1. Drøft årsaker til den globale fattigdommen og tiltak som kan redusere forskjellene mellom fattige og rike land.

 

 

Den globale fattigdommen er en fattigdom som angår hele verden. Den finnes over alt. Den krysser landegrenser og i de siste årene har den økt.

 

Det kunne ha betydd at verden generelt var fattig, at alle mennesker i verden gikk litt sultne til sengs, at de fleste hadde en livstruende sykdom som de kunne vente å dø av i løpet av de neste få årene, at få i verden hadde råd til kino, eller visste hva kino var, at moderne teknologi var et fremmedord og at få kunne lese dette jeg nå skriver.

 

Det stemmer ikke; jeg var på kino forrige uke, sykdom er noe jeg ubekymret ignorerer, sulten er et ord jeg ikke egentlig vet betydningen av og akkurat nå sitter hele min familie med hver sin PC og du kan lese dette og jeg har vært i stand til å skrive det… Jeg er altså ikke fattig, men allikevel finnes det en global fattigdom. Noen er altså fattige, men jeg er ikke blant dem.

 

Verdens 10 mest utviklede land (Human Development Index):

1. Norge, 2. Sverige 3. Australia, 4. Canada, 5. Nederland, 6. Belgia, 7. Island, 8. USA, 9. Japan, 10. Irland

 

Verdens 10 minst utviklede land (Human Development Index)

177.Sierra Leone, 176.Niger, 175.Burkina Faso, 174.Mali, 173.Burundi, 172.Guinea Bissau, 171.Mosambique, 170.Ethiopia, 169.Central African Republic, 168.Kongo, 167.Chad

 

Dette er tall fra FNs Human Development Index. Den viser graden av utvikling innad i et land. De landene som ligger aller øverst er de vestlige landene og Japan. Disse landene er også kjent som nord landene eller de industrialiserte(i-) landene. Nederst på lista finner vi land i sør, alle disse verdens 10 fattigste land ligger i Afrika, Sør for Sahara. Men disse tallene er ikke absolutte. Det finnes variasjoner innad, og selv om fattigdommen totalt ikke øker så mye så ser vi at forskjellene innad i landene øker. Noen blir fattigere, men andre blir rike på deres bekosting. Og det skjer også i her i landet. Norge har i dag om lag 70 000 barn som lever i relativ fattigdom.

 

Enten det er innad i det land, mellom land eller mellom regioner er det snakk om skjev fordeling; noen få har mye, de fleste har lite. Ifølge tall fra FN kontrollerer 20 prosent av verdens befolkning 87 prosent av ressursene, de andre(80 prosentene) må dele stumpene, de siste 13 prosentene. Vi kan si det så enkelt som at grunnen til den globale fattigdommen er skjev fordeling av ressurser, noen spiser mer av ”kaka” enn andre.

 

I denne oppgaven har jeg valgt å fokusere mest på de store skjevhetene mellom landene i sør og landene i nor, den så kalte Nord/Sør konflikten.

 

Historien

Det store spørsmålet er hvordan det har blitt sånn? Dette er ikke noe som har skjedd over natta. En god del av årsakene kan vi finne i historien. Det skriver seg tilbake til den gangen verden så smått ble ”globalisert” eller tettere vevd sammen i et handelssystem. Den gangen tilbake på 1500-tallet oppdager europeerne verden utenfor Europa. Kolonitiden er et faktum og i løpet av de neste 500 årene opplever koloniherrens hjemland en økonomisksuksess uten like. Koloniherrenes områder, ”Vesten”, blir de som utvikler teknologi, sitter på kompetansen og de som tjener pengene. Koloniene leverer råvarer.

 

I løpet av det 20. århundret blir alle koloniene frigjorte, og for første gang på flere århundrer får de rett til å bestemme over seg selv, men i praksis blir det vanskelig. De frigjorte landene møter mange problemer. Og på 1960 tallet, med fjernsynets inntog, kan vi er i nord for første gang se at ikke alt er som det skal i de tidligere koloniene.

