Den offisielle historien om andre verdenskrig i Norge handler om en fredselskende liten nasjon som ble tatt fullstendig på sengen av et fullstendig uprovosert angrep fra Nazi-Tyskland. Kongefamilien og regjeringen klarte med fienden like i hælene å unnslippe til England, og derfra inspirerte de sitt folk til fortsatt krig mot den tyske okkupasjonsmakten. Til tross for en meget aktiv og heroisk motstand blant det norske folk forble landet vårt okkupert av en overlegen militærmakt i fem lange år. Gode nordmenn kjempet tappert for sitt fedreland, mens et lite mindretall med Vidkun Quisling i spissen svek sitt land. Da Norge vant krigen ble alle landssvikerne konfrontert med sine forbrytelser og fikk sin rettferdige straff. Denne historien om andre verdenskrig er en del av våre kollektive norske bevissthet og identitet. Et overveldende flertall av den norske befolkningen har likt helt syn på hvordan den andre verdenskrig foregikk. Ondskapen fra nazistene er innprentet fra barnsben av.

Det er fremdeles et stort hull mellom den nasjonalromantiske forestillingen som nordmenn flest forbinder med andre verdenskrig, og det som egentlig skjedde. Mye skjedde blant gode nordmenn, og de som lot som de var det. Det er her forskjellen mellom myter og virkelighet er størst. Hvor mange vet at Nasjonal Samling (NS) hadde flere medlemmer enn det hjemmefronten kunne oppgi som sine? Det slåss flere nordmenn i uniform sammen med tyskerne enn mot dem. Dette er ikke hemmeligholdt informasjon. Vi går bare ut fra at det umulig kan være tilfelle. Det er ukjent for folk flest, og det passer ikke inn i den versjonen av andre verdenskrig som vi har gjort til den offisielle norske krigshistorien.

Norge var vanskelig å angripe fra naturens side. Den norske skjærgården var som skapt for å bli en kirkegård for en fremmed flåte. De få og små flyplassene kunne gjøres ubrukelige på kort tid. De små skrøpelige veiene kunne sperres av momentant, jernbanen likeså. Som en ung nasjon nylig ute av en union med Sverige burde Norge kjent verdien av et kraftig forsvar. Vi unngikk så vidt krig med svenskene, selv om det var nære på noen ganger. Opprustningen som fant sted i Norge i forkant med unionsoppløsningen med Sverige forsvant som dugg for solen. Frem mot utbruddet av første verdenskrig ble det tydelig at Europa var en krutt-tønne som kunne eksplodere når som helst. Merkelig nok falt dette sammen med en langvarig svekkelse av det norske forsvaret. Gjentatte forespørsler fra militæret om mer penger for å øke antall soldater, øvelser og utstyr fikk ikke gjennomslag blant politikerne.

Selv om Norge ikke var aktivt involvert i første verdenskrig ble 800 norske skip senket av de krigførende parter, og over 2000 norske sjøfolk mistet livet. Troen på at Norge ville klare å holde seg ute av eventuelle kriger ute i Europa var bunnsolid, spesielt i det marxistiske Arbeiderpartiet. De store krigers tid var definitivt forbi. Ved utbruddet av andre verdenskrig etablerte Norge en nøytralitetsvakt, og ved brudd på nøytraliteten skulle dette dokumenteres, og Norge skulle protestere mot eventuelle brudd. Uten noe effektivt forsvar måtte det bli opp til folkeforbundets øvrige medlemmer å ta seg av eventuelle konflikter på Norges vegne. Norge hadde svært lite å bidra med dersom andre nasjoner havnet i problemer.

Adolf Hitler kom til makten i Tyskland ved valget i 1933, og nesten umiddelbart satte han igang en kraftig opprustning av det tyske militæret. I Norge fortsatte vi å trappe ned hele det norske forsvaret. Hele mellomkrigstiden var dominert av kraftig nedrustning. Det var nærmest tabu å komme med forslag om opprustning. Stortingsvalget i 1936 ble vunnet av Arbeiderpartiet. Johan Nygaardsvold ble innsatt som statsminister, Trygve Lie ble justisminister, Halvdan Koht ble utenriksminister og Christian Fredrik Monsen ble valgt til forsvarsminister. Ved dette valget hadde Hitler sittet ved makten i Tyskland i tre år, og nazismen hadde begynt å få fotfeste i det tyske folk. I Norge visse vi hva tyskerne sto for og den massive tyske opprustningen. Allmenn verneplikt ble innført i Tyskland i 1935. Både verneplikten og den massive opprustningen var klare brudd på Versailles-traktaten som var blitt inngått av seiersherrene fra første verdenskrig. I 1935 tok tyskerne kontroll over Rhinland, i tillegg til at de tok kontroll over Østerrike og deler av Tsjekkoslovakia i 1938. De tyske bruddene på Versailles-traktaten var mange og åpenbare.

Lenge før den tyske tyske invasjonen av Polen ble det tydelig for alle at Tyskland var en aggressiv og uberegnelig nasjon med en stadig sterkere militærmakt. Flere land i Europa begynte å få øynene opp for den alvorlige utviklingen og styrket militæret sitt. England somlet masse, men innførte endelig allmenn verneplikt i 1939. Samtidig tok vi fremdeles alt med den største ro i Norge. Alle forslag om mer penger til forsvaret ble nedstemt i regjeringen. Norge var helt elendig utstyrt og med soldater fullstendig uten militær trening. Befalet hadde knapt sett soldatene de skulle lede i krig. Dette var ikke mye å slå i bordet med når Europa sto i flammer. Bruk av loddtrekning og strengere helsekrav førte til at kun cirka en tredjedel av årskullene i Norge gjennomførte militærtjenesten.

Frem til 9. april 1940 hadde 400 norske sjøfolk mistet livet i krigen, og over 500 norske skip var senket. England og Frankrike forberedte en større militær alliert operasjon i Norden. Planen var å landsette tropper i Narvik, ta over de svenske malm-gruvene i Kiruna, og deretter hjelpe Finland med vinterkrigen mot Sovjetunionen. Denne planen ble kansellert da Finland og Sovjetunionen undertegnet en fredsavtale. Om kvelden den 8. april 1940 var den norske vaktbåten POL III på patrulje i Ytre Oslofjord. Kaptein Leif Welding-Olsen varsler norske myndigheter om at fremmede krigsskip på vei inn i Oslofjorden. Tyskerne krevde at den norske vaktbåten skulle overgi seg til dem. Svaret var nei. Tyskerne åpnet ild, og kaptein Leif Welding-Olsen ble drept mens POL III ble satt i brann. Det tyske overfallet på Norge hadde krevd sitt første norske offer.

Norske politikere hadde i mange år ført en meget lettsindig og blåøyd politikk i forkant av andre verdenskrig. Men vi kan ikke fullstendig frikjenne det norske folk som var godt kjent med poltikernes standpunkt. Det kunne blitt en annen politikk hvis folket hadde valgt andre poltikere. Kanskje politikerne tenkte at det egentlig var veldig lite å forsvare. I 1940 var Norge en fattig tynt befolket utpost på toppen av Europa og bestod hovedsakelig av fisk og tømmer, med dårlige vekstvilkår både for folk og poteter. Norge var et kulturelt ødeland med en så liten militærmakt at vi ville hatt store problemer med å bekjempe Skåne. Det eneste de europeiske stormaktene kunne være interessert i var den lange kystlinjen mot Atlanterhavet. Denne kystlinjen ble viktig for å verne om eller hindre skip som reiste over Atlanterhavet. Noe annet stormaktene tidlig fattet interesse for var den svenskje jernmalmen fra malm-gruvene i Kiruna som ble skipet ut fra Narvik. Dette var viktig for industri og krigføring.

I henhold til den offisielle norske krigshistorien foretok Nazi-Tyskland et høyst overrasskende og fullstendig uprovosert angrep mot lille Norge til tross for vår nøytralitet. Krig forutsetter regler, ellers hadde det blitt toalt anarki. Forbrytelser forekommer i alle kriger. For å fastslå brudd på krigens regler trengs det lover og regler å forbryte seg mot. Derfor har vi blant annet Haag-konvensjonen fra 1907, som Norge skrev under på i 1910. Konvensjonen blir dermed gjeldene på lik linje som det norske lovverket. Også Tyskland og England skrev under på denne konvensjoen før den andre verdenskrig brøt ut i 1939. Da tyskerne kom i april 1940 stakk norske myndigheter først til Elverum der politikerne kom frem til Elverumsfullmakten. Denne fullmakten ble aldri votert over og er derfor ikke lovelig, men dette ble likevel fremsatt som et akseptert historisk dokument. Fullmakten var grunnlovsstridig ettersom den ikke ble stemt over. Elverumsfullmakten var ingen lovlig fullmakt, og dette visste alle som var til stede på Elverum. Det finnes heller ingen henvisninger til dette dokumentet fra eksil-regjeringen i London før etter kapitulasjonen av Norge i juni 1940. Dette var en bevisst villedning av det norske folk.

