Det er hele 50 år siden han debuterte med boken ”Dørstokken Heme”. Han var og er vel mest kjent som en av Norges største visesangere. I anledning 50års jubileet av debuten, kom hans biograf med en sjokkerende nyhet: Han var muligens bifil! Vi snakker så klart om den legendariske Alf Prøysen.

 

Alf Olafsen ble født 23. juli 1914 på en husmannsplass ved navn Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker. Prøysen hørte til gården Hjelmstad, som den dag i dag er blitt omgjort til et museum. På den tiden var det vanlig at barna tok farens navn til etternavn, og dermed fikk Alf og de tre søsknene hans, Marie, Margit og Olaf etternavnet Olafsen etter faren Olaf Andreassen. Det var ikke før Alf flyttet til byen han tok navnet Alf Prøysen. Moren het Julie Andreassen.

 

Familien Olafsen var en typisk husmannsfamilie; Det var ikke alltid like lett å skaffe penger til mat, skole og klær, men de kom seg gjennom det. Livet som husmannssønn preget Alf Prøysens skriving livet gjennom. Han fortalte for eksempel i boka ”Det var da og itte nå” om hvordan det var å vokse opp som fattig husmannssønn i Norge på den tiden hvor klasseskillene var på sitt største.

 

Alf startet på Furu skole i 1922, en skole som lå hele 3 km unna Prøysen. Det gikk jo ikke skolebusser på den tiden, så alle ungene som gikk der måtte komme seg fram og tilbake fra skolen annenhver dag, hele året.

 

Alf Prøysen fikk som barn en betennelse i den ene tanna som utviklet seg kraftig. Dette førte til at kjeven hans ble skjev med tiden. Etter hvert ble den skjeve kjeven et slags "varemerke" for Alf.

 

Men tross for den lange skoleveien, hadde Alf fortsatt overskudd nok til å konsentrere seg om leksene, han var en av klassens flinkeste elever. Han var god til å tegne, og han hadde et naturtalent for å skrive stiler. Etter hvert som han ble eldre skrev han stiler for klassekameratene, og han tok så mye som 18 øre for det. Man skulle vel trodd at han selv skulle ende opp som bonde eller husmann, fordi slik var det jo på den tiden, man ble som regel nesten det samme som foreldrene side, men takket være hans talent for å skrive tok livet hans en helt ny vending. Han sluttet på Furu skole i 1929.

 

Etter at han ble konfirmert på den første søndagen i oktober begynte han å jobbe. Han jobbet på gården sammen med faren sin de første årene, men det var ikke lange tiden. Alf fikk nemlig muligheten til å studere videre, hvilket som var ganske uvanlig for husmannssønner på den tiden. Han studerte i et halvt år på Fortsettelsesskolen i Veldre (1929/30), som lå et stykke unna Prøysen. Som regel sov han hos venner og bekjente, men noen ganger måtte han også sove ute. Skolebøkene fikk han låne av en venninne.

 

Alf ble tidlig opptatt av amatørteater, og da han ble elev ved Ringsaker Amtamannskole året etter, ble han enda mer engasjert. Han begynte å skrive skuespill, og stykket ”Giftering på Nautebakken” ble en suksess i nærmiljøet. Men han nøyde seg ikke med å bare skrive, han deltok i tillegg både foran og bak scenen.

 

I 1938 kom det første gjennombruddet, han fikk sine første linjer på trykk. Diktet ”Røde Geranier” ble trykket i bladet ”Kooperatøren”, og Alf fikk 20 kroner for det, hvilket som var en del penger på den tilden. Dette bladet trykket også diktene ”Opprør” og ”Skolissene” senere.