 

På 1960-tallet blir global fattigdom et tema i verden.

Man peker på flere mulige årsaker. De er på mange måter overfladiske i seg selv, men vi må spørre oss selv: ”Hvorfor?”

Svarene på hvorfor finner vi i historien.

 

- Krig. Frigjøringskrigene etter 2. verdenskrig var kostbare for de frigjorte landene. De hadde satt seg i gjeld pga. våpenkjøp. Og krigen hadde i mange tilfeller ødelagt det lille som var av infrastruktur. Krigene kan sies å komme fra den uroen mellom ulike folkeslag innad i koloniene, som hadde blitt undertrykket av koloniherrene. Etter frigjøringen skulle landet styres av dets innbyggere og da kunne man høre alle de ulike stemmene, konflikten var et faktum.

 

- Naturkatastrofer. Særlig tørke gjorda at avlinger slo feil og millioner sultet og døde av hungersnød. Naturkatastrofer har i stor grad vært menneskeskapte, koloniherrene tok ofte i svært liten grad hensyn til naturen: rask profitt var et stikkord. Europeeren hørte heller ikke på råd fra de som kjente miljøet. Resultatet var økologiske katastrofer; tørke, flom og utpint jord. Jfr. de tilbakevendende flom katastrofer i Bangladesh som har sin årsak i avskoging i Himalaya.

 

- Lavt utdanningsnivå. Få av landenes egne innbyggere hadde høyere utdanning og nødvendig kompetanse og mange av de som fikk det i industrialiserte land forble der etter endt utdanning fordi mulighetene for jobber og inntektene var større der. Under kolonitiden hadde det heller aldri vært satset skikkelig på utdanning av lokalbefolkningen; ofte så man på dem som uintelligente og usiviliserte. Og det var dyrt og tungt å bygge opp utdanningssystem.

 

- Råvare produksjon. Stor andel av brutto nasjonalprodukt knyttet til råvare produksjon. Helt siden kolonitiden hadde landene i sør for det meste produsert råvarer som bomull, tobakk, mais, kakao, kaffe og frukt, mens vi her i nord hadde hatt industri og handel. Råvareprisene viste seg å være mer ustabile enn prisen på ferdigvarer. Dessuten er utbyttet av råvare produksjon mindre enn av bearbeidete varer. Graden av råvareproduksjon er mer enn noe annet knyttet til fortiden som kolonier. Koloniene var gjerne bare råvare leverandører, de produserte varer det var for vanskelig eller for dyrt å produsere i Europa, råvarene ble fraktet til Europa hvor de ble foredlet.

 

Det er mulig, om ikke lett å avvise alle disse årsakene som tilfeldigheter og ”naturenslover”; Kriger kommer og går. Naturen gjør som den selv vil, ingen mennesker kan kontrollere naturkatastrofer. Afrikaner er kanskje bare ikke interessert i utdanning og sånn. Og ja det stemmer at landene i Sør nesten utelukkende selger råvarer, men det er jo fordi klimaet er så bra egnet til det, og priser på varer de varierer daglig.

 

Men hvor mange tilfeldigheter er egentlig for mange? og når burde vi få en mistanke om at her er det noe som ikke stemmer?

 

Gjelda

Hva enn årsaken var bestemmer de rike landene i nord seg for å hjelpe de fattige landene i sør. De låner ut penger for å hjelpe dem i gang med utviklingen.

 

På 70- og 80- tallet synker prisene på råvarer, det rammer landene i sør hardt. Da dollaren i tillegg blir dyrere får dette alvorlige følger for utviklingslandene som er avhengige av å få betalt for varene sine i dollar. Da renta også går opp, blir resultatet en gjeldskrise. Kreditorene blir nervøse og bestemmer seg for å blande seg inn. Da blir det også oppdaget at slett ikke alle pengene er gått direkte til investering for befolkningens beste, en ikke ubetydelig del har gått rett i lomma på en rik elite eller diktator som har levd et liv i sus og dus, mens de fattige er blitt enda fattigere.