Ved krigsutbruddet i 1939 erklærte Norge seg nøytralt. Dette innebærer både rettigheter og plikter. Et nøytralt land plikter å forsvare sin nøytralitet, med de midler de rår over. Norge hadde ikke særlig mange virkemidler å forsvare sin nøytralitet med på grunn av den kraftige nedrustningen av det norske forsvaret. Å unnlate å forsvare sin nøytralitet er et nøytralitetsbrudd. De krigførende parter plikter å overholde nøytraliteten så lenge de befinner seg innenfor Norges landegrenser og territorialfarvann. Hvis de ikke gjør det, så krenker de nøytraliteten. Nøytrale Norge kunne ikke godta nøytralitetskrenkelser fra en av de krigførende partene, og samtidig kreve at den andre krigførende parten skal forholde seg til nøytraliteten. Den skadelidende parten kan da se bort fra Norges krav om nøytralitet, fordi denne ikke har blitt overholdt. Samt at de kan sette igang de tiltak som de anser som nødvendige.

Dette har relevans den 16. februar 1940. De tyske skipet Altmark seiler langs norskekysten under nøytralt flagg. Å seile gjennom nøytralt farvann er ingen nøytralitetskrenkelse i seg selv. Altmark ble i tillegg eskortert av norsk nøytralitetsvakt i form av to torpedobåter. Altmark ble flere ganger inspisert av nordmenn før skipet ble avskåret av britiske krigsskip og tvunget inn i Jøssingfjorden. Norske torpedobåter følger etter, og deres befal protesterer ovenfor britene, ellers gjorde nordmenne ingenting for å hindre det som skjedde. I Jøssingfjorden blir Altmark bordet av britiske soldater, med passive nordmenn som vitner. Syv tyske soldater blir drept, og flere blir skadet i denne aksjonen. Det var ingen tap på britisk side. Men 300 britiske krigsfanger ble frigitt, og dette var en stor seier for britene.

Altmark-episoden var en britisk nøytralitetskrenkelse av norsk nøytralitet. Britene visste at de tok seg meget godt til rette. Bare det å avskjære en norsk eskorte i norsk farvann var en alvorlig krenkelse av den norske nøytraliteten. Det var en stor bekymring blant britene om Norge ville bli med i krigen på tysk side. Aggressjonen mot nordmennene måtte derfor holdes på et absolutt minimum. Lettere beskytning mot britene fra norsk side skulle ikke en gang besvares, fordi det var Norges rett og plikt å forsvare sin nøytralitet, og dette kunne derfor ikke tolkes som noen krigshandling mot britene.

Norge begikk dermed nøytralitetsbrudd, fordi et nøytralt land har plikt til å håndheve sin nøytralitet. Å protestere ovenfor den krigførende parten som begår nøytralitetskrenkelser er langt ifra nok. Det var ingen god unnskyldning at britene var militært overlegne. Dette ville vist seg i kamp, og var ingen gyldig grunn til å gi opp før en eventuell kamp begynte. Norske liv kunne kanskje gått tapt, men den som ikke godtar tap av menneskeliv når nasjonen skal forsvares vil aldri kunne oppfylle sin funksjon. Det var nødvendig å bevise for de krigførende parter at Norge tok sin nøytralitet på alvor. Det var ikke nødvendig å vinne slaget, bare de krigførende parters respekt for et hederlig forsøk.

Til nordmennenes forsvar, var britene en overveldende overmakt. Utfallet var kanskje gitt på forhånd. Den norske nøytraliteten kunne ikke lenger forsvares. Å kreve at mannskapet på to ineffektive torpedobåter skulle ofre livet var derfor meningsløst. Det var allerede stor sannsynlighet for at Norge risikerte å komme med i krigen på den ene eller andre måten. Men å ta hensyn til noen få mennesker på to torpedobåter kunne ikke gå foran de tusenvis av døde hvis Norge kom med i krigen. I Norge var nøytralitet blitt forvekslet med passivitet, og dette var blitt Norges offisielle forsvarslinje. Dette kom ikke som noen overasskelse på Storbritannia. Norge hadde tidlig latt det skinne igjennom at britiske nøytralitetskrenkelser av den norske nøytraliteten ville bli møtt med protester og ingenting annet. Akkurat som i Jøssingfjorden. I praksis kunne britene gjøre som de ville i norske territorialfarvann. Norges nøytralitetsvern var egentlig bare tomme ord. Det var ikke verdt noen ting.

Nazi-Tyskland kunne ikke sitte stille og se på at Norge lot Storbritannia gjøre gjentatte krenkelser på den norske nøytraliteten som direkte rammet dem. Dette hadde de advart Norge om flere ganger. Britiske nøytralitetskrenkelser mot Norge ville bli møtt med de tiltak som tyskerne mente var nødvendige. Med tanke på det som tidligere hadde skjedd med Tsjekkoslovakia og Polen må norske myndigheter ha vært klar over hva de risikerte ved å føre denne politikken. Tyskland var klar over hva de risikerte ved de britiske nøytralitetskrenkelsene, nemlig å miste den svenske jernmalmen fra Kiruna som ble skipet ut fra Narvik. Dette var noe som potensielt kunne koste dem krigen.

Den 8. april 1940 blir norskekysten minelagt av britene. De vågde ikke minelegge tyske farvann der britiske liv kunne gått tapt. Det var kanskje et bra tiltak å minelgge kysten vår, ettersom våre egne miner etter ønske fra vår egen regjering fremdeles lå ubrukte på land. Men det var ikke britenes jobb å forsvare den norske nøytraliteten. Dette var tvert imot nok en alvorlig nøytralitetskrenkelse, men den norske regjeringen gjorde ikke annet enn å protestere ovenfor britene. Både Storbritannia og Nazi-Tyskland hadde på dette tidspunktet konkrete planer om invasjon av Norge. Det ble flere ganger lokket, lurt og truet for å få Norge med, på den ene eller andre måten. Men regjeringen Nygaardsvold holdt fremdeles fast på nøytraliteten, selv om de ikke var villig til å verne om den. Sympatien lå nok helst hos britene, og Norges spede protester på de gjentatte britiske nøytralitetskrenkelsene var i høyeste grad berettiget. Norge hadde egentlig valgt side i krigen, men ville helst ikke ta konsekvensene av dette valget. På dette tidspunktet i krigen var det altfor sannsynlig med tysk seier.

Med Norge på britisk side i krigen ville våre byer bombes sønder og sammen, men dette var neppe britenes største bekymring. De opplevde stadige bomberegn over deres egne byer. Hvis Norge ikke kom med på britisk side i krigen mente britene at det var bedre med tysk okkupasjon av Norge. Nøytralt farvann ville dermed bli fiendltig, og britene ville ikke lenger være rettslig forhindret fra å stoppe svensk jernmalm som ble sendt til Tyskland fra Narvik, eller fra å stoppe annen fiendtlig trafikk gjennom norske farvann. Britene mente at det var en fordel om Norge ble okkupert av Tyskland. Enhver tysk soldat som var utstasjonert i Norge, Frankrike eller Nord-Afrika var en tysk soldat mindre til en mulig invasjon av Storbritannia. Krigen var mye nærmere i England. Avisene var fulle av nyheter. Det var snakk om å gjøre sin plikt, stålsette seg og hatet mot tyskerne. I Norge var det ikke slik. I Norge var andre verdenskrig nærmest noe de ventet på skulle gå over, slik at alt kunne vende tilbake til det normale igjen.

I 1940 var cirka hver 10. norske mann mobilisert. Det norske forsvaret lå med brukket rygg. Det var fullstendig tatt knekken på gjennom gjentatte kraftige nedskjæringer, til tross for mange advarsler fra flere hold og flere tydelige tegn på at krigen snart banket på døren. Norges svært skrøpelige forsvar kunne kanskje gjort en bedre innsats om det hadde vært politisk vilje og mot til det, men regjering Nygaardsvold foretrakk å lukke øynene for det som var i ferd med å skje. Da tyskerne angrep Norge hadde også britene detaljerte planer angående en militær operasjon for å stoppe den svenske malm-trafikken som gikk direkte til tysk krigsproduksjon. En slik operasjon innebar også en direkte trussel mot Norge.

Den 5. april 1940 foreslår generalstaben mobilisering for andre gang på kort tid, men forslaget fikk også denne gangen nei fra regjeringen til tross for advarsler om et nært forestående angrep mot Norge, og Vestmaktene truer med at de ikke kan godta videre utskipning av svensk jernnmalm fra Narvik. Den 7. april hindrer det norske utenriksdepartementet offentliggjøring av alle rapporter om tysk rekognosering over Norge. 8. april sender norske myndigheter en offentlig skriftlig protest til britiske myndigheter etter den britiske mineleggingen av norske territorialfarvann. Samme dag kommer det flere rapporter fra ulike hold om at tyske krigsskip passerer Danmark som muligens har Norge som mål. Rundt midnatt den 8. april lyder kanondrønn, mens den norske regjeringen sover søtt. Cirka halv ett om natten går flyalarmen i Oslo, og regjeringen samles til møte klokken 01.00. Regjeringen får meldinger om tyske angrep mot flere steder i Norge utover natten, blant annet mot Bergen klokken 03.00.