 

Først i 1945 kom det virkelige gjennombruddet, da ble novellesamlingen ”Dørstokken Heme” utgitt. Den fikk slående kritikker. Den bestod av 14 forskjellige noveller, mesteparten handlet om drømmer som aldri ble noe av. Tre år senere, i 1948, ga han ut tre forskjellige LP-er med viser han hadde skrevet selv. Disse fikk minst like gode, om ikke bedre kritikker enn ”Dørstokken Heme”. På LP-ene var blant annet visen ”Blåbærturen”, ”Lillebrors vise” og ”Pelles Bursdag”. Sangene ble fort populære, og ble spilt oftere og oftere på radioen. Alf nøt suksessen, og samme året ga han ut sin første visebok, ”Drengstu’ viser”. Denne ble også en suksess. Dette førte til at Alf ble en av Norges mest fremadstormende og populære artist. I ca. et halvt år reiste han rundt i Norge og opptrådte for både store og små.

 

Da han kom hjem fra sin første norgesturnè, giftet han seg med Elise Storhaug fra Rena, som han hadde truffet tre år tidligere, altså i 1945. Sammen fikk de to barn; Elin, som ble født i 1949, og Kjetil, som ble født i 1951. De bosatte seg i Nittedal, og her ble de boende for resten av livet. Mange vil nok si at Alf og Elise var ”lykkelig gift”, men det er mye som tyder på at spesielt Alf ikke var helt tilfreds.

 

«Det er noe jeg plages av ikke rent sjeldenl, dette at jeg spiller teater for menneskene. Jeg merker det tydeligst sammen med journalister, men også ellers, det er akkurat som i en film, du føler at her har du en rolle, jug så stauren står, kok i hop sentimentalitet og spe på med en nødløgn når det trengs!» Dette skrev Alf i et brev til en venn da han var i trettiårene. Det er mye som taler for at han hadde store identitetsproblemer, for eksempel det at han var bifil, men kunne ikke snakke om det. Det er Alf Prøysens biograf, Ove Røsbak, som har kommet med disse påstandene. Han sier etter at han har snakket med familie og venner så har han fått tilgang på denne informasjonen. Han har visst dette ganske lenge, men har ikke gått ut med det før nå, det er først nå samfunnet er klare for å få en slik beskjed. Men man må også stille seg kritisk angående dette, for det er jo ikke 100 % sikkert at Alf Prøysen faktisk var bifil.

 

Vel, tilbake til den delen av livet hans vi vet noe helt sikkert om: I tillegg til at han var en fantastisk dikter og artist, var han også en fabelaktiv radiovert. Han ledet for eksempel barnetimen for de minste sammen med Anne Cath Vestly og Thorbjørn Egner i 1952. Dette var ikke første gangen Alf skrev eller produserte noe for barn; Han hadde allerede ledet Lørdagsbarnetimen et par år, og tre år tidligere, i 1949, hadde han gitt ut sin første visebok for barn. Den het ”Lillebrors viser”, og fikk, så klart, gode kritikker. Alf Prøysen var altså en av Norges mest populære artister, blant både store og små.

 

Men det var ikke bare i Norge Alf var populær, også internasjonalt. Det var etter at den første teskjekjerringaboka ble publisert i 1957. Boken het ”Kjerringa som blei så lita som ei teskje”. Jeg må jo si, når jeg var liten leste mamma alltid teskjekjerringa bøkene for meg, og jeg var, og er, mektig imponert over denne lille damen Alf skriver om. "Det er ingen sak å greie seg, sjøl om en er lita, når'n veit åssen en skal behandle dem en møter," sa hu til seg sjøl. "De lure skal en lure, og de feige skal en skremme og de sterke skal en klø bak øret.
Men for triste menner er det bare et råd som hjelper, og det er blåbær på pannekaka." Man skjønner jo ut i fra dette lille utdraget at teskjekjerringa er litt av et menneske!

 

Men selv om dette var første gang norske barn kunne lese om denne lille damen, var det ikke teskjekjerringas debut. Hun hadde allerede vært populær i Sverige i over et år under navnet ”Gumman”. Teskjekjerringa var ikke bare populær i Skandinavia, tvert imot! Bøkene ble oversatt til 18 forskjellige språk, deriblant tyrkisk. Senere har bøkene blitt omgjort til både film og tegneserier.

