I dagens samfunn er det slik at de fleste barn vokser opp i en familie med mor, far og søsken. De opplever gjennom oppveksten at mor og far er det kjæreste en kan ha, og det er trygt og godt å bo hos familien. De får mat, reine klær og ikke minst omsorg og kjærlighet. Men noen får ikke denne muligheten.

Vi vet at det er mange som får erfare hvordan det er å vokse opp i et hjem preget av for eksempel overdevent alkoholbruk. Vi vet at de savner noen de kan snakke med og stole på. Vi vet at de ikke får den omsorgen og oppdragelsen som de har behov for, fordi det er alvorlige mangler ved den personlige kontakten og tryggheten. Derfor kan vi spørre: Når er det riktig at barnevernet griper inn og fjerner et barn fra foreldrene, og hvilke følger kan det få? Dette spørsmålet er ikke entydig, men på de følgende sidene vil jeg prøve å drøfte denne problemstillingen.

Problemstillingen kan deles inn i to prinsipper når barnevernet har fått en bekymringsmelding: Hva som er til barnets beste hvis det blir i familien, og på den andre side er det til barnets beste å fjerne det fra familien? Dette vurderes nøye av barnevernet før de griper inn.Barnevernet forsøker alltid å tenke til det beste for barnet.Vi har derfor en egen barnevernlov som som skal ”sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid ” og ”bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår ”. Denne gjelder først og fremst barn og ungdom under 18 år, men det er mulig å foreta noen tiltak inntil personen fyller 23 år.

I alvorlige tilfeller blir barnevernet kontaktet og griper inn umiddelbart. Det omfatter spesielt hendelser som for eksempel rusmisbruk, vold og incest er tilfelle.Ved spesielt slike saker er det riktig at barnet kommer seg langt unna de som skaper denne situasjonen, så lenge barnet er klar over hva som skjer og at det kan forberede seg på et eventuelt skifte av familien.(Dette utelukker ikke at barnets mening skal bli hørt.) Men barnet er tross alt ikke modent nok til å ta vanskelige beslutninger alene og skjønner i de fleste tilfeller ikke hva som er til barnets eget beste. Et godt poeng som jeg mener er viktig å understreke, er at barnet ikke må føle at det er hennes eller hans feil.   

Barnevernet har også fått et økende antall saker der foreldrene har psykiske vansker, slik at de ikke er i stand til å ta ansvar for barnet. I slike situasjoner kan barnevernet iverksette tiltak. Barnevernet vurderer om barnet har en tante, mormor eller en annen nær slekting å flytte  til, eller et fosterhjem.

Hvilke negative konsekvenser kan dette få? Mange barn som blir flyttet til fosterfamilier hevder at de har fått ødelagt en hel barndom.For barna kan det være en psykisk påkjenning å flytte til en ny familie.Det kan være helt nye levesett og regler å forholde seg til.Kanskje barnet føler at det er vanskelig å vende tilbake  og forholde seg til sine biologiske foreldre nettopp fordi det ikke kjenner til noen andre enn fosterfamilen. Dessuten synes noen barn at det å komme til en fosterfamilie er forbundet med skam, fordi de opplever det som ubehagelig å bli kalt barnevernsbarn. At barnevernsbarn føler at de blir sett på som om de er satt i en bås stemmer ofte ikke med hvilke oppfatninger andre mennesker har. I virkeligheten er fosterbarn eller barnevernsbarn akkurat som alle andre ungdommer – helt ”vanlige”, men de har et spesielt omsorgsbehov.

Ungdom er spesielt sårbare, etter hvert som det får andre viktige kilder til sosialisering. Dersom det hele tiden blir utsatt for skam fordi andre mobber, vil det lære å føle skyld. Barnevernet burde derfor passe på å følge opp barnet nok i denne perioden. En støttekontakt å prate med kan være til stor hjelp.