Generalstaben foreslo en militær mobilisering gjentatte ganger i dagene før det tyske angrepet på Norge. Selv om kvelden den 8. april presterer regjeringen å avslå denne forespørselen. En liten mobilisering skjer først mange timer etter at de tyske soldatene hadde satt foten på norsk jord og tyske krigsskip er på god vei mot flere norske byer. I tillegg skulle denne delvise mobiliseringen først finne sted tre dager senere. I ettertid påsto enkelte regjeringsmedlemmer at de hadde gitt ordre om en full mobilisering som ettersigende skulle finne sted med en eneste gang. Regjeringen hevdet også at generalstaben hadde omgjort denne ordren om øyeblikkelig mobilisering på eget iniativ.

Ingenting står skrevet i regjeringsprotokollen, og det fins intet referat fra møtet der ordren om øyeblikkelig mobilisering ettersigende skal ha blitt gitt. Denne påstanden blir derfor stående uavklart. Men disse påstandene strander på sin egen urimelighet. Militæret hadde gjort gjentatte forespørsler om full mobilisering, og uttrykt frustrasjon over regjeringens uthaling av en helt nødvendig beslutning, og når denne beslutningen endelig kom skulle militæret utsette den i tid og omfang når de visste at det kun sto om noen få timer før krigen var et faktum? Hvis flere militære ledere virkelig hadde nektet å gjennomføre en full mobilisering etter regjeringens ordre, hvorfor ble ikke disse straffet for ordrenekt og mulig landssvik når krigen var over?

Nordmenn flest tror at Norge ble utsatt for et fullstendig uprovosert og overasskende angrep i april 1940. Egentlig var provokasjonen åpenbar, og signalene så tydelige at det var umulig å overse. Det var handling fra norsk side som manglet fullstendig. Mest kjent fra 9. april 1940 er kanskje oberst Birger Eriksen og hans menn ved Oscarsborg festning som i morgentimene senket den tyske krysseren Blucher i Drøbaksundet og med dette ga cirka 1000 tyske soldater en våt grav. De var ikke en gang sikre på at det var tyske skip de skjøt mot. Som oberst Birger Eriksen sa: «Nå blir det krigshelt eller krigsrett». Det er lite annen norsk motstand fra denne dagen som er verdt å huske.

De fleste nordmenn tror fremdeles den dag i dag at tyskerne representerte en så stor overmakt at motstand mot dem var nærmest nytteløst. På mange bilder fra 9. april 1940 kan vi se tyske militærorkester som marsjerer gatelangs i Oslo. Det var mange tyske soldater som ikke gikk med våpen i hendene under angrepet på vårt land. De gikk rundt og spilte på fløyter og trommer. Forbipasserende sivile kunne med den største letthet ha kastet orkesteret og den håndfullen tropper i Oslofjorden, men det er ikke den riktige måten å forsvare sitt land på. Det falt ingen sivile inn å slå til en soldat i uniform med en paraply eller spaserstokk, selv om disse soldatene kun tilhører et orkester. Det må først en mobilisering til, utdeling av militære uniformer, og deretter må de bli gitt ordre om å forsvare sitt land mot inntrengere.

Toppen av vanvidd var kanskje da norsk politi i ridende tropp eskorterte okkupasjonsmakten rundt i byen. Tyskerne tvang ikke Oslo i kne med bomber, granater og skytevåpen. De tok over Oslo med militærorkester og norsk politi ridende i front. Få timer etter «angrepet» gikk kongens garde vakt for tyskerne. Noen måtte de jo gjøre tjeneste for når kongen selv hadde flyktet. Luftvernet i Oslo gjorde avtale med tyskerne om å fortsatt vokte byen, denne gangen mot allierte fly. I historiebøkene fremstilles det ofte som hele andre verdenskrig kun handler om lille Norge mot verdens da mektigste militærmakt. Men Nazi-Tyskland var i krig mot Storbritannia og hadde store styrker stående i Frankrike, Polen og Benelux-landene. Flere millioner tyske soldater og enorme mengder krigsmateriell var bundet opp i dette. Det var ingen stor overmakt som tok over Norge, kun en liten del av den.

En allmenn mobilisering slik regjeringen gjentatte ganger ble anbefalt ville sette godt over 100 000 norske menn under våpen. Tyskerne angrep med 15 000 soldater som var fordelt over flere norske byer. De hadde bare satt av noen tusen soldater til å ta over hovedstaden. Det var ingen knusende overmakt som tok over Norge. Kun tre promille av den. Tyskerne hadde fordel av mye bedre og moderne fly, skip og våpen, samt bedre trente soldater. Angrepet ble likevel ansett som en risikabel operasjon, og var avhengig av god etteretning og rekognosering, samt at Norge sov på post. Vi skuffet dem ikke. Dersom Norge hadde vært mobilisert og godt forberedt med vår lange kyst og mange fjorder minelagt ville det vært lite sannsynlig at noe angrep på Norge ville blitt gjennomført. Hitlers mål var å sikre seg jernmalm fra Kiruna og Norges lange kystlinje mot Atlanterhavet så billig som overhodet mulig. Å ofre noen mindre ressurser for å okkupere hele landet var nødvendig for å nå dette målet. Tyskerne ville aller helst tvinge frem et samarbeid med kongehuset og myndighetene, og deretter nazifisere resten av landet gjennom disse. Tyskerne ville ta kongefamilien og regjeringen som gissel, men de forregnet seg. Regjeringen Nygaardsvold satte endelig foten ned og nektet å gå med på de tyske kravene. Selv med en krig som uungåelig resultat.

Det er velkjent krigshistorie at norske myndigheter reiste til Elverum. Men hvorfor reiste de fra Oslo i utganspunktet? Oslo er Norges hovedstad. Norges politiske, kulturelle og militære sentrum. Byen var knapt bombet og ikke hærtatt. Slik situasjonen var skulle myndighetene satt mye på spill for å beholde kontrollen over byen. Uten kontroll over Oslo ville forsvaret av resten landet blitt veldig vanskelig. Britiske styresmakter flyktet ikke fra London da krigen raste som verst og bombene regnet over byen. I England nøyde de seg med å sende barna på landsbygda under de verste flykampene over London. I Norge derimot rømte regjeringen fra landet før bomberegnet og fienden kom. Tyske soldater kunne spasere nærmest uhindret inn på stortinget, slottet og Skaugum. Samtidig som våre styresmakter gjemte seg i skogene ved Elverum. Å gjøre myndighetenes raske flukt fra hovedstaden til patrioisme fungerer ikke. Først nedprioriterte de forsvaret av Norge i mange år. De sov på vakt og rømte landet før tyske soldater og deres militærorkester hadde inntatt Oslo. Alle dalråkene og avkrokene i Norge ble knapt ofret en tanke, og det tok mange dager før tyskerne i det hele tatt tenkte på å rykke videre innover landet. Den 15.april 1940 etterkom Oslo formannskap anmodningen fra tyskerne om å sende tusenvis av norske arbeidere til Fornebu som var tyskernes offensive flyplass. Britene bombet denne flyplassen om natten for å hindre at tyske fly fra å lande og ta av derfra. Norske arbeidere satte flyplassen istand igjen på dagtid. Hvor mange ekstra menneskeliv kostet dette sammarbeidet med tyskerne? Det er utrolig hva mennesker med makt kan komme unna med uten å bli stilt til ansvar.

Om kvelden den 9. april 1940 dukket Vidkun Quisling opp i radio. Han fikk lov til å komme på lufta hos NRK fordi han hevdet at han hadde en viktig melding til det norske folk. Quisling gjennomførte statskupp på direkte-sendt radio. Han klarte dette fordi norske styresmakter hadde flyktet hals over hode og lagt landet åpent for angrep. På dette tidspunktet var det forhandlinger mellom norske og tyske styresmakter. Quisling og hans tale forhindret videre forhandlinger. Cirka 2000 medlemmer i Nasjonal Samling (NS) vokste raskt etter 9.april. Nasjonal Samling hadde 50 000 medlemmer på det meste. De færreste av disse medlemmene var glødende nazister som trodde blidt på alt Quisling sa. Noen måtte meldte seg inn i partiet for å beholde jobbene sine, fordi det ble forventet av dem og på grunn av press av venner, familie og kollegaer. En del meldte seg inn fordi de følte at de måtte gjøre det, og de meldte seg ut av partiet så snart de fikk anledning til det. Noen var enige i litt av det Nasjonal Samling mente, men fullstendig likegyldig til andre ting som partiet sto for. Dette er likt for samtlige politiske partier og grupperinger.

Hvor lenge deltok Norge i krigen?

Tyskerne kom til Norge 9. april 1940, og Norge kapitulerte betingelsesløst 10. juni 1940. Landet vårt var fullstendig overgitt til tyskerne. Noen formell krigserklæring kom aldri, hverken fra norsk eller tysk side. Etter kapitulasjonen forpliktet det norske militæret seg til å ikke gripe til våpen mot nazistene eller mot noen av nazistenes allierte. En forutsetning for at dette kunne skje er at det ikke fantes noen krig mellom Norge og Tyskland. Alle eksemplarer av kapitulasjonsavtaler mellom Norge og Tyskland forsvant, og dukket ikke opp igjen før i god tid etter at rettsoppgjøret i 1945 var over. Nygaardsvold og hele hans eksil-regjering nektet for å ha sett noen slike avtaler. Helt til det viste seg at alle sammen hadde undertegnet den. Myndighetene ville ha den norske befolkning til å tro at eksil-regjeringen slåss tappert for landet sitt fra skrivepultene sine i London.

Men for å kunne slåss trengs ett militære med soldater og våpen som ikke er overgitt til fienden. Ledet av offiserer som ikke har sverget på å avstå fra å slåss. Den norske regjeringen kapitulerte og overlot alt dette til tyskerne etter knappe to måneders kamphandlinger. Det et lettere å fortrenge denne sannheten, og heller late som Norge slåss tappert i fem lange år. Formelt ble krigen mot Tyskland opphevet fra norsk side ved kongelig resolusjon den 13. juli 1953. Papir-krigen varte altså i åtte år etter tyskernes kapitulasjon, og den varte langt inn i den kalde krigen. Istedet for krig var det egentlig okkupasjon i Norge. Det fremdeles en god del nordmenn som ikke helt har fått med seg at det var slik det faktisk var.

I en krig kjempes det mot en fiende med det formål å påføre motparten mest mulig tap og nederlag. Okkupasjonen av Norge gikk i all hovedsak ut på samarbeid med okkupasjonsmakten slik at den okkuperte befolkningen kommer best mulig ut av det. Det var ingen aktiv krigføring i Norge, slik det var i mange andre europeiske land. Det er stor forskjell mellom samarbeidet med tyskerne som fant sted i Norge, og det å faktisk slåss med våpen i hånd. Det er en utbredt misforståelse at Norge var en av de allierte. Storbritannia og Frankrike ga begrenset støtte i de to månedene som krigen i Norge varte. Den norske kapitulasjonen fant sted da de allierte styrkene trakk seg ut av Norge. Da hadde de bedre bruk for soldatene sine andre steder.

Mot okkupasjonsmakten pliktet Norge som stat å ikke utvise noen form for fiendtlig handling. Hvis noen enkeltpersoner valgte å gå til krig mot Tyskland var dette frivillig, og Norge som stat bindes ikke. Kompani Linge sto under britisk kommando og Special Operations Executive (SOE) var en britisk militærenhet. Oslo-gjengen som blant annet ble ledet av Gunnar Sønsteby bestod riktignok av nordmenn, men gjengen sto under britisk kommando og mottok ordre fra Storbritannia. Den norske marinen og handelsflåten var britisk. Nordmenn som tok pilot-utdannelse i Canada eller USA deltok i mange kamper over Storbritannia og kontinentet forøverig, men disse var en del av flyvåpnet i disse respektive landene. Det norske flyvåpenet ble en del av det britiske RAF. Den norske eksil-regjeringen i London opprettet som kjent Forsvarets Overkommando som hadde kontorene sine i London. Dette var et kontor som verken rådde over soldater eller våpen. Men navnet høres sikkert imponerende ut. Norge overlot jo som kjent det meste av det lille krigsmaterialet som fantes til tyskerne ved kapitulasjonen i juni 1940.

Regjering Nygaardsvold var villig til å strekke seg langt for å gi ett skinn av norsk krigføring. De valgte å glemme at de faktisk hadde kapitulert. De opprettet en overkommando som sto uten materiell eller soldater. Ved årsskiftet 1944/45 ble «Den Norske Brigade» ilandsatt i Finnmark. En brigade høres kanskje imponerende ut når en brigade vanligvis består av flere bataljoner med minst tre kompanier hver. En brigade skal egentlig bestå av tusenvis av soldater. Den Norske Brigade bestod kun av et enkelt kompani bestående av cirka 200 mann som hovedsakelig skulle drive rekognosering under sovjetisk kommando og opplevde svært få trefninger med tyske soldater. Sovjet fritok det norske kompaniet fra sin kommando i februar 1945. da hadde tyskerne trukket seg ut av området fordi det var bedre bruk for dem andre steder, og det var ikke lenger noen fiender i området for Sovjet å slåss mot, og da hadde de ikke lenger bruk for noen av sine soldater i Finnmark de heller.

Frem til frigjøringsdagen 8. mai 1945 ga Den Norske Brigade humanitær hjelp til Finnmarks nødsstilte, samt vokte en liten flik av Finnmarksvidda mot eventuelle inntrengere. Det kom aldri noen slike. Under krigen hadde Sovjet stor nytte av norske partisaner fra Finnmark. Det tok lang tid før disse partisanene fikk noen form for anerkjennelse fra den norske stat for sin innsats. Under den kalde krigen vervet noen av disse partisanene seg som spioner for Sovjetunionen. Da noen av disse spionene ble avslørt ble samtlige norske partisaner og deres familier stemplet som upålitelige løgnere av norske myndigheter. Kong Harald avduket et minnesmerke for norske partisaner i 1993.

Ved krigens slutt mottok ikke Norge noe krigsutbytte, med den begrunnelse at Norge ikke hadde vært noen krigførende part som ikke hadde erklært krig mot Nazi-Tyskland. Norge hadde kapitulert, og krigen var over for Norges del. Fienden var ikke lenger noen fiende i rettslig forstand. I Norge ble det i aller høyeste grad samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten. Det var ikke bare de som ble dømt for landssvik etter krigen som samarbeidet med tyskerne. En stor del av næringslivet, norsk presse, politikere og rettsvesen hadde et tett samarbeid med nazistene. Ifølge Haag-konvensjonen fra 1907 har okkupanten utøvende og lovgivende makt i det okkuperte området. Okkupanten skal så godt det lar seg gjøre styre det okkuperte området i tråd med de lover og relger som gjaldt før okkupasjonen fant sted, med eventuelle endringer som de finner nødvendige.

Det okkuperte området har som plikt å samarbeide med okkupasjonsmakten til det beste for den okkuperte befolkningen. Det ville vært vanskelig, både for okkupasjonsmakten og for den norske befolkningen om de måtte forholde seg til en lovgiver som ikke befant seg i landet. Den lovgivende og utøvende makt kan heller ikke befinne seg flere steder samtidig. Folkeretten er fullstendig klar på at det er okkupanten som sitter med den lovgivende og utøvende makten. Da kunne den ikke ligge hos eksil-regjeringen som befant seg i London som dermed ikke kan vedta lover som skal gjelde for den norske befolkning. De kunne heller ikke endre rettsforholdet i det okkuperte Norge, ei heller for norske borgere som befinner seg i utlandet.

Det eksil-regjeringen i London kunne gjøre, var å fastsette nye lover og regler som gjelder for eksil-regjeringens egne medlemmer som var bosatt i England under krigen. Det ble blant annet gjort en endring i ekteskapsloven den 15. april 1942 som gjorde det mulig for nordmenn å gifte seg på nytt i England uten å først ta ut skilsmisse med ektefelle som bodde hjemme i Norge, eller informere denne om det nye ekteskapet. Bigami-loven ble dette kalt på folkemunne. 61 slike giftermål ble innvilget i løpet av 2 1/2 år. Det var for det meste administrasjonsansatte i eksil-regjeringen som benyttet seg av denne lovendringen. Noen av disse kom tilbake til Norge iløpet av sommeren 1945 med britisk kone, hvor en uvitende norsk kone og deres felles barn ventet på dem. Da tok nok jubelen en brå slutt. Å svikes av sin ektefelle på denne måten er ille nok, men det var nok ekstra bittert at den norske regjeringen hadde satt sitt stempel på sviket. Bigami-loven ble opphevet den 3. oktober 1945. Dette er nok en glemt skamplett i norsk krigshistorie. 

Den hemmelige motstandskampen i Norge strakk seg fra kommunister til høyreekstreme. Det dreide seg om et vidt spekter av motstand. Alt fra etteretning, spionasje, drap og gerilja-virksomhet. Det var XU og Milorg, sivile og militære organisasjoner, både små og store grupperinger. Historie-bøkene gir ofte inntrykk av at minst annenhver nordmann var aktivt innvolvert i væpnet kamp mot nazistene. Det stemmer overhodet ikke. De få heltemodige aksjonene gir helt feil inntrykk, og de skjedde sjelden. De få større aksjonene som fant sted i Norge var som myggstikk mot en godt befestet okkupasjonsmakt. Det var til og med forbud mot sabotasje i Milorg frem til sommeren 1944. Sabotasje-aksjoner ble ansett som en krigsforbrytelse, og det førte til kraftige represalier. Milorg hatet andre motstandsgrupper som utførte sabotasje-aksjoner mot nazistene, og slike aksjoner var kraftig i strid med Milorgs retningslinjer.

Norske kommunister som slåss mot nazistene ble angitt til nazistene av «gode nordmenn» uten at disse ble ansett som angivere eller fikk noen form for straff for sitt angiveri. Kommunistene var nesten like hatet og fryktet som nazistene. Da det ble åpenbart for alle at Nazi-Tyskland ville tape krigen, og at det kun var et spørsmål om tid, økte hjemmefronten sitt aktivitetsnivå betraktelig. Men gutta på skauen fikk nok betraktelig mer frisk luft enn faktisk kamp-erfaring. Det ble likvidert 82 nazister i Norge, i Danmark var dette tallet 350. I det okkuperte Frankrike ble det likvidert over 10 000 nazister under den andre verdenskrig. Sjefen for statspolitiet i Norge, Karl A. Martinsen, ble likvidert den 8. februar 1945, og 28 nordmenn ble drept som represalier. Frykten for represalier mot den norske befolkningen kan være en av årsakene til at det var så få attentat mot nazister i Norge, men represalier mot befolkningen hemmet ikke lignende attentat i andre okkuperte land.

Nordmenn vil helst tro at det kun var nazister og Nasjonal Samling som arresterte norske jøder og sendte disse til konsentrasjonsleirene. Det norske folk var fullstendig uvitende om det som skjedde, og politiet og hjemmefronten gjorde alt som sto i deres mak for å advare norske jøder slik at disse kom seg unna, samt sabotere nazistenes aksjoner. Men det er ikke til å feie under teppet at den grunnloven som vi er så stolte over og feirer så høylydt, egentlig ble skrevet av jøde-hatere. Det var så viktig å holde jødene ute av landet at det kom inn i den andre paragrafen i grunnloven, rett etter paragrafen om at Norge er et selvstendig og fritt land. Paragrafen om jødene ble strengt håndhevet, og jødene ble ofte sparket ut av landet umiddelbart etter ankomst, med en kraftig bot. I tillegg var det sterke anti-semittiske holdninger i norske aviser og litteratur. Den andre verdenskrig nærmet seg med stormskritt, og i Norge var det stor grobunn for nazistenes anti-jødiske meninger. Mange nordmenn var ikke brennende nazister eller NS-medlemmer, men de hatet jødene like fullt.

Norges grunnlov ble inspirert av den amerikanske grunnloven, og er tuftet på franske demokratiske idealer som frihet, likhet og brorskap. I utgangspunktet var grunnloven antisemittisk, og den har beholdt mye av sitt opprinnelige innhold siden 1814 da den ble skrevet på dansk. Norge er dermed ett av kun to land med en grunnlov som er skrevet på et annet språk enn vårt eget. Vatikanstaten er det andre landet, med en grunnlov som er skrevet på latin. Selvsagt er det blitt gjort enkelte forandringer i den norske grunnloven gjennom årene. Disse endringene ble skrevet på noe som ligner på dansk. Norge blir dermed det eneste landet i verden som har en grunnlov som er skrevet på et språk som egentlig aldri har eksistert. Det ble ikke skrevet på opprinnelig dansk slik grunnloven fra 1814 ble skrevet, heller ikke på dansk slik det snakkes i dag, og det er slett ikke skrevet på norsk. Men det er en rar kombinasjon av disse språkene.

Det var ikke bare politifolk, men også mange dommere, jurister, funksjonærer og byråkrater som rapporterte om jøder fra sine respektive distrikter. Mange av disse dommerne, funksjonærene, byråkratene og juristene fikk beholde jobbene også etter at krigen var over, og de gjorde tjeneste under landssvik-oppgjøret etter den andre verdenskrig. Det var nesten ingen nordmenn som forhindret eller utførte sabotasje-aksjoner under innrapporteringen av norske jøder. Sabotasje skjedde først da tyskerne og Nasjonal Samling ville registrere helnorsk ungdom for å pålegge dem arbeidstjeneste for tyskerne. Da sprengte hjemmefronten arkivene. Men når det gjaldt de norske jødene var det fullt samarbeid som gjaldt.

Den 26. november 1942, forlot to båter Norge med kurs mot Nazi-Tyskland. Ombord disse to båtene var det 548 norske jøder, 522 var ombord på DS Donau, og 26 stykker var ombord MS Monte Rosa. Disse jødene var blitt arrestert av norsk politi på ordre fra statspolitiet som la beslag på jødenes forume og eiendommer. Det var få eksempler på at politifolk advarte jøder på forhånd, men det er jo en fin historie å fortelle etter krigen når ofrene var døde og det ikke var noen som kunne ta til motmæle mot løgnene. Få land var like flinke som Norge til å registrere og arrestere jøder slik at tyskerne lett og raskt kunne rydde dem av veien. Noen jøder slapp riktignok unna, og rømte blant annet til Sverige. Det var flere grenseloser som tok stor personlig risiko, og fortjener ros for dette. Men blant disse grenselosene finnes en av de mer grelle historiene på at «gode nordmenn» ikke alltid hadde det synet på jødene som for ettertiden er blitt tillagt dem. Mellom 40 og 50% av alle norske jøder kom aldri tilbake fra konsentrasjonsleirene. Samtidig antas det at cirka 6% av alle jøder fra Danmark ble sendt til de tyske konsentrasjonsleirene.

Rachel og Jakob Feldman var et velstående jødisk ektepar bosatt i Oslo. De hadde merket at jorden hadde begynt å brenne under føttene på dem. De tok en del eiendeler med seg, blant annet smykker og cirka 12 000 kroner i kontanter som utgjorde rundt to årslønner på denne tiden. Hjemmefrontens grenseloser Håkon Løvestad og Peder Pedersen skulle lede ekteparet over grensen til Sverige. De to grenselosene ble klar over de store verdiene ekteparet hadde med seg. Ekteparet og grenselosene reiste gjennom Østfold og stoppet ved Trøgstad der ekteparet ble drept av grenselosene og dumpet i et tjern. Senere møtte grenselosene en jødisk bekjent av Feldmann-paret i Sverige som oppdaget av de gikk rundt med en dyr gullklokke som hadde tilhørt Jakob Feldmann. De tilsto senere sine ugjerninger, men hevdet at de var redde for å bli oppdaget av tyske soldater, og de påberopte seg nødverge. Saken kom opp for Eidsivating Lagmannsrett etter krigen. Dommeren var tydelig partisk, og la stor vekt på at de to grenselosene var gode norske gutter og medlemmer av hjemmefronten. Som grenseloser hjalp de mange mennesker, også jøder, til sikkerhet i Sverige. Flere vitner fra hjemmefronten gikk gode for dem, og det ble mer enn anntydet at ekteparet var noen alkoholiserte og plagsomme folk som var vanskelige å ha med å gjøre. Hvis det overhodet fantes noen som hadde et godt ord å si om ekteparet Feldman fikk ikke disse vitne mot morderne deres. Håkon Løvestad og Peder Pedersen ble frikjent for å ha drept, ranet og dumpet et forsvarsløst ektepar som stolte på dem og hadde lagt sine liv i deres hender.

Da Tyskland inntok Norge var det viktig å holde hjulene i gang. De aller fleste innenfor offentlig sektor, industri og tjenesteyting beholdt jobbene sine. Dette gjaldt også i primærnæringen. Behovet for mat ble ikke akkurat mindre av at tyskerne kom, snarere tvert imot. Utenrikshandelen med tidligere handelspartnere stupte etter okkupasjonen, men denne handelen ble overtatt av tysk etterspørsel. Tyskerne mente at Norge var en del av det storgermanske riket, og den norske befolkningen ble behandlet mye bedre enn befolkningen i slaviske land som Tsjekkoslovakia og Polen. Mange norske bedrifter opplevde ingen store forandringer. Produkter som tidligere hadde gått til eksport gikk nå til tyskere som opphold seg i Norge. Okkupasjonsmakten hadde mange behov som måtte dekkes, og med tyskerne kom også etterspørsel etter mange varer som tidligere ikke hadde blitt importert til Norge. Mange bedrifter var tidlig ute med å dekke dette behovet.