 

Kreditorene som består av rike land, selskaper og organisasjoner setter ned en mengde betingelser for å få pengene tilbake blant annet :

Landene må prioritere å betale tilbake pengene.

Landene må produsere de råvarer som de rike landene vil kjøpe.

To ganske enkle og rimelige krav, men i sør-landene blir resultatet dårligere helsevesen, mindre skolegang, overproduksjon av enkelte råvarer og utarming av jorda. Ingen står de fattige menneskene i sør igjen som taperne.

 

Multinasjonale selskaper.

Multinasjonale selskaper er enda et kapittel i fortellingen om landene i sør og landene i nord. Mange av verdens største selskaper er multinasjonale. De hører ikke hjemme i et bestemt land og hovedmålet er profitt. Av verdenes 100 største økonomier er 51 multinasjonale selskaper, mens 49 er land. Disse selskapene har den fordelen at de er så store at de ikke er avhengig av et bestemt land, dersom kostnadene i et land er for store kan selskapene bare flyttet produksjonen til et annet land. Disse selskapene er viktige for landene i sør fordi de gir arbeidsplasser, men dette er både positivt og negativt; på den ene siden er det positivt med høy sysselsetting: økte inntekter blant befolkningen gir økt omsetting av penger i landet.

 

Men på den andre siden, havner hoveddelen av inntektene i hendene på eierne som befinner seg i nord. Kunnskapen og kompetansen befinner seg i de fleste tilfeller i land i nord dvs. også kilden til de største inntektene. Samtidig er de multinasjonale selskapene kjent for å ta lite hensyn til miljøet (jfr. Coca Colas forurensing av vannressursene rundt fabrikken sin i Kerala, India) og å utnytte arbeiderne som gjerne må jobbe 14 timers skift i falleferdige fabrikker uten nødvendig sikkerhetsutstyr, mens myndigheten ikke tør si ifra av frykt for tapte arbeidsplasser. På denne måten bidrar de multinasjonale selskapene til å opprettholde den skjeve fordelingen i verden.

 

Det er altså mange grunner til de store forskjellene i verden, og det er minst like mange forslag til tiltak for å ordne opp i den skjeve fordelingen. Ettersom årsakene er såpass sammensatt er ikke tiltakene lettere, og dersom jeg hadde funnet en enkel grunn ville jeg ha blitt veldig berømt. Men jeg kan se på noen av de mest populære og anerkjente forslagene, Gjeldsslette, bistand, frihandel og utdanning.

 

Gjeldsslette.

I mange land brukes opp til 40% av statsbudsjettet til å betjene gjeld. Hvis den stadig økende gjeldskrisen ikke løses raskt, vil FN og det internasjonale samfunnets målsetning om å halvere fattigdom innen 2015 være en ønskedrøm”.
Kofi Annan
FNs generalsekretær.

 

Den totale u-landsgjelden er nå 2527 milliarder dollar. Ofte landene i sør bruke alle pengene sine på gjeldsnedbetaling istedenfor å investere i infrastruktur, industri oppbygging, teknologi, helsetjenester og skolegang. Det er en utbredt oppfatning at noe av det viktigste i kampen mot fattigdom er gjeldsslette, for at de fattige landene skal være i stand til å komme seg opp igjen. Det er også de som mener at gjeldsslette ikke er diskutabelt, at man trenger å få disse pengene tilbake. Spørsmålet er om gjelden noensinne vil bli betalt tilbake, uansett. Og dessuten; vi har råd til å slette gjelden. Problemet er det å faktisk få gjort det. G8 landene besluttet i 1998 at deres mål er å gi gjeldslette(merk: ikke -slette, men –lette), men på strenge betingelser og over lang tid. Foreløpig er lite gjort.

 

Siste nytt innen gjeldsslette er forresten at regjeringen nå har besluttet å slette hele Senegals gjeld til Norge. Fra før har vi slettet gjelden Tanzania, Benin og Ghana har til oss.