 

Et annet verk som har hjulpet Alf på veien mot berømmelse er hans eneste roman, ”Trost i taklampa”. Den handler om ungdommens flukt fra landet til byen. Boken var skrevet på dialekt, noe som gjorde at boken fikk et mer personlig preg. "Hu skulle itte mane folk tel å vara trufaste ved jorda, hu skulle danse og glitre og trekke de andre etter seg. I fjorten daer skulle a vara fin dame som de andre tala på og misunte og strekte seg imot. I dag var det fyste dagen. Og når den var over, hadde a tretten att. Blanke, varme soldaer, der a skulle svinge seg i blåklokkeviku'n." (Utdrag dra boken). Trost i taklampe ble etter hvert en av Norges mest populære skjønnlitterære bøker som var skrevet etter 2.verdenskrig.

 

Alf Prøysen døde av kreft den 23. november 1970, og ligger den dag i dag gravlagt på Vår frelsers gravlund i Oslo. Men selv om Alf er borte, lever fremdeles minnet om han i god behold i alle tekstene han etterlot.

 

Barnebokutgivelser

Lillebrors viser, 1949

Musevisa, 1949/1996

Teddybjørnen og andre viser, 1951

Skøyerviser, 1952

Rim og regler fra barnetimen, 1954

Geitekillingen som kunne telle til ti, 1957/1975

Julekveldsvise, 1957/1998

Kjerringa som ble så lita som ei teskje, 1957

Alle tiders gullhøne, 1959

Teskjekjerringa på nye eventyr, 1960

Sirkus Mikkelikski, 1963

Den grønne votten, 1964

Teskjekjerringa i eventyrskauen, 1965

Fra Hompetitten til Bakvendtland 1966

Teskjekjerringa på camping, 1966

Teskjekjerringa, 1968

Teskjekjerringa på julehandel, 1970

Snekker Andersen og julenissen, 1971

Teskjekjerringa og Kvitebjørn Kong Valemon, 1972

Min store bok om teskjekjerringa, 1975

Den vesle bygda som glømte at det var jul, 1975/1991

Skomakerdokka, 1975

Jul med Prøysen, 1981

Julebok for barn, 1985

Nå skinner sola i vinduskarmen, 1987

Fortellingene om teskjekjerringa, 1988

Teskjekjerringa på blåbærtur, 1989

Teskjekjerringa og elgen, 1990

Teskjekjerringa og den skjulte skatten, 1991

Teskjekjerringa på basar, 1992

Fra Sparegrisen til Romjulsdrøm, 1992

Jenta som lærte kongen å spise havregrøt, 1992

Den vesle gutten og julenissetoget, 1992

Halvmeter’n, 1994

Blåbærturen, 1995

På eventyr med teskjekjerringa, 1995

Da soplimen og skravlebøtta reiste til månen, 1996

Musa i bua og andre muntre musehistorier, 1997

Da jeg var liten, 1997

 

Kjente viser

-Blåbærturen

-Den første løvetann

-Du skal få en dag i måra

-Hompetitten

-I bakvendtland

-Julekveldsvisa

-Musevisa

-Næsning på Hamarmarte`n

-Nøtteliten går på skolen

-Steinrøysa neri bakken

-Så seile vi på Mjøsa. 

-Å du gode sparegrisen min.

 

Kilder

http://www.propaganda.net/skoleside/1446.shtml

 

http://www.nittedalsnettet.no/aproysen.htm

 

http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/proysena.htm

 

http://www.proysenhuset.no/

 

http://www.litteraturnettet.no/p/proysen.alf.asp

 

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/07/10/402722.html

 

http://www.dagbladet.no/forfatter/alf_proysen.html