Tyskerne bygde også ut og utvidet flyplasser som Fornebu, Sola, Værnes, samt vassdrag, veinettet, jernbanen og annen infrastruktur. Resultatet var at to år inn i den andre verdenskrig var norsk arbeidsledighet som hadde vært en plage i to tiår, blitt nærmest borte. Cirka 200 000 nordmenn arbeidet direkte for nazistene. Dette hadde ringvirkninger i nær sagt alle næringer. Arbeiderpartiets parole «hele folket i arbeid» var endelig blitt en realitet. Det Arbeiderpartiet ikke hadde klart på tjue år, klarte tyskerne på under to år. Under krigen fikk mange nordmenn også høyere lønn enn de hadde fått før krigen, særlig for bygging av festningsverk og annet arbeid direkte for den tyske okkupasjonsmakten.

Eventuelle nordmenn som hadde noen motforestillinger mot å arbeide for tyskerne mistet disse betenklighetene ved at stadige flere nordmenn gjorde det samme. Den norske staten la til rette for og oppmuntret med sin samarbeidslinje ovenfor tyskerne. Noe mindre sabotasje var ikke uvanlig. Det var ikke overalt det var særlig stor produktivitet heller. Hjemmefrontens parole «Passiv motstand» fikk gjennomslag her. Samtidig gikk levestandaren i Norge kraftig oppover fordi det ble spist mye sunnere mat enn det som ble gjort før krigen. Det var færre nordmenn som døde av hjerte-sykdommer eller kreft. Antall ofre for krigen gikk nesten opp i opp, med antall døde av andre ting som sank så mye som det gjorde. Dette er høyst uvanlig for et land som ettersigende skal være i krig. Polen mistet hver sjette borger i den samme perioden. Men andre verdenskrig i Norge var ikke som alle andre kriger.

En annen ting som er lite kjent fra andre verdenskrig hvor omfattende Norsk Hydros samarbeid med tyskerne var. Dette var ikke noe tvunget samarbeid. Norsk Hydros leveranser av tungtvann til tyskerne var i aller høyeste grad frivillig, og alle visste at dette gikk direkte til tysk krigsindustri, og at det kunnes brukes til tyske atomvåpen som skulle rettes mot de allierte. Avtalen om dette samarbeidet kom på bordet kort tid etter at krigen tok slutt i 1940. Avtalen sikret Norsk Hydros ledelse en rimelig fortjeneste. Tyskerne sto for vakthold og transport. Resten av arbeiderne var norske. Det var verken Hjemmefronten eller Milorg som sørget for sabotasje mot tungtvannsanlegget. Det var hovedsakelig britiske agenter som fikk stoppet produksjonen av tungtvann, og disse hadde følge av medlemmer fra den britiske militæravdelingen Kompani Linge. Det tette samarbeidet mellom Norsk Hydros ledelse og nazistene gikk fullstendig upåaktet hen. Ingen ble noensinne stilt til ansvar for dette.

Sakte men sikkert snudde krigslykken til de alliertes fordel. Invasjonen av Sovjetunionen hadde tappet nazistene for soldater og krigsmateriell. Stalin hadde en egen råskap og vilje til seier som Hitler ikke hadde forutsett. Ingen hensyn ble tatt, og fienden skulle knuses med alle midler. Retrett ble straffet med døden. Alt de tyske soldatene møtte var beinharde kamper i utbrent ødeland til nye harde kamper. Den brente jords taktikk var utmattende å møte. Tyskerne brukte den selv i Finnmark før de trakk seg helt ut av Norge. Den tyske fremmarsjen stoppet opp ved Stalingrad som var oppkalt etter Stalin selv, og som derfor hadde en enorm symbolverdi. En sovjetisk soldat som nettopp hadde ankommet byen hadde en forventet levetid på 24 timer. Stillingskrigen bølget frem og tilbake i flere måneder. Utbombede gater og hus ble erobret og gjenerobret gjentatte ganger med enorme tapstall i sivile og blant soldater på begge sider. Tyskerne hadde kontroll over cirka 90% av Stalingrad på det meste. Da sto de nærmest uten ammunisjon, mat og vann, og de var omringet av sovjetiske soldater. Vinteren 1943/43 var den kaldeste i manns minne. Hitler nektet de tyske soldatene en rask tilbaketrekking, men ga ordre om å erobre de resterende ruinene av Stalingrad som ikke allerede sto under tysk kontroll.

Den 2. februar 1943 kapitulerte Friedrich Paulus, og valgte fangenskap fremfor selvmord som var forventet av ham. Nazi-Tyskland mistet rundt 850 000 soldater under kampene om Stalingrad, og var kraftig svekket. Norge på sin side mistet mindre enn 10 000 iløpet av fem år, dette var både innenlands og utenlands. Det døde flere utenlandske krigsfanger her til lands iløpet av krigen. Det er ikke noe rart at tyske soldater likte å være stasjonert her til lands. Det må ha vært ett av de fredeligste stedene de kunne havnet. Også i Norge merket vi etter hvert hvilken vei det bar. Milorg fikk stadig flere medlemmer og større oppslutning. Alle prøvde å redde seg over på den riktige siden. Det var relativt få nordmenn som gjorde noe aktivt. Gunnar Sønsteby og Max Manus var kraftig i mindretall.

Da krigen endelig var over, skulle det regnes ut hva den andre verdenskrig hadde kostet Norge. Arbeiderpartiet var mest opptatt av å summere alt det negative krigen hadde ført med seg. Den lave arbeidsledigheten ble glatt oversett. Det samme med infrastrukturen som var kraftig forbedret av tyskerne. Tungindustri sto fiks ferdig til produksjon da krigen var over. Etter den andre verdenskrig ble tyske ingeniører invitert tilbake for å gjøre jobben ferdig, og disse ble godt lønnet for sitt arbeid og kompetanse. Det ble kun fokusert på alt det negative for å kunne kreve erstatningskrav mot taperne av krigen. Disse kravene ble senere avvist. Norge var ikke en krigførende part, og var derfor ikke berettiget til noen krigserstatning. Men Norge hadde likevel et sterkt behov for å vise at de ikke hadde tjent noe som helst på krigen. Det var kun tap på tap på tap hele veien. Slik er det også blitt stående for ettertiden. Krigen var en forferdelig tid for mange mennesker, men ikke bare negativt for norsk økonomi. Det er ikke mulig å bortforklare vannkraft, industri, infrastruktur og hele folket i arbeid.

I 1947 var den offisielle verdiskapningen i Norge på omtrent samme nivå som den var i årene før krigen. Dette hadde ikke vært mulig hvis den offisielle anslagene om hvor mye andre verdenskrig hadde kostet Norge var korrekte. Slike økonomiske mirakler skjer bare ikke. Vanligvis når en krig er over må ødelagt realkapital bygges opp igjen først. Det oppstår ikke plutselig av seg selv, klar til produksjon slik det ser ut som i Norge. Det ble grovt overvurdert hvor store økonomiske tap Norge egentlig fikk. Det var få land som kunne stille med like bra økonomisk grunnlag som Norge. Likevel, få år etter krigen var Norge nærmest på konkursens rand. I etterkrigsårene foregikk det i mange land en masseproduksjon av biler, som ble allmannseie i de aller fleste industrialiserte land, men ikke i Norge. I Norge skjøt bilen fart først på 1960-tallet, da bilsalget ble frigitt. Før det ble det krevd tillatelse fra staten for å få lov til kjøpe biler til privat bruk. Norge hadde ikke ressurser til å tåle noen massiv import av biler.

Politikernes mange ambisiøse prosjekter hadde tappet statskassen, og det ble umulig å importere helt nødvendige produkter. Alle pengene var brukt opp, men arbeidet var bare så begynt. Norge måtte takke ja til Marshall-hjelpen fra USA. Denne hjelpen tilsvarte cirka 43 statsbudsjetter på denne tiden. Men dette var ikke en betingelsesløs hjelp. Norge måtte fjerne mange handelsbarrierer og godta økt markedsøkonomi som åpenbart gagnet USA. Det norske Arbeiderpartiet ville egentlig ha en strengt regulert planøkonomi med priskontroller, femårsplaner, rasjonering og strenge kvoter inspirert av Sovjetunionen. Det private næringslivet var skeptiske til en slik sniksosialisering, og anså dette som et alvorlig angrep på næringsfriheten. Norske politikere måtte svelge mange store strihårete kameler, men de gikk ned til slutt. Norges økonomi ble dermed reddet på kantet av stupet. Arbeiderpartiet liker å skryte på seg tjue år med sammenhengende økonomisk vekst og kraftig velstandsøkning. Det ser bra ut på nasjonalregnskapet isolert sett. Men målt opp mot andre vesteuropeiske land som hadde en fri markedsøkonomi og langt færre reguleringer fra staten, så hadde disse landene raskere økonomisk vekst og velstandsøkning i årene etter krigen. Til tross for at flere av disse landene hadde fått større materielle skader enn Norge på grunn av krigen.

