Hva skal en pasient som ønsker å ta livet sitt gjøre? De aller fleste kan ikke gjøre annet enn vente til døden kommer av seg selv. En syk pasient som ligger for døden er tvunget til å leve, selv om ventetiden er fylt med lidelser. Løsningen kunne vært aktiv dødshjelp - legeassistert selvmord hvor pasienten gis en dødelig dose av medisiner. Likevel er det ulovlig i nesten alle land, inkludert Norge. Ikke overraskende skaper dette debatt, siden mange støtter ideen om aktiv dødshjelp. I Oregon i USA, har de legalisert aktiv dødshjelp dersom visse kriterier er oppfylt. Dette skjedde etter to folkeavstemninger. En undersøkelse av MMI viser at 7/10 nordmenn er positive til aktiv dødshjelp. En ting er viktig å huske på: Av de nordmennene som ble spurt i undersøkelsen, var det nok de færreste som hadde tenkt på denne saken fra før, og da er det ofte lettere å svare positivt. Det vi si at mange sannsynligvis svarte «enig» av logiske grunner - som at alle har rett til å bestemme over eget liv. Men vi må gå dypere inn når vi diskuterer aktiv dødshjelp.

For det første bør ingen bli tvunget til å leve i tortur hvis det ikke finnes håp om å overleve. Vi alle opplever noe vondt av og til, psykisk eller fysisk, og det kan vare i alt fra en time til et år. Men selv om vi kanskje er ulykkelige den ene dagen, står vi på videre, fordi vi vet at neste dag kan bli bedre. Håp kan derfor kalles drivkraften vår for å leve videre. For noen finnes det desverre ikke håp. Det finnes mange triste historier om døende som har måttet leve sine siste dager i uutholdelig lidelse. Jeg tror alle hadde tålt å være i samme situasjon som en dødssyk person i en dag. Men hvis man vet at neste dag kommer til å bli like ille, og alle dagene fram til man dør, får man i tillegg en «psykisk smerte», og man vet ikke hvor vondt det er før man har opplevd det. En annen ting er at dødssyke ofte er i så dårlig tilstand at de rett og slett er avhengig av legens hjelp for å ta sitt eget liv. Mange ser derfor på det som tortur å måtte leve videre.

For det andre er det en god idé at man kan ta livet sitt under kontrollerte forhold. Vi vet at aktiv dødshjelp skjer ulovlig i Norge, og det kommer det til å fortsette å gjøre. Er det ikke bedre at det skjer kontrollert og av utdannede leger? Mange er ikke redd for å dø, men prosessen å dø, det vil si minuttene rett før døden. På sykehus kan denne prosessen skje kjapt og smertefritt.

Argumentene for er sterke, men det er fortsatt mange som er imot aktiv dødshjelp. Særlig kristne, som først og fremst vil mene at livet er ukrenkelig. Hva er det som gir en person rett til å sette en grense for når livet ikke lenger er verdig? Og er ikke smerte en naturlig del av livet? Er livet uverdig når man er uhelbredelig i livets sluttfase? Hvis det er uverdig å lide i sine siste dager, hvordan skal vi da ta hånd om alle de som ikke ligger innlagt på sykeshus, men som er hjelpeløse på andre måter? For eksempel de som lever med varige psykiske plager eller minner helt til de dør - er de også uverdige? Betyr det at de kan finnes mer verdighet i døden for dem, bare fordi de ikke kan kureres? Ingen kan si at fysiske plager er verre enn psykiske.

Et viktg poeng er at flere vil velge aktiv dødshjelp selv om de egentlig ikke ønsker det. Pasienter kan for eksempel velge å få dødshjelpen fordi de føler seg som en byrde for samfunnet eller familien. I Nederland, hvor aktiv dødshjelp er legalisert, er hvert femte tilfelle av aktiv dødshjelp ikke selvbestemt, ifølge en undersøkelse fra 1999. Undersøkelser fra Oregon viser at pasienter ofte velger døden fordi de føler seg ensomme, overflødige og som en byrde for samfunnet. Hele poenget med dødshjelpen er vel å slippe unna fremtidig smerte? Noen har et annet syn på det, og mener aktiv dødshjelp først og fremst bør bli legalisert fordi pengene og kapasiteten på sykehusene bør bli brukt på de som kan reddes og har en videre framtid. Men blir ikke grunnideene med aktiv dødshjelp ødelagt av dette? Skal vi få et samfunn hvor de dødssyke som ikke ønsker aktiv dødshjelp bør få dårlig samvittighet, og dermed få enda en «lidelse» å leve med? Hva er poenget med aktiv dødshjelp hvis det ikke er selvbestemt lenger? Dessuten er det ikke nødvendigvis er dyrt å holde en dødssyk person i live, og det er ingen leger i Norge som tvinger pasienter til å ta imot livsnødvendig behandling idag. Unntaket er hvis det trengs akutt behandling. Sånn sett kan man se på det som en negativ konsekvens hvis mange velger å få dødshjelp fordi de føler seg som en byrde for samfunnet. Som sagt ser man tilfeller av dette i Oregon og Nederland.

