FNs generalsekretær Kofi Annan hevder at nordmenn ikke forstår hvor godt de egentlig har det. Hvorfor er jeg ikke uenig? Det vil jeg se nærmere på i denne teksten. Norge har i løpet av de siste 100 årene utviklet seg fra å være et av verdens fattigste land til å være det rikeste av alle. Av de 177 landene som er på med på Human Developmet Index topper Norge listen for sjette året på rad. Tenk deg godt om godt om før du leser resten av denne teksten, har du egentlig noe å klage over?

Før 1970 ble Norge regnet som et fattig land, men så ble det funnet olje i Nordsjøen. Og Norge begynte å tjene masse penger, faktisk mye mer enn vi trengte. Det at Norge begynte å tjene penger på olje har gjort livet til de fleste nordmenn mye bedre og lettere. Utover på 1980-tallet ble Norge mer og mer industrialisert, it og annet teknologisk utstyr gjorde hverdagen mye lettere. Det ble mye lettere å få jobb, og man tjente mer. I dag har oljefondet for lengst oversteget tusen milliarder kroner, som er ekstremt mye hvis du tenker over det.

Som jeg har skrevet i innledningen er ikke Norge bare et av verdens beste land å bo i, vi er faktisk det aller beste. Vi er blitt rangert på toppen av HDI-indeksen for sjette året på rad. Denne indeksen forteller om levestandarden i forskjellige land. Og den tar hensyn til gjennomsnittlig levealder, brutto nasjonalprodukt (inntekt), og utdanning. Norge topper ikke alle disse punktene, men vi ligger høyt oppe på alle. Derfor er vi verdens beste land å bo i. Det er faktisk ikke alle som har hørt om denne indeksen. Men hvordan kan det ha seg at nordmenn, det folket med lengst utdanning, ikke kan noe om dette? Vi er vel for opptatt med å klage over hvor vondt vi har det at vi ikke får med oss akkurat dette. I Norge klager vi over litt dårlig luft på skolen, og kanskje vi ikke er helt fornøyde med læreren. I for eksempel store deler av Afrika er man overlykkelig hvis man får gå på skole i det hele tatt, for der er det bare de aller heldigste som får gå på skole. I Norge har alle barn plikt til å gå på skole. Det er gratis, og faktisk en veldig god skole. Likevel finner vi alltid noe å klage over. Kanskje vi hadde forstått alt litt bedre hvis vi hadde prøvd å sette oss inn i livet til en liten gutt fra Niger, men det er det ingen som gidder å gjøre. Niger er det landet som ligger helt nederst på HDI-indeksen, sammen med Sierra Leone. Når jeg skrev at det er 177 land på denne listen forundret du deg kanskje hvor det var blitt av de resterende 15 landene som finnes. Saken er at i disse landene har man ikke greid å finne ut noe om levestandarden på grunn av stadig krig og bråk. Det er rett og slett for vanskelig for vestlige forskere å oppholde seg der.

Også når det gjelder den teknologiske utviklingen i alle verdens forskjellige land, topper Norge listen. Vi har flest fjernsyn per innbygger, og flest brukere av Internett. Og vi har en veldig høy kvalitet på den tekniske utdanningen vår. Likevel tror jeg ikke at du finner noen som er fornøyd med hastigheten på Internett. Burde vi ikke heller være fornøyd med at vi har Internett, enn å klage på at det går for tregt? I et av verdens fattigste land å bo i, Sierra Leone, finner man i underkant av 500 mobiltelefoner. Og vanlige folk der har aldri hørt om Internett.

I vårt land blir man sett på som rar hvis man ikke har mobil, TV og Internett, mens i mange andre land blir det sett på som et statussymbol å eie noe sånt. Det er fordi det bare er de rikeste og de med mest makt som kan skaffe seg noe sånt. Forstår vi egentlig at mange har en hverdag helt fjern fra vår egen, eller bryr vi oss rett og slett ikke om det?

Har du noen gang tenkt over hvor mye du tjener i forhold til en vanlig arbeider i den 3. verden? Forskjellen vil være utrolig stor. En barnearbeider i Kina må sikkert jobbe i mange år for å tjene det samme som en ungdom gjør på en dag her i Norge. Det er rett og slett veldig mye urettferdighet her på denne planeten. I mange land har 80% av befolkningen aldri opplevd skolegang og fred. Her i Norge bruker vi mange milliarder hvert år for å sikre oss mot eventuelle terrorangrep. Vi er så utrolig redde for at det skal bli krig her, og redde for terrorangrep. Men for mange er krig og terror en del av hverdagen. Burde vi ikke heller prøve å hjelpe dem til å få et liv uten redsel enn å sikre oss selv? 2. verdenskrig blir sett på som en fryktelig tid i Norge, men den varte bare i 5 år. I enkelte land er det kriger som har pågått i flere tiår. En annen ting som jeg finner svært urettferdig er at vi rike nordmenn bruker opp ressursene i de fattige landene uten å gi noe tilbake.

Har du noen gang tenkt over hvor mye du spiser hver dag? Du spiser sikkert like mye som en fra Etiopia spiser på en uke. Og så klager du sikkert av og til over at du ikke liker maten. Nordmenn kaster hver dag mat som andre ville vært overlykkelige for å få. Mens vi nordmenn har så god råd at vi kan velge akkurat den maten vi har alle mest lyst på, er det mange som må ta til takke med akkurat det de får. I de siste årene har overvekt blitt et stadig større problem her i landet, og nå er det rundt 10 000 personer i Norge som er så feite at det er sykelig. I fjor døde fire nordmenn etter å ha blitt kvalt av sitt eget fett. Dette skjer når 25 000 mennesker verden over dør av sult og underernæring hver dag.

Vi klager og sutrer hele tiden, men hva er det egentlig som skal til for å glede oss nordmenn? Jeg siterer Øystein Dahle, leder i Den Norske Turistforening: ”Moderne mennesker er blitt tingrike og tidsfattige. Etter at vi har tilfredstilt våre primære behov, har vi kjørt oss inn i et blindspor – vi klarer ikke å slutte å hige etter mer. Begrepet ”nok” finnes ikke lenger.”

Jeg er helt enig, uansett hvor godt vi har det klarer vi ikke å slutte å be om mer. Vi er blitt svært materiallistiske og stresser altfor mye. Men akkurat dette virker det som at nordmenn vet, selv om de ikke tenker over det. For veldig mange nordmenn bruker naturen for å komme seg unna hverdagens mas. De ønsker noen timer eller dager borte mobiltelefoner og Internett. De sier at nettopp det er det gode liv, og at de på den måten kan lade batteriene. Men hvorfor kan man ikke leve sånn hele tiden da? Hvis det er det gode liv, og gir fred i sjelen.

Når vi nå er inne i adventstiden kan det være verdt å nevne de milliardene vi bruker på gaver hvert år. En gjennomsnittsperson her i landet får sikkert julegaver for noen tusen kroner hvert år. Og det er gaver som vi som oftest ikke trenger, det er bare det at vi stadig vil ha mer. Vi får aldri nok. Tenk på hvor mange mennesker vi kunne ha hjulpet med disse pengene i stedet for å bruke dem på kravstore, bortskjemte unger. Vi kunne gitt utdanning og kanskje fred til en hel folkegruppe. Vi kunne rett og slett ha gitt dem noe som vi ser på som en selvfølge for oss.

Min mening er at nordmenn er bortskjemte. Jeg er ikke uenig med Kofi Annan når det gjelder at nordmenn ikke vet hvor godt de har det. Men jeg tror faktisk at mange nordmenn vet at de har det godt, men de får det aldri godt nok. Vi har verdens beste land å bo, og verdens rikeste land. Vi har tak over hodet, mat, fred, ytringsfrihet og mer enn nok penger. Men av hele verdens befolkning på 6 milliarder mennesker, er det rundt halvparten som mangler en eller flere av disse tingene. Disse tingene som vi tar som en selvfølge at vi har. Hvis vi hadde prøvd å sette oss inn i posisjonen til en person fra den nederste delen av HDI-indeksen ville vi forstått hvor godt vi har det. Jeg tror vi må se virkeligheten vår gjennom et helt annet perspektiv enn det vi gjør i dag, for da hadde det kanskje gått opp for oss hvor bra vi har det. Og jeg synes at alle nordmenn burde bli bedt om å sette opp en liste over de 10 viktigste tingene i livet, for da hadde vi sett at vi hadde alle disse 10 tingene. Kanskje vi da ville satt litt mer pris på det vi har, og hvor godt vi har det, isteden for å klage og sutre hele tiden. For vi nordmenn er noen bortskjemte sutrekopper!