Barnevernet har blitt mye kritisert fodi de ikke har nok oppfølging av barnet. De som har blitt plassert i beredskapshjem kan fortelle at oppfølgingen i starten var god, men at de ”glemte” barnet etter noen år. En sak som for en del år siden fikk stor oppmerksomhet i media og førte til mange diskusjoner, handlet om tre søsken fra Porsgrunn som opplevde å bo i et hjem med foreldre som var alkoholikere. Gjennom oppveksten klarte ikke foreldrene å gi den omsorgen og oppdragelsen som er foreldrenes plikt. Barnevernet hadde sterke mistanker.Var det omsorgssvikt i familien? En gruppe mennesker påstod på sin side at foreldrene var snille og kjærlige mot sine barn. Gruppen mente også at de skulle hjelpe til med å forsørge barna – men det viste seg i ettertid ikke skjedde i vesentlig grad.

I ettertid viste det seg at barna selv fikk store rusproblemer. En av jentene fikk i en kort periode være hos en fosterfamilie og skjønte hvor godt hun hadde det. Mat, trygghet, omsorg – alt det hun ikke hadde fått i sitt eget hjem.

Jenta gikk senere til rettsak mot barnevernet for at de ikke hadde grepet inn og fjernet henne fra familien. Kan vi derfor spørre oss om hva som kunne ha gjort situasjonen bedre? Hadde barnevernet en annen oppfatning enn folk flest, eller var det fordi man ikke kjente til arbeidet til barnevernet? Vi kan uansett slå fast at barnevernets viktigste oppgave er at barnet får en trygg og omsorgsfull tilværelse. Når barna selv går ut til media og forteller om et liv med rusmisbruk, forteller det oss at barnevernet ikke har gjort sin del for barna. Men saken har to sider. Den må sees i perspektiv ut i fra barna og barnevernets interesser. På det tidspunktet trodde barnevernet at barna skulle greie seg med støtte og hjelp fra gruppa og få vokse opp i et hjem til å utvikle mestring og selvtillit.

Hittil har jeg valgt å snakke rundt det andre prinsippet og hvilke konsekvenser det kan ha at barnet fjernes fra familien. Men finnes det noen argumenter for at barnet skal få bli i familien? Dersom barnevernet velger å la et barn få muligheten til å bli hjemme, kan barnet få en tilnærmet normal oppvekst med venner.Barnet slipper å miste det sosiale nettverket. Det er positivt at familien kan få støtte av diverse fagfolk: psykologer, barnevernspedagoger, spesialpedagoger, førskolelærere osv.

Dette vil etter hvert hjelpe foreldrene slik at de sammen blir flinkere til å takle problemene sammen.På mange områder tror jeg at det vil føre til et sterkere samhold i familien ved at de ikke skyver problemene over til barnevernet, men lærer selv å håndtere konflikter og problemer. Denne ”løsningen” har også en samfunnsøkonomisk gevinst: Vi kan slå fast at samfunnet på denne måten vil spare mange penger ved at foreldrene tar hånd om barnet.

Det viktige i alt barnevernsarbeid er å vurdere nøye hva som i hvert enkelt tilfelle ser ut til å være ”barnets beste”. Det er av stor betydning at barnets totale livssituasjon tas med i kartleggingarbeidet når en vurderer behovet for at barnevernet griper inn. Den store utfordringen barnevernet står ovenfor i alle barnevernssaker, er at barnet er den som til syvende og sist vil kunne si om avgjørelsen barnevernet tok var god. Svaret på dette vil ligge en del år frem i tid, kanskje først når barnet er voksent.       

Kilder:

http://www.bufetat.no/?module=Articles;action=ArticleFolder.publicOpenFolder;ID=444/

http://www.bufetat.no/?module=Articles;action=ArticleFolder.publicOpenFolder;ID=422

http://www.ung.no/art/?id=913

http://no.wikipedia.org/wiki/Barnevernloven

Agenda lærebok