Den 8. mai 1945 godtok storadmiral Karl Donitz å innstille alle tyske kamphandlinger. Den tyske kapitulasjonen fant sted ovenfor britene, ikke til kongen eller regjeringen i Norge eller til noen nordmann eller representant for Norge. Tyskerne tapte den andre verdenskrig mot de allierte og kapitulerte ovenfor disse. Deres seier, vår frigjøring. De allierte ga Norge dens suverinitet tilbake under en seremoni på slottet den 7. juni 1945. Da var det tid for oppgjør. Landssvik er en svært alvorlig forbrytelse med en minstestraff på tre års fengsel. Straffen kan bli så hard som fengsel på livsstid. Det må finnes svært formidlende omstendigheter om straffen for landssvik skal bli så lav som tre års fengsel. Lover er kun gyldige om de kommer på lovlig vis. Av en lovgivende forsamling og på foreskrevet måte, samt at lovene blir kunngjort for folket. Det siste kravet har i norsk rett ikke vært noe absolutt krav selv om det åpenbart strider mot menneskerettighetene. Medlemskap i Nasjonal Samling (NS) var egentlig ikke straffbart før loven som gjorde medlemskap i partiet ble underskrevet i London den 22. januar 1942.

I løpet av krigen ble det undertegnet mange slike provisoriske lover som bestemte hva som var lov og ikke lov i det okkuperte Norge. Disse provisoriske lovene ble kunngjort for den norske eksil-regjeringen i London, men ikke for den okkuperte befolkningen i Norge. Dette var hemmelige lover. Vidkun Quisling ble blant annet dømt for å ha undertegnet loven som gjorde at politifullmektig Gunnar Eilifsen kunne dømmes til døden og henrettes fordi han nektet å arrestere noen jenter som ikke hadde meldt seg til pålagt arbeidstjeneste innen den oppsatte fristen. Å ikke arrestere disse jentene var kun en forseelse etter gjeldende lovverk. Det verste som kunne skje etter datidens lovverk var at Eilifsen kunne blitt fratatt sin stilling i politiet. Dette var ikke en bra nok straff for Vidkun Quisling som fikset den nye loven som gjorde ordrenekt straffbart med døden. Denne nye loven var direkte myntet på Gunnar Eilifsen som ble kjent skyldig og henrettet. Denne loven ble skrevet for å straffe en spesifikk person, og har derfor tilbakevirkende kraft. Denne loven var et hån mot enhver rettsstat, og strider åpenbart mot grunnloven.

Landssvikanordningen er like ens. Den var skrevet for å ramme en spesifikk del av den norske befolkningen, hovedsakelig medlemmene av Nasjonal Samling (NS). Disse ble dermed straffet for ting som ikke var straffbart da tingene ble gjort, og hele landssvikanordningen har derfor tilbakevirkende kraft. Eksil-regjeringen begikk akkurat samme feil som Quisling, som med sin lov tok ett enkelt liv. Landssvikanordningen gjeninnførte dødsstraff, tillot henrettelser i fredstid og kostet mange flere liv. Hjemmefronten og Milorg var ansvarlig for å skrive de lover det skulle dømmes etter, og de sto så strategisk som mulig til for å gjennomføre nøyaktig det landssviket de ønsket seg. Hjemmefronten visste nøyaktig hvem de ville ha straffet, og de lagde lover etter at forbrytelsene hadde funnet sted for å få has på de menneskene de ønsket å ramme. Hvis det var noen som kom til ordet med kritikk krevde det en usedvanlig sterk ryggrad for å tåle hetsen som fulgte. For å se til at hele landssvik-oppgjøret gikk korrekt for seg ble det opprettet en landssvik-avdeling ved Eidsivating lagmannsrett. Denne avdelingen gjorde det uvanlige trekk å hente inn en høyesterettsdommer til å lede denne lavere rettsinstansen, og det var ingen hvilken som helst dommer som ble hentet inn. Det var Erik Solem, tidligere leder for hjemmefronten og en av hovedarkitektene bak hele landssvikanordningen. Jens Christian Hauge og Sven Arntzen var også sentrale grunnleggere av landssvikanordningen. De var også ansvarlige for gjennomføringen av oppgjøret etter krigen.

Personer som ble dømt for landssvik kunne få ned mot tre års fengsel, få familiens formue, trygd og pensjon beslaglagt, samt miste stemmeretten i 10 år uten å ha gjort noe straffbart ifølge straffeloven. Det var kun straffbart ifølge de provisoriske lovene som ble skrevet av eksil-regjeringen i London som det norske folket ikke visste noe om, og som ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for den angivilige ugjerningen. NS-medlemmer kunne for sitt «lovbrudd» få et forelegg på et mindre beløp, tap av stemmeretten og diverse rettigheter for en periode. Hvis de vedtok denne straffen ble de ikke dømt. Dermed ble landssvik så lite alvorlig at de kunne gjøre opp for seg med lommepenger. Å svikte sitt land ble nærmest ansett som en bagatell. Å vedta straffen på denne måten var mulig når det gjaldt inntil ett års fengsel. Dette brøt med grunnloven om straff uten dom. Mange sonet hele straffen i varetekt, og de ble satt fri mot å akseptere dommen. Om straffen var enten stor eller liten, stempel som landssviker fikk man uansett. Flere tusen nordmenn ble stemplet som landssvikere med falske dommer i ulovlige rettssaker i årene etter andre verdenskrig.

Provisoriske regler gjelder kun hvis handlingene en person sto tiltalt for skjedde i en pågående krig hvor Norge deltar, og den tiltalte måtte vite at Norge befinner seg i krig. Hvis disse vilkårene ikke er oppfylt må det finnes annet grunnlag for domfellelse eller inse at intet straffbart har funnet sted. Eksil-regjeringen i London skrøt på seg status som aktivt krigførende, dog uten noe land eller forsvar. Da styresmaktene rømte landet sendte de ut en proklamasjon til det norske folk. De fleste aviser klarte å formidle innholdet i denne proklamasjonen noenlunde korrekt. Men en lokalavis i Finnmark skrev det om til «Norges selvstendighetskrig». Det var kun denne lille lokalavisen som riksadvokaten brukte under landssvikoppgjøret. Aktoratet fikk dermed bevis på at krigen i Norge hovedsakelig hadde foregått fra utlandet. Hadde de brukt hvilken som helst annen avis, så hadde ikke dette argumentet holdt vann. Dette lå til grunn for mange feilaktige dommer i 1 1/2 år frem til en tiltalt nevnte feilen. Da dette kom frem ble det bagatellisert som en bitteliten trykkfeil i en liten ubetydelig avis fra en liten avkrok av Norge, og dette skulle ikke hindre oppgjørets gang.

Konklusjonen blir derfor at landssvikere var dem som svek sitt land før kapitulasjonen fant sted den 10. juni 1940. Blant alle som ble dømt for landssvik var dette et veldig lite mindretall. De aller fleste som ble dømt for landssvik, ble dømt for noe de gjorde da det var gode grunner til å anta at krigen i Norge var over. Landssvikanordningen var dermed ikke berettiget. Det var f.eks. mange bønder som meldte seg inn i Nasjonal Samling, men dette var også alt de gjorde. De deltok ikke i krigen, og agiterte ikke for Nasjonal Samling. De dyrket grønnsaker og melket kuer slik de hadde gjort i alle årene før tyskerne kom til Norge. De var åpenbart ikke skyldige i alt nazistene og Nasjonal Samling gjorde. Deres poteter drepte ingen norske motstandsfolk eller allierte soldater, senket ingen allierte skip, og skadet ikke Norges økonomi. Snarere tvert imot. De var medlemmer i noe de trodde var et fullt lovlig politisk parti. Det var ingen som holdt alle medlemmene i Arbeiderpartiet ansvarlige da Arne Treholt ble dømt til tjue års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen i 1985. Det ville vært absutd. I 1945 ble alle dømt for det noen få gjorde. Stikk i strid med Norges grunnlov ble alle NS-medlemmer pålagt skyld, og det ble krevd erstatning for flere forhold som den anklagede ikke hadde noen som helst befatning med. Det ble gjort noen meget luftige anslag over innbilte tap som skulle erstattes, og alle sammen ble dømt på grunnlag av kollektive anklager.

Noen få utvalgte hadde blanko fullmakt til å beslaglegge formue og eiendommer og ruinere alle som mente noe annet enn det Arbeiderpartiet ville at de skulle mene. Hele familier var ansvarlige, hvis det fantes ett NS-medlem i familien. De tok fra kone og barn, hvis mannen i familien hadde vært medlem av NS, og de tok fra foreldrene det barna skulle arve. Det var en rettsløshet uten like. Milorg og Hjemmefronten lagde lange lister på forhånd, arresterte tusenvis og opprettet fangeleirer. Grini fangeleir som ble brukt av tyskerne ble tatt i bruk på nytt, og omdøpt til Ilebu fengsel med omfattende mishandling og tortur, utsulting, kollektive avstraffelser og under-ernæring. Heldigvis ikke i samme omfang som under nazistene, men det skulle også bare mangle.

Selvsagt var det veldig få mennesker som vågde å stille opp for folk som var blitt stemplet som landssvikere. De få som turde å komme med noen form for kritikk risikerte å bli stemplet som landssvikere selv. I beste fall ble de uthengt og latterliggjort i all offentlighet. Det var en massiv forhåndsdømming satt i system, og langt større bekymring for at noen skulle slippe unna enn at noen skulle komme til å bli straffet for hardt. Etter krigen overtok det norske rettssystemet mye av nazistenes egen måte å føre rettergang på. De ville ikke forkaste en god ide bare for det var nazistene som kom med den først. Blant annet retten til å anke en dom ble kraftig innskrenket, som igjen førte til enda mindre rettsikkerhet.

Sykesøstre i Røde Kors

Tusenvis av norske kvinner reiste til krigsherjede områder som i motsetning til Norge faktisk befant seg i krig. Disse sykesøstrene hjalp sårede militære og sivile av mange forskjellige nasjonaliteter, også tyske soldater og sivile. De norske sykesøstrene vendte hjem til fengselsstraff, tap av formue og arv, samt de mest grunnleggende rettigheter, fordi de var skyldige i å ha pleiet sårede tyske soldater og sivile. Landssvik ble dette kalt i Norge. Røde Kors sin avdeling i Norge protesterte ikke på behandlingen som sykepleierne deres ble utsatt for. Internasjonalt Røde Kors påpekte riktignok at den norske forfølgelsen av Røde Kors sine sykesøstre var i strid med Geneve-konvensjonen og folkeretten. Norge og Danmark var de eneste landene i hele verden som straffet sykesøstre fra Røde Kors som hadde risikert livet sitt ved å hjelpe sårede på begge sider av krigen.

Tyskertøs

Selv den mest innbitte hjemmefrontsmann kunne ikke påstå at at norske jenter ifølge med tysk kjæreste bidro til å svekke norsk krigsevne. I mangel på lover og regler fikk urett herje. Jenter mistenkt for å henge med tyske soldater ble utsatt for gjentatte overgrep fra lokal mobb. De ble tvangssterilisert, skamklipt og utsatt for voldtekter av «gode nordmenn». Det var ikke uvanlig at disse kvinnene ble nærmest gjengvoldtatt av såkalte norske patrioter. De kunne ikke nekte gode nordmenn, det de frivillig hadde gitt til fienden. Dette ga grunnlag for å internering av tusenvis av norske kvinner, flere av dem ble sittende i over ett år uten å ha brutt en eneste lov. Danmark og Norge var alene om å sperre tyskertøsene inne på denne måten. Den største fangeleiren for tyskertøser i Norge ble opprettet på Hovedøya utenfor Oslo. Den offisielle årsaken til at disse jentene ble internert var frykten for at de kunne ha kjønnssykdommer. Men det er ikke dokumentert at kvinner med tysk kjæreste var mer utsatt for slikt enn nordmenn generelt. Over 8000 barn ble født i Norge på grunn av norske kvinners fraternisering med fienden. Disse barna var også fritt vilt, spyttet på, mobbet og utstøtt fra samfunnet på grunn av foreldrenes grusomme svik.

På det meste var det 350 000 tyske soldater utstasjonert i Norge. Ikke alle disse var troende nazister. De aller fleste av disse var unge menn med verneplikt som ble beordret til Norge av den tyske staten. Norge tok mye bedre i mot dem enn vi senere har villet vedgå. Tyske soldater som var utstasjonert i Norge roste alle de hyggelige menneskene de møtte, den flotte naturen og kulturen, for ikke å snakke om alle de søte pikene. Cirka 3000 norske kvinner giftet seg med tyske soldater iløpet av krigen. Disse kvinnene ble senere fratt sine norske statsborgerskap. Sammen med eventuelle barn ble disse kvinnene sendt til et utbombet og fremmed Tyskland, mens ektemannen som regel ble sendt til Østfronten der det var større behov for dem, og noen av dem døde der. I den norske statsborgerloven fra 1924 står det at dersom en norsk kvinne gifter seg med en utlending, forblir denne kvinnen norsk statsborger så lenge hun er bosatt i Norge. Men en provisorisk anordning fra august 1945 endret denne loven. Dermed ble kvinnene som giftet seg med tyske soldater automatisk tyske statsborgere uten å nødvendigvis ønske dette, og selv om de fremdeles var bosatt i Norge, og som tyske statsborgere ble disse kvinnene utvist fra Norge etter krigen. Også 28 norske menn giftet seg med tyske kvinner i Wehrmacht iløpet av krigen uten at disse mistet sine norske statsborgerskap eller ble truet med deportasjon til Tyskland. Den norske stat har aldri kommet med noen form for unnskyldning eller erstatning til de tusenvis av kvinnene og deres barn for overgrep utført av den norske stat uten noen lov eller dom.

Norsk arbeid for nazistene

Omfanget av norsk arbeid for nazistene var enormt. Norske myndigheter lot være å straffe disse arbeiderne med det argumentet at dette ville blitt alt for mange å straffe. Samme argument ble ikke brukt mot de 10 000-vis av NS-medlemmer som ble straffeforfulgt. Det er forkastelig å la folk gå fri for langt alvorligere forbrytelser enn medlemskap i et fullt lovlig politisk parti, bare fordi det var ganske mange av dem. Folk som gikk fri for straff var vanlige arbeidere, funksjonærer og byråkrater, og de aller fleste av disse var medlemmer av Arbeidernes faglige Landorganisasjon (datidens LO). Det var med andre ord AP-velgere som regjeringen Nygaardsvold lot være å straffe. Mennesker som solgte grønnsaker og poteter dyrket i sin egen hage til tyskerne ble dømt for dette. En høyesterettsdommer som mottok skyhøye honorarer som frivillig konsulent for NORDAG som blant annet forsynte tyske Luftwaffe med aluminium, ble aldri siktet for dette. De som ga noen få kroner i bidrag til frontkjemperne ble straffet for dette. Men de som ga store summer til samme formål ble frikjent dersom de var ansatt i et departement.

Nasjonal Samling (NS) hadde ingen fremtid etter at frigjøringen kom. Arbeiderpartiet sto meget svakt i denne velger-gruppen. I 1945 måtte det avholdes nyvalg. Regjeringen Nygaardsvold som hadde blitt valgt inn i 1936 hadde sittet langt over sin tilmålte periode. Arbeiderpartiet anså at det var en stor risiko for at de ville tape dette valget, med det også regjeringsmakten. Det norske folk hadde fremdeles friskt i minne at det var Nygaardsvold og hans regjering som hadde lagt landet åpent og ubeskyttet mot angrep gjennom sin elendige forsvarspolitikk. Og deretter stukket av med halen mellom beina før de tyske soldatene i det hele tatt hadde satt foten i hovedstaden. Enkelte ville granske regjeringen Nygaardsvold, og eventuelt stille dem for riksrett. En slik rettssak ville ha blitt en stor politisk belastning for Arbeiderpartiet, og det var maktpåliggende for partiet å unngå dette. Altså valgte de å skjerme deres egne velgere mot rettsforfølgelse og tap av stemmerett. Arbeiderpartiet fikk flertall ved stortingsvalget i 1945 med en enkelt representant, og knappest mulig margin. Arbeiderpartiet begikk grunnlovsbrudd ved å frata NS-medlemmer deres stemmerett før valget i 1945 før det var kommet så langt som til å ta ut noen tiltale eller sikte dem for lovbrudd. Slik blir ofte resultatet når de selv får lov til å avgjøre om det skal tas ut tiltale mot en selv og sine egne støttespillere.

Krigsseilerne

Norge hadde den fjerde største flåten i verden under andre verdenskrig etter Storbritannia, USA og Japan. Krigsseilerne ble snytt på det groveste for lønn de var lovet av den norske stat. Da den norske flåten ble en del av det britiske Royal Navy måtte norske sjøfolk ned 25% i lønn for å komme på lik linje med britiske sjøfolk. Lik lønn for lik risiko. De pengene som ikke ble utbetalt, ble istedet lagt inn i Nortraships hemmelige fond, og myndighetene hevdet at krigsseilerne skulle få disse pengene utbetalt ved krigens slutt. Men dette skjedde ikke før nesten tretti år etter andre verdenskrig. Da fikk de krigsseilerne som fremdeles var i live utbetalt 155 millioner i krigspensjon for sin innsats under verdenskrigen. Æreslønn ble dette kalt. Men denne summen tilsvarer under 200 kroner per måned som krigsseilerne var ute på sjøen. Dette er et hån mot det blodslitet og de påkjenninger krigsseilerne ble utsatt for. De fikk ingenting i risiko-tillegg.