Den 4. april 2006 skulle vi til Auschwitz. Det som møtte meg først var en port der det sto: Arbeit macht frei. Vi fikk vite at dette var det som møtte fangene når de skulle inn i leiren Auschwitz 1. Jeg tror ikke noen trodde på dette. Alle visste nok hva de gikk til og at de kom til å gå forbi det samme skilte mange ganger og ikke få noe for jobben de gjorde flere timer daglig.

I Auschwitz fikk vi blant annet se eiendeler til folk som hadde vært der. Dette rysta meg veldig. Tenk at vi nå sto å så på hår som ble kuttet av personer og brukt til og lage tekstiler. Guiden sa det var blitt funnet flere tonn med hår. Dette måtte jo stamme fra enormt mye mennesker tenkte jeg. Det var akkurat da det gikk opp for meg hvor enormt det hele var. Kofferter som tilhørte fangene lå oppå hverandre. Alle var merket med hvor de kom fra, navn og alder. Jeg så to kofferter som tilhørte to små jenter som var fra barnehjem. Jeg startet å tenke på at disse to små jentene på bare noen år gikk inne i en enorm konsentrasjonsleir der du ikke kunne se enden. Tenk deg de lille jentene gå helt alene mens soldater sto spyttet på dem. Disse små jentene hadde ikke en gang noen foreldre de kunne gå til. Det eneste som møtte dem var hat i fra folk de ikke kjente. Jeg skjønner ikke hvordan noen kunne gjøre noe sånt mot noen!

Gjerdet i Auschwitz.

Flybildet over Auschwitz.

Vi fikk se alle de forkjellige sengene de hadde. Det kunne jo nesten ikke falle meg inn at noen i det hele tatt kunne ligge sånn. Helt klemt sammen og i tilegg mange sykdommer som gikk. Man fikk også se bilder av folk med kropper som besto av bare ben. Jeg ble kvalm av disse bildene. Bare tanken på at noen i det hele tatt hadde vært sånn er jo helt ufattelig. Det er jo nesten ikke til å tenke seg til at menn som var i 30 års alderen veide like mye som normale gutter på 8 – 10 år på denne tiden.

Sko i alle størrelser lå inne i glassrom vi gikk forbi. Flere tusen sko. Vi prøvde å finne noen par. Dette var nesten helt umulig å få til.

Skoene inni glassrommene.

Krykker og annet som var blitt tatt fra fangene.

Vi gikk ned i kjelleren på en brakke, der var fengslet. Inne i de cellene kunne man få et innblikk i de verste tortur måter man kunne tenke seg. Folk ble innesperret i murene sammen med andre. Disse små rommene i veggen var så små at jeg ikke kunne tro at det kunne være plass til så mange. Det var mange typer celler. Du kunne bli muret inne i en celle der du ikke fikk mat eller en der dørene var isolert sånn at det ikke kom luft inn. Dette var bare noen av de få tingene jeg tenke på mens vi gikk gjennom brakkene og så på ting.

Barna i Auschwitz.

Jeg meldte meg frivillig til å legge ned blomster ved en vegg der de brukte å stille opp folk som skulle henrettes å skyte dem. Mens jeg sto der å snakket om at vi skulle legge ned disse blomstene i minne til dem som aldri kom hjem suste tankene gjennom meg.

Tenkte på alle de uskyldige livene som hadde blitt tatt akkurat der jeg sto. Tenkte på alle de små barna som hadde sittet ves sin mors eller sin fars lik uten å skjønne hva som skjedde. Dette fikk meg til å få tårer i øynene der jeg sto. Tenk hvor utrolig mange som døde der og aldri fikk se sine egne flere ganger, uansett hvor ung de var.

Guiden ledet oss inn i det eneste gasskammeret og krematoriet som står igjen i Auschwitz. Inne i kammeret sto jeg og tenkte på alle ansiktene som hadde sett forhåpende opp mot taket mens de ventet på at det skulle komme vann fra dusj kranene. Noen visste nok hva som kom til og komme og at de ikke kom unna når de først var der. Nå skulle de bli fjernet som små lus. Gasset i hjel.

Tenk deg at du vet at du står en plass der mange tusen mennesker har mistet livet og ingen har vært der og kunnet hjelpe dem.

Alt dette skjedde for at et par personer planla å utrydde forskjellige menneske grupper. Hvordan klarte de det? Hva skjedde? Hvorfor gjorde de det? Hadde de et spesielt hat mot alle disse uskyldige folkene. Noen var kanskje kriminelle, men mesteparten av dem som ble drept var jo helt normale mennesker. Ingen vet helt sikkert hvorfor de gjorde dette. Det er mange teorier på det, alle kan jo ikke være rett. En å annen kan jo ha det, men det er aldri noen som kan bekrefte det. Så vi må bare fortsette å leve med alle spørsmålene ute å få et konkret svar.

Jeg har hørt om en mann som var helt normal og hyggelig mot alle i sin barndom og etter hvert ble Norges mest fryktede allierte med tyskerne. Navnet hans var Henry Rinnan. Mange mener at han ble som han ble fordi han ble mobbet hele barndomstiden sin. Hadde aldri noen venner han kunne snakke med eller ha det gøy sammen med, men selv om alle mobbet han for å være fattig og mye annet gjorde han aldri en flue fortred mot andre. Han gikk kun og snakket med seg selv.

Man mener at når han ble eldre fikk han seg venner i et miljø som ikke var bra. Det eneste han tenkte på sikkert var at han endelig hadde fått seg venner som faktisk så opp til han. Etter hvert hadde han utviklet seg etter kompisene for og ikke miste dem.  Sånn er det jeg tenker om det. Det kan være feil. Men det er faktisk ganske enkelt å bli formet etter vennene sine. Særlig når du aldri har hatt venner. Rinnan ble kanskje sånn han ble for at ble mobbet av like verdige mennesker som deg og meg. Hos nazistene ble han godtatt akkurat for sånn han så ut. Det var det samme om han var fattig eller rik. Dette var uvant for Rinnan og han gjorde alt for passe inn.

Rinnan steg fort i gradene og satt allerede i 1940 som den øverste torturpersonen i Norge. Hadde han fått noe av ideene mens han selv var blitt mobbet? Ingen vet noe konkret om Rinnan heller. For han ble henrettet for drap like etter krigen. Han var fange nr 1. Det sies at asken av Rinnan ligger nedgravd på en umerket grav i Trøndelag. Det er ikke mange som helt vet hvor det eksakt er. Da hadde det vært mange som hadde ruinert graven hans.

Henry Rinnan

Dette trenger ikke være det rette, men hvis det er det burde vi ta mer hensyn til mobbing. Hvis det jeg tror stemmer kan det bare fortsette å skje mange forferdelige ting. Mange uskyldige personer kan bli drept. Tenk deg over neste gang du skal til å mobbe noen. Kanskje ble Hitler også mobbet i sin barndom, man vet jo ingenting. Mobbing er jo en av de aktuelle tingene som kunne startet krigen og alt folkehatet som var det. Jeg vil advare dere til å ta mer hensyn før dere holder folk ute. Det kan jo hende du redder liv. Dette er min tro. Du trenger ikke tro det selv. Jeg bare sier min mening.

Fanger som står å venter på å få komme i dusjen.