Den man elsker tukter man, står det i Bibelen. Dette er forsåvidt greit i seg selv, så lenge man gir andre rett til å ha forskjellige meninger og synspunkter. En annen ting som også er greit er å tro på og argumentere for sin religion så lenge man erkjenner at andre har rett til det samme i forhold til sin tro og sitt livssyn. Jeg har så sære meninger og merkelige tanker at jeg forstår alle andre som strever med å finne en mening og en vei å følge. Jeg kjemper kompromissløst om retten til uenighet. Det finnes til alle tider folk som påstår å eie en sannhet som ikke springer ut fra individets erkjennelse av den. Folk som ikke tåler mennesker som forstår disse ”sannhetene” annerledes enn dem. Dette berører min toleransegrense. Hvis en femten år gammel jente i Kabul blir kastet syre i ansiktet fordi hun ikke bærer slør, ser jeg på det som en uhyggelig og ekstrem form for krenkelse av andres frihet. Tanker og holdninger som skaper slike holdninger må settes under kritikk. Menn med ”Guds velsignelse” slår og på andre måter tar helt bokstavelig at ”den man elsker tukter man”. Alle mennesker skal ha rett til å ta sine egne valg. Hvis jeg finner det interessant å skifte fra en tro og mening i dag til en annen i morgen, gjør jeg det.

Det sies at handling sier mer enn tusen ord. Hva betyr egentlig ordtaket ”den man elsker tukter en”? Utrykket brukes når man elsker en person så mye at man er villig til å straffe dette individet for å få det til å ta de riktige valgene. Det er ingenting galt i dette utsagnet, så lenge man ikke tar det bokstavelig. Ordtaket kan regnes som en affekthandling. Samfunnet har med familier å gjøre der både barn og foreldre handler voldelig. Foreldre med det dårlige påskudd om at de driver ”oppdragelse”, barn med unnskyldningen om at de bare er unger, og er for liten til å forstå sine handlinger.

Det er en bemerkelig forskjell på å gi et barn et irettesettende rapp på baken i forskjell til å skambanke det. Vi kunne laget en al-quaida bande av alle de tordivlene som vokser opp i dag. Enkelte folk har mistet begrepet om hva som er barnemishandling, og vår neste generasjon vokser opp uten følelser og tanker om hva som er rett og galt. Etter alt som blir fremstilt i mediene den dag i dag er det ikke rart at noen tar på sine barn med silkehansker og lar dem ture fritt fram. Et klaps på baken kan jeg godta. De fleste gjør jo ikke dette med barna for å være slem. Også ved hundeoppdragelse må man ofte gjøre ting som de misliker, dette er faktisk ganske viktig, og foreldrene til hunden ville gjort akkurat det samme. En venninne fortalte meg en gang at faren hennes hadde sagt at han kom til å få mer vondt enn henne før han skulle slå. Dette kunne hun ikke forstå. Hvordan var det mulig for ham å få like vondt i hånden som hun fikk i baken? Hun var liten den gang, og forstår mer nå. Det var en ubehagelig erfaring, men hun lærte at hun aldri mer skulle kalle han det hun 5 minutter tidligere syntes var passelig for en ”selvopptatt jævel”. Hun følte ydmykhet, og det var i dette tilfellet helt på sin plass.

Det jeg prøver å komme fram til er ikke at det burde være fritt fram å slå barn. Man bør kunne se forskjell på blind vold og et klaps som kan forebygge gjentakelse av en ugjerning. Her er det snakk om sunn fornuft. Verden er blitt tilrettelagt for smådjevler som henger på gatehjørnene og sprer frykt. Man skal ikke føle seg overlegen ovenfor sine foreldre. Man oppnår ikke ekte respekt ved å spre frykt og faenskap. Barn kommer til rektor og får brev med hjem hvis de utfører vold. Skal liksom foreldre lære unger at dette er galt ved å.. slå dem? Dette er feil pