Klimapolitikken er hyppigere enn stadig før, og alle en hver i dette landet vet hva den handler om og hva den tar for seg. «Den har aldri vært viktigere», sier Erik Solheim, mens Siv Jensen mener det kan vente. Obama gir falske forhåpninger og Al Gore skremmer menneskeheten med filmer. Hvordan kan vi løse dette? Hva kan verdens ledere gjøre for å nå målet, og hva kan den vanlige norske statsborger hjelpe til med for å minske utslipp av CO₂? Verdenslederne stiller seg sammen og prøver å finne nye løsninger, nye muligheter eller et eller annet lys i tunellen – men klarer de det, og mest av alt; vil de?

Det er vår generasjon som har i oppgave i å rette opp dette, det er vår generasjon som må være med å redde byer, mennesker, regnskoger og dyrearter – men er det alle som forstår alvoret? Det er nå det gjelder, sier miljøakivistene; det er nå eller aldri.

Hva er global oppvarming ?

Global oppvarming er resultatet av menneskehetens grådighet og vår måte i å bruke overdrevent med elektrisitet og brenning av fossile brennstoff. Når den CO₂-en vi bruker legger seg i ozonlaget, tetter det seg til slik at ozonlaget blir tykkere. Et tykkere ozonlag fører til at mindre solenergi føres ut i verdensrommet, og at mer blir reflektert tilbake til Jorden. Dette kalles drivhuseffekt, og det varmer opp Jorden – altså, global oppvarming.

Når Ola Nordmann lar lyset stå på i stuen, kaster embalasje i peisen eller kjører seg en tur til butikken – er det en fare for miljøet. Når han kjøper tacosaus fra El-Salvador, kaster en gammel pc i søppeldunken eller stopper på Shell for å kjøpe bensin – er det også en fare for miljøet, men vet han det?

På verdensbasis

Det er de rike industrilandenes sin skyld, og vi må alle være med på å begrense utslippene kraftig. Virkningene av vår bruk av CO₂ går ut over de fattige landene, u-landene. De har ikke sterke nok hus til å overleve stormer, jordskjelv eller flom – og det er de som må betale for vår grådighet. De uindustrialiserte landene har ikke nok midler til å bli klima-vennlige, men det har de rike landene. De har nok midler, de har planer og de vet hva som må gjøres- men hva stopper dem? Er det ikke viktig nok å redde byer fra å komme under vann, eller hjelpe uskyldige fattige mennesker fra å dø av sykdommer som spres fortere; eller er det rett og slett den grunnen verdens ledere alltid har brukt, at det er for dyrt ? Det er på tide å våkne opp og se på verden, sier jeg. Det er på tide at mennesker tar fatt i problemet og ikke sender det videre til neste generasjon, og det er på tide at alle vet hva som foregår.

Klimakrisen er påstått verre en forskerne antydet, og alle mulige scenarioer er antatt i fremtiden. Er det myndighetene som skal sørge for at alle blir klimavennlige, eller er det enkeltpersonene ? Det er et felles ansvar hele verdens befolkning har, og hvis vi ikke gjør det – er den ingen som vil.

I Norge

«I Norge er det viktig at folk ikke stemmer på Siv 'jorda-er-flat' Jensen og FrP, for der står ikke klimapolitikk høyt i kurs», sier Miljøvernsministeren vår i en debatt mot Siv Jensen. Er det ikke alle politikere som er opptatte av klimapolitikken, eller som har tenkt å gjøre noe med det? Vel, de hadde ikke fått min stemme.

Norges 4 millioner inbyggere står for hele 3% av verdensutslippene, noe vi (som et av verdens rikeste land) har både muligheter, midler og et enormt potensial til å gjøre noe med. ¼ av alle utslipp i Norge er fra transport slik som biler, fly og lastebiler som frakter varer på tvers av landet. Flere miljøorganisasjoner er med på å skaffe midler til større togtrafikk og flere togbaner rundt om i landet, siden togtransport er det mest miljøvennlige vi har hittil, og myndighetene vil være med på å øke bensin- og diesel- prisene slik at flere velger å ta offentlig transport eller kjøre mindre. Valget mellom klimavennlige og klimafiendlige løsninger har aldri vært større, og velger vi i Norge det rette? Noen gjør, og noen gjør ikke, og slik kommer det sannsynlighvis alltid til å være.

Er det virkelig så vanskelig?

Det er mye enkeltpersoner kan gjøre for å bli «grønne», som miljøakivistene kaller det, og det kan være lettere enn du tror. Hvis du slår av lyset i et rom du ikke er i, sparer du miljøet og penger. Du kan kjøpe økologisk mat eller fairtrade – og ikke kjøpe halvfabrikat. Du kan kutte ned på bilkostnadene ved å kjøre mindre, ta mer offentlig transport eller kjøpe en hybrid, noe som kan bli billigere i lengden. Du kan slå av vannet når du pusser tennene, eller når du vasker deg i dusjen – og du kan dra ut kontaktene på ting du ikke bruker. Det er mye man kan gjøre, og det blir billigere for deg også.

Når det kommer til myndighetene i landet, kan det hende at det ikke er så enkelt. I fattige land vet de ikke nok om saken til å gjøre noe med det heller. Det er derfor Norge, i likhet med alle andre medlemmer av Kyoto-avtalen, skal få ned sitt forbruk og deretter hjelpe u-landene. De har stor planer, men om det funker- det er det ingen som vet ..

Er det bare meg?

Personlig blir jeg redd av dette. Jeg forstår det, klart og tydelig, og prøver å gjøre så mye jeg kan for å hjelpe til, men likevel føler jeg at det ikke er nok – og det er det ikke heller. Det er ikke nok at bare jeg, lille meg, kildesorterer glass og spiser økologiske epler, når ingen andre gjør det; men det hjelper. Det hjelper litt, og det er det som skal til for å minske utslippene. Hvis alle, alle i hele verden, hadde tenkt seg om og tatt hensyn til miljøet, hadde vi vært på god vei. Problemet er at ikke alle gjør det, og det er ikke mange som har tenkt til å gjøre det heller. Så, hvem har skylda ? Hvem kan gjøre noe med det ? Hvem sitt ansvar er det ? Dette er spørsmål som forblir ubesvart, enn så lenge ..