 

Bistand

Bistand er all from for hjelp vi gir til andre land. De aller fleste vestlige landene gir litt i bistand for å hjelpe fattige land ut av problemene. Norge ga vi i fjor 0,92 % av BNI(brutto nasjonal inntekt) i bistand. Regjeringas målsetting er 1%. Norge er i verdenstoppen når det gjelder bistand. Men mange røster er uenige i dette. Noen, blant annet Fr.p. mener at vi selv trenger disse pengene, at det er uhørt at vi gir bort 14,5 milliarder kroner i bistand når eldre mennesker i Norge ikke får enerom på gamlehjemmet. Da er det viktig å huske på at vi i Norge har det relativt bra. Det er selvfølgelig enkelt for meg å si at enerom på gamlehjemmet er uviktig, men alternativet er døden for mange millioner mennesker.

  

Frihandel

Dette er kanskje det mest omdiskuterte punktet av alle. Frihandel vil si fjerning av handelsbarrierer slik som importvern i form av avgifter. Her er det sterke krefter for og imot. Forkjemperne mener at bare gjennom frihandel har alle mulighet for å være med i verdenshandelen. De mener at den største hindringen for fattige lands utvikling er at vi her i nord favoritiserer egne varer gjennom importskatt og -forbud, noe som hindrer fattige land i å konkurrere på likt nivå og gjør at de havner bakpå i verdenshandelen. Motstanderne er derimot av den oppfatningen at frihandel i praksis vil si den sterkestes rett, og vi kan alle være enige om at landene i sør langt i fra er de sterkeste. Verdenshandelen vil da i praksis styres av store multinasjonale selskaper og G8 landene.

 

Utdanning

Utdanning er et annet sterkt virkemiddel mot fattigdom, fordi ”Kunnskap er makt” . Mange organisasjoner og land jobber med utdanning av mennesker i land i sør. Den mest kjente organisasjonen som jobber med dette i Norge er Operasjon Dagsverk, OD. Vi kan alle være enige om at kunnskap er et gode, samtidig er det viktig å stille spørsmål ved det som blir lært bort. Mennesker er lærevillige, men har vi rett til å lære alle det som er sannheter i vår kultur? Rundt om på jorda finnes det ulike kulturer og menneskegrupper, dersom vi her i nord skal drive med utdanningshjelp ville det ikke nødvendigvis være bare positivt for Sør-landene, men det kunne derimot øke Nord-landenes maktposisjon i verden. Men foreløpig er problemet mer det at vi her i nord sitter alt for godt på teknologi og kunnskap, som burde formidles til andre for å skape balanse.

 

Konklusjon.

Årsakene til den globale fattigdommen er mange. Jeg har sett på årsaker som: Rester fra kolonitiden, krig, lavt utdannings nivå, naturkatastrofer, råvare produksjon, u-landsgjeld og multinasjonale selskaper. Det er lett å si at alle disse årsakene kan være resultat av tilfeldigheter, men hvor mange tilfeldigheter er vi egentlig villige til å svelge uten ettertanke? – Ett eller flere steder er det noe som er galt! Jeg velger å ta utgangspunktet i kolonitiden, det var her ”den moderne verdens balansen” oppsto, og det var dessverre ingen balanse, men en skjevhet, som vi har dratt med oss videre.

 

Jeg har også sett på tiltak, her er det helt klart mye spennende; gjeldssletting burde det etter min mening slett ikke være noe spørsmålstegn ved. Bistand er av det gode, og det viktigste her burde være å dele teknologi og erfaringer slik at de fattige landa kunne bygge videre selv. Frihandel er vanskeligere, argumentene både for og i mot er gode, så jeg tror nok at jeg heller ville overlate bestemmelsene der til noen som har mer peiling på økonomi enn meg. Utdanning er nok definitivt veien å gå, men vi bør være oppmerksomme på at det er lokalbefolkningen som har mest peiling på sitt land og sin kultur. Og dersom vi tar et tilbakeblikk på kolonitiden, så er det jo akkurat menneskers manglende forståelse og respekt for andre kulturer, ulike økologiske systemer og generelt alt som er annerledes, som har ført oss hit vi er i dag.