Motiv, tema, budskap. Som student blir man mang en gang satt til å plukke fra hverandre og analysere diverse tekster og oppgaver. Kanskje er det snakk om analyse av en likning i matematikken, kanskje et budsjett i økonomien eller kanskje også en roman i norsken. Analyse, som er et gresk ord, betyr i en slik sammenheng å oppløse og trevle opp de enkelte delene av helheten, altså inngående detaljert hvordan for eksempel en bok er laget. Denne oppgavens hensikt er å dvele med hvorvidt analyse av bøker bør være et obligatorisk mål i fagplanen eller ei.

I den politiske agenda strides det sterk om ”motiv, tema, budskaps” - arbeidet bør inngå i pensum, og hvorvidt analyse er med på å fremme leselyst og kunnskap.

Utdanningsdirektoratet og andre som tar del i vedtaket som pålegger bokanalyse i skolen, hevder at dette er for å øke leselysten og for å få elevene til å forstå hvordan en forfatter tenker og hvordan dette kommer frem på papiret. Dessverre har denne bestemmelsen, for veldig mange, en negativ og motsatt effekt. Mange elever finner det særs tungt og vanskelig å måtte sette seg ned å plukke en bok fra hverandre. Vel så mange hevder at leseopplevelsen blir totalt ødelagt. En bok er ikke lenger noe man assosierer med lange og gode kvelder – men heller et ork og et slit. Hensikten med analyse er det veldig mange som sliter med å finne – dertil også med hva godt som kommer utav det. Elever oppfatter dette som negativt, slett ikke alle vel og merke. Et stort antall studenter finner det helt greit å måtte analysere en bok.

En analyse er ikke alltid like enkelt, snarere tvert imot. Elever som fra før av sliter på skolebenken, vil ved å måtte analysere og gå i dybden av en bok, miste sin motivasjon og derfor også miste sin videre drift på skolen. Disse studentene spør seg hvorfor de i all verden skal stykke opp en bok og deretter finne de tre velbekjente begrepene: ”Motiv, tema, budskap”. Spørsmål uten svar for deres vedkommende, som igjen fører til svekket motivasjon. Dominobrikkene fortsetter og falle og nye tap oppleves, for eksempel tap av leselyst generelt. Man oppnår faktisk det strak motsatte av hva som er intensjonene med norskfaget. Dersom Norges ungdom slutter å lese, er det helt klart at vår gode skrivestandard vil falle betraktelig.

Tidligere i teksten står de tre begrepene ”motiv, tema, budskap”. Elever skal i en bok finne ut hvorfor forfatteren skriver det han eller hun gjør, hva forfatter skriver om og hva han eller hun ønsker å fortelle oss lesere. Det studentene kommer fram til, er deres egne subjektive meninger. De tror at de har funnet utav hvordan forfatteren har tenkt. Svært ofte viser det seg at både utrente og trente analytikere tar helt feil i forhold til hva forfatteren egentlig mente. Et eksempel på det er utallige analyser av Johan Borgens verker. For eksempel har mange viet hans valg av navn stor oppmerksomhet. Man har ment at navn på hovedpersonene i bøkene han skrev, har vært valgt med omhu og at dette er noe han har gjort bevisst for å understreke og antyde hvilken mening han har hatt om det ene og det andre. Vår ellers så dyktige og forøvrig kjente litteraturkritiker Willy Dahl, mente å kunne finne en sammenheng mellom Borgens valg av navn og egenskapene til hans hovedpersoner. Eksempelet som jeg her sikter til, var hentet fra Borgens trilogi om Lillelord der hovedpersonen ble listet opp etter navnevalg og egenskaper. For eksempel hovedpersonen Wilfred (en som vil ha fred med verden, vil unngå splittelse). Mange år etter, som et svar på dette, sier Borgen i et brev til en student at han aldri har benyttet navnevalg bevisst: ”Navnene har bare kommet til meg der og da – helt spontant, kanskje med et eneste unntak”.

Risikoen for at man overtolker og legger inn helt andre oppfatninger og meninger enn det forfatteren har ment, er åpenbar. En analyse vil derfor kun være et subjektivt syn, og på grunn av det mister det sin virkekraft. Dersom mange nok leser samme bok, får en mange tolkninger - som ofte ikke er like. Et annet eksempel er bibellesning og tolkninger av denne.

Et annet moment i diskusjonen, er at oppstykkingen av et dokument i små deler og argumentasjon for å legge inn de ulike tolkninger og konklusjoner fort blir sammenfløkt. En har lett for å miste oversikten og sammenhengen. Det blir som å beundre et stort maleri på nært hold. Hold avstand både til boken og maleriet, og en større og kanskje sannere mening og vil dukke frem, er mitt råd.

