Den kalde krigen var en tid der alle trodde at det skulle bli en ny verdenskrig, framkalt av de to store og uenige supermaktene USA og Sovjetunionen, og senere øst og vest. Selv om det aldri kom en tredje verdenskrig var der mange "små" kriger og konflikter. Noen av disse var; Berlinblokaden (1948/1949), i begynnelsen av Koreakrigen og under Cubakrisen. Kort forklart var den kalde krigen aldri en ordentlig krig, men i stedet en tidsperiode som handlet om å forberede for krig, noen av forberedelsene var å gjøre landet sitt sterkere ved å gå inn i militære allianser, opprustning og å sende trusler om krig.

Den andre verdenskrig var nettopp ferdig, men nå som Tyskland hadde vært stoppet, var de aller største landene og deres ledere uenige om hvordan de skulle behandle Tyskland. Denne diskusjonen var diskutert og funnet en løsning for under møtet på Jalta, med Stalin, Roosevelt og Churchill som var lederne for Sovjetunionen, USA og Storbritannia. De bestemte seg for å dele hele Tyskland inn i fire deler, Sovjetunionen fikk den østlige delen av Tyskland, også bare kalt Øst-Tyskland, også den vestlige delen av Tyskland, som var mye større enn Øst-Tyskland, ble delt inn i tre deler, en for Frankrike, en for USA og en for Storbritannia. Den vestlige delen av Tyskland ville senere slås sammen for å bekjempe Sovjetunionen og dens allianser.

Frykten for en tredje verdenskrig var stor. Dette var på grunn av den nye oppfinnelsen som fikk slutt på den andre verdenskrigen, nemlig atombomben. Dette ekstremt farlige våpenet var så kraftig og utslettende at den kunne ødelegge store byer med bare en bombe. Ikke var det bare eksplosjonen som tok livet av folk, men det var i tillegg strålingen som fulgte med den atomiske bomben. Denne strålingen ville ta livet av veldig mange og ville ødelegge klimaet for mange år framover. På TV og radio kunne man høre om alt det du trengte for å overleve en atombombe, derfor bygget mange bombesikre skur og annet lignende.

Etter den andre verdenskrigen, når mange land i Europa strevet med sult og andre ting, var et hjelpeprogram startet. Dette hjelpeprogrammet var laget for å hjelpe de landene som ville ha økonomisk støtte. Hjelpeprogrammet var laget av amerikanere i USA, mannen som kom fram med idéen var USAs utenriksminister, George C. Marshall, programmet var dermed oppkalt etter ham. Marshallplanen, også kalt ERP, ble godtatt som ett fireårs program i 1948 og kostet USA ca. 12 milliarder dollar. En annen grunn til at marshallhjelpen var vedtatt, var siden nøden i Europa i krigen kunne bety at folk ville senere bli kommunister, noe som USA ikke ville ha, siden de stod for kapitalismen. Derfor var det så viktig for USA å hjelpe de Europeiske landene med å stå imot kommunismen og nyte et demokratisk og kapitalistisk land. USA gav store lån til de Europeiske landene, sammen med forskjellige gaver, dette var en fordel for USA også, for senere var europeerne i stand til å kjøpe amerikanske varer. Tilbudet om Marshallhjelpen var for alle land, men bare landene fra Vest-Europa takket ja. Landene i øst, med Sovjetunionen i ledelsen, sa nei, de var for «stolte» for å takke hjelp fra «fienden», selv om nøden i landene var like stor der som i vest. Blant mange andre land takket Norge ja til Marshallhjelpen. USA kom med skip til Vaksdal ved Bergen for å losse hvete. Senere losset skipet enda mer i Oslo. I tiden som fulgte, kom USA med all slags varer som gaver; landbruksmaskiner, jern, elektrisk utstyr og kaffe. Kort oppsummert bidro Marshallhjelpen til å få land som var rammet etter den andre verdenskrigen tilbake på fote igjen.

Sammenliknet med Sovjetunionen, hadde USA en stor fordel. USA hadde atombomben. Sovjetunionen hadde ennå ikke funnet ut hvordan de skulle lage atombomben, dette gjorde de vestlige landene og USA mektige, fordi de var sikre på at Sovjetunionen og Stalin aldri ville gå til krig så lenge USA hadde atomvåpenet. Men i 1949 klarte Sovjetunionen å lage egne atombomber, og startet sine egne tester. Frykten for krig var enda større enn noen gang. De to paktene, NATO med USA i ledelsen og Warszawapakten med Sovjetunionen i ledelsen, brukte enorme summer til å ruste opp, altså å bygge opp den militære styrken deres. På begge sidene var det frykt for at motstanderen skulle få overtaket, som gjorde at alle rustet opp enda mer, for å kunne få en ledelse. Til slutt hadde både USA og Sovjetunionen så store og kraftige våpen at de var i stand til å utslette verden mange hundre ganger hver.

Dannelsen av NATO og Warszawapakten var også en annen måte for å få et forsprang over motstanderen. idéen kom først til USA, den gikk ut på å styrke den militære stryken deres ved å slå sammen de vestlige landene til en pakt, denne pakten ble kalt NATO og ble etablert i 1949 4.april. Warszawapakten var Sovjetunionens «svar» på NATO, siden USA og NATO hadde blitt så mye sterkere ved å slås sammen, tenkte vel Sovjetunionen noe av det samme. Så ble landene i øst med i Warszawapakten i 1955 den 14.Mai. Poenget med paktene var at når et av land i en av paktene ble angrepet, skulle alle de andre landene i pakten som landet tilhørte, komme og hjelpe. Derfor ville mange land, inkludert Norge, bli med i NATO, fordi det ville garantere deres sikkerhet, dette gjaldt også for landene i øst, men de ble med i Warszawapakten.

Årene etter den andre verdenskrigen ble vanskelige for i Sovjetunionen. Josef Stalin var en beinhard diktator. Han, nesten alene, styrte over Sovjetunionen. Han ble hyllet av folket som en gud, selv om han hadde fiender overalt. Sovjetunionen var det landet som var aller mest skadet etter den andre verdenskrigen, og oppbygningen av landet kostet enormt mye, i tillegg til denne enorme summen, var det forsvaret som Stalin stadig vekk rustet opp, fordi han fryktet USA og Vest-Europa. Selv om Stalin kunne virke som om at han bare gjorde det som var best for Sovjetunionen, ble mange arrestert og henrettet etter den andre verdenskrigen. Molotov, som var Utenriksministeren for Sovjetunionen, måtte finne seg i å ha konen sin i fengsel. En annen person hadde begge sønnene sine i fengslet. Ingen av dem hadde gjort noe galt, men Stalin ville ha press på sine nærmeste menn. Når Josef Stalin døde brått i 1953, som 73 år gammel, sørget Stalins etterfølger, Nikita Khrusjtsjov, enda en diktator, at det ble et lettere forhold i Sovjetunionen. Noen av tingene som hendte etter at Khrusjtsjov ble diktator var; millioner av fanger ble sluppet ut av konsentrasjonsleirer og fengsler og fikk komme hjem til familiene sine og journalister og forfattere fikk friere forhold. En oppsummering er att, etter Stalin døde og Khrusjtsjov ble den nye diktatoren, forsvant frykten og landet var på vei oppover igjen.