Enda viktigere er det at aktiv dødshjelp kan bli misbrukt i mange sammenhenger. Det er ingen som kan kontrollere at dødshjelpen blir utført etter ønske fra pasienten. Sånn sett er det fritt fram for alle å benytte seg av systemet til sin egen fordel. For det første kan pasienter bli utsatt for press av leger, som ikke ønsker at store medisinske utgifter skal gå til døende personer. For det andre kan systemet bli brukt av familie og venner som er ute etter arv, forsikringspenger osv. Som nevnt er hvert femte tilfelle av dødshjelp i Nederland ikke selvbestemt. Man må huske på at det kan variere hva man legger i det å misbruke. Hvis for eksempel pasienten er i så dårlig fatning at han ikke er i stand til å svare på om han ønsker dødshjelpen, kan det være lett for familie og lege å ta den avgjørelsen de tror er best for personen. Selv har jeg ikke vanskligheter med å forstå en slik handling er gjort i barmhjertighet, men problemet kan oppstå hvis det utvikler seg videre. Det kan skje når folk ser muligheten til å misbruke et system som ingen, bortsett fra legene, har kontroll over.

En annen viktig problemstilling, er spørsmålet om hvem som har rett til aktiv dødshjelp. Stort sett alle som er for aktiv dødshjelp mener også at det kun burde bli utført under visse kriterier. I Nederland har de strenge krav. Man kan si at aktiv dødshjelp er ulovlig bortsett fra når alle nødvendige prosedyrer er utført. Men hvem har egentlig aktiv dødshjelp? Vanligvis sier man at døende pasienter med en fysisk lidelse bør få hjelp dersom de gjentatte ganger ber om det. Men hvorfor har ikke alle syke rett til aktiv dødshjelp? Er ikke menneskets selvbestemmelsesrett grunnlaget for dødshjelpen? Og hvem kan egentlig måle at fysiske lidelser er verre en psykiske? Og når er man egentlig «døende»? Mange vil også stille spørsmålstegn til hvordan systemet vil fungere i praksis. Hvem skal kontrollere at kriteriene blir oppfylt? Og hvem skal ta ansvar om det skjer noe? Det er mange vanskelige etiske spørsmål knyttet til dette. Noen vil mene at ingen kan svare på disse spørsmålene, og det er nettopp derfor det ikke bør bli legalisert. Noen spørsmål å tenke over: Hvem kan egentlig si at noen har mer rett til aktiv dødshjelp enn andre? Kan egentlig lidelse måles på en skala?

Det er kanskje lett å se på det som en selvfølge at man bør ha full rett til å bestemme over sitt eget liv, men så enkelt er det ikke. Man må huske på at andres liv blir sterkt påvirket av sitt eget liv, og omvendt. Først vil jeg bare nevne at legalisering av aktiv dødshjelp ikke nødvendigvis vil føre til færre ukontrollerte selvmordsforsøk. Dette er blant annet fordi reglene for aktiv dødshjelp i det offentlige vil bli stramme. Kanskje vil denne legaliseringen også føre til mindre fokus på konsekvensene ved å dø. De etiske normene blant de utdannede legene påvirker også verden utenfor. Hvis aktiv dødshjelp blir legalisert, flytter vi en etisk grense. Den grenseflyttingen kan gjøre det lettere for syke personer både i og utenfor sykehuset å ta livet sitt uten. Det blir på en måte mer «etisk riktig» å ta selvmord for å hindre framtidige smerter, uten å nødvendigvis ta hensyn til de personene rundt som ønsker at personen skal leve.

Jeg synes idéen om å slippe unna framtidige smerter er god, men jeg mener det fører til feil holdninger. For det første: ingen kan systematisere hvem som har rett til ta sitt eget liv. Enten har alle rett til det, eller så har ingen det. Og som jeg har forklart over, synes jeg i utgangspunktet ingen har rett til å ta et liv, enten det er andres eller sitt eget, siden så mange andre liv påvirkes negativt av dette. Dessuten synes jeg det er feil at man skal velge døden for å slippe unna uverdigheten det er å leve i smerte, eller at man ikke ønsker å være en byrde for samfunnet. Denne holdningen fungerer særlig dårlig i det samfunnet vi lever i idag, fordi det finnes så mange som lever hele sitt liv i lidelse og hjelpeløshet. Noe å tenke over: Er funksjonshemmede uverdige? Er de også en byrde for samfunnet? Det er jo det man indikerer ved å si at mennesker som lider eller er hjelpesløse har mer verdighet i døden. Lider man, eller er hjelpeløs, er ikke det en grunn for å dø. Jeg synes det heller er en grunn for å hjelpe, vise mer omsorg og lindre smertene. Det mener jeg er et «verdig» liv.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Eutanasi, http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/02/16/158054.html, http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=7197, http://tidsskriftet.no/article/485176