpenbare. Mennesket vil være herre over seg selv, og det liker ikke at andre skal bestemme hvordan ting skal gjøres. Livet er noe av det eneste som er absolutt ditt, og hvorfor da, kan noen andre si om du skal beholde det eller ikke. Du selv burde være den personen som er best i stand til å si om livet ditt er verdt å leve eller ikke, og når du vil avslutte det burde være helt opp til deg selv.

Å la en person dø kan være barmhjertighet, i noen situasjoner mye mer barmhjertig enn å prøve å holde personen i live. Noen ganger kan det faktisk også være en lettelse for de pårørende. Jeg kan forestille meg hvor vondt det ville vært å ha en nær person som lå for døden i smerter og lidelse. Hvis man da også visste at personen ville dø uansett, men få det verre og verre etter hvert, bli pint i hjel, da ville muligheten for AD virket som redningen. Det ville vært muligheten til å få en verdig avslutning, å kunne ta en skikkelig avskjed og så være ferdig med det.

Noen spør hvor autonome vi er i livets sluttfase, de mener gjerne at siden situasjonen kan være utpsykende vil man ikke være helt seg selv, og ikke være i stand til å ta en slik avgjørelse. Jeg mener at hvis vi er så lite tilstedeværende at vi ikke er i stand til å ta en slik beslutning, hvilken glede har vi da av livet? Og hvis vi ikke har glede av livet, hvorfor skal man da ”på død og liv” leve?

Et annet argument, ikke så ”snilt”, men allikevel noe man kan nevne er det økonomiske. Helsebudsjettet er relativt stramt, og er det ikke da bedre å bruke pengene på å redde folk som ønsker å bli reddet, og folk som fortsatt har tid til å bli reddet, enn å gå inn for å redde de som helst vil dø, og kunstig holde liv i mennesker som kanskje ikke engang er bevisste og sannsynligvis aldri kommer til å bli det igjen? Det er vel bare prioriteringer? Mange kreftpasienter kunne blitt reddet hvis de hadde kommet til operasjon tidligere, men det har vi ikke penger eller kapasitet til.

En undersøkelse MMI har gjennomført på oppdrag fra Magasinet, viser at sju av ti nordmenn er positive til aktiv dødshjelp. Dette er oppsiktsvekkende. Det viser hvor liberale nordmenn er på dette området. Vi ønsker å bli friere og få bestemme mer over våre egne liv. En annen ting det viser er at kristendommen har fått mindre makt i Norge de seinere årene. Mange kristne er mot aktiv dødshjelp, fordi å ta et liv strider mot den kristne troslæren. Et av de ti budene er at ”du skal ikke drepe”, og for mange er dette den absolutte sannheten, en lov som skal følges uansett omstendigheter. Livet er hellig og skal ikke krenkes. Noen mener gjerne at livet er gitt mennesket fra gud, og at det derfor ikke kan eller bør ødelegges av mennesker. Det var tydelig i MMI’s undersøkelse at de kristne var en av de gruppene som var mest mot aktiv dødshjelp. Dette betyr selvsagt ikke at alle kristne er mot det.

Nå har jeg prøvd å se saken fra begge sider. Personlig vet jeg ikke helt hva jeg skal synes. I utgangspunktet er jeg for. Jeg synes det er rett at mennesker skal få mulighet til å bestemme over sitt eget liv selv, og dermed også over sin egen død. Hvorfor skal et menneske som ønsker å dø bli tvunget til å leve et liv det ikke ønsker?  Men jeg ser også alle komplikasjonene ved en slik lovgiving. Det er også viktig å kunne se saken fra alle sider. Mange vil si at ”selvsagt må folk få bestemme selv”. De fleste av dem ville ikke sagt det etter å ha sett nærmere på saken fra forskjellige vinkler, for så enkelt er det ikke.   

Uansett bør hensynet til pasienten være det mest sentrale i alle situasjoner. Det høye målet bør ikke være å holde mennesket i live for enhver pris, men å prøve å gjøre det som er best for enkeltindividet, altså, i noen tilfeller å få dø på en human måte.

Konklusjonen min er at mennesker med uhelbredelig liten lyst til å leve bør få hjelp til å dø – folk som aldri kommer til å nyte livet igjen har etter min mening ingen grunn til å leve heller. Men her er det ikke noe fasitsvar, alle kan ha sin egen mening om dette uten at noe er rett eller galt. Jeg tror at utviklingen i Norge går mot den Nederlandske modellen, kanskje blir vi det andre landet i verden med legalisert aktiv dødshjelp? Det gjenstår å se.