Et annet feilskjær er at man har lett for å ilegge forfatteren og forfatterskapet et skjær av stemningen og tiden det er skrevet i. Man tror ofte at forfatteren har blitt påvirket av trender i tiden. Dette kan dreie seg om alt fra forfatterens mentale tilstand, den politiske ånd som hersket da boken ble skrevet, hvilken rolle forfatteren hadde i samfunnet den tiden osv. Kanskje var det sånn at forfatteren mente å skrive et innlegg i samfunnsdebatten? Ja, kanskje var det akkurat det som var tilfelle, men kanskje var det tilfeldighetene som spilte inn. For mye analyse kan bety risiko for feiltolkning og da kan man faktisk gjøre forfatteren urett. Han eller hun kan bli satt i båser som slett ikke forfatteren vedkjenner seg med. Mange eksempler kan hentes fra litteraturhistorien der et litteraturarbeide er blitt (mis)tolket til inntekt for tolkerens egne budskap.

En sak har imidlertid alltid to sider, man vil alltid finne pro et contra. Annerledes er det ikke for denne sakens vedkommende. Analyse av en bok vil selvsagt ha en del positive utslag også. For eksempel vil det kunne by opp til mange diskusjoner. Diskusjoner omkring motiv, tema og budskap. For dem som finner slike diskusjoner interessante, vil en analyse absolutt være av positivbetydning. Dette vil på samme tid gi både muntlig å skriftlig gevinst ved at de selv må drøfte og tolke.

Mange forfattere skriver i sine tekster om hvordan statusen i samfunnet på den aktuelle tiden var. Kriger og viktige hendelser i historien har ofte motivert forfattere til innsats. Disse har så i sin tur betydd mye for historieforskning senere. Man har takket være disse forfattere kunnet tolke og forstå hvordan samfunnet var på den tiden. Sider ved samfunnet har blitt menneskeliggjort og gjort leseren bedre i stand til å forstå og innleve seg i tilstandene slik de var. Et godt eksempel på nettopp dette er Snorre sagaen – en av de nordiske skrifter som har blitt gjort mest til gjenstand for litterær tolkning i et historisk perspektiv.

Satt på spissen kan en hevde at ved å lære seg å tolke og analysere skrifter, vil en altså kunne bli en bedre samfunnsviter. Mange vil også hevde at selv om der er en risiko for at en tar feil i en del analyser, vil dette ikke forhindre at en ofte har rett i sine analyser med de gevinster dette måtte gi.

For mange elever er det mulig å dra annen nytte utav analysen. For eksempel hvordan den aktuelle sjanger er oppbygd. Hvordan det begynner, handler og slutter. Man vil også få en del gode ideer omkring oppbyggelse av setninger og ikke minst ordbruken. En gammel bok er på mange måter som en historiebok. Man går tilbake i tid og ser hvordan norsken ble brukt. Ved å lese tekster av flinke forfattere, vil man også lettere se og skjønne sammenhengen i hvordan man skal skrive og derfor også bedre sin egen måte å skrive på.

Som jeg skrev litt tidligere, skriver man sine egne tanker og følelser i en analyse. Selv om jeg da skrev dette i en negativ sammenheng, vil dette også kunne ha et positivt utslag - nemlig kreativiteten som bedres. Når man er nødt til å tenke selv og selv finne utav hva som er viktig i en bok, vil resultatet selvsagt være bedret kreativitet. Man blir tryggere på seg selv, og man forstår sammenhenger. Man må ta egne beslutninger og bestemmelser, og man må selv lese seg til fakta. Og selvsagt gir jo også bedret kreativitet økt fantasi, som i sin tur kan være ganske viktig i skolesammenheng, men dertil for livet etter skolen.

På grunnlag av overforstående tekst, og på grunnlag av min egen oppfatning av det å analysere en bok, mener jeg at det skal vedtas en ny bestemmelse som visker ut punket om analyse i fagplanen. Som jeg skriver har en sak alltid to sider, og i denne sammenhengen mener jeg at det er den negative siden som veier tyngst. Jeg mener at dersom intensjonen som er skissert fra Norges Utdanningsdirektorat, om øket leselyst skal realiseres, bør analysen sløyfes.

Vi bør heller nyte litteraturen og kose oss med tekstene. La spennende og tragiske tekster gå inn på oss, la de komiske more oss og la de forføriske føre oss inn i nye verdener. La oss hindre at analytikerne kommer og slår på lyset midt i fortellingen. Analysere skal vi så menn også gjøre, men det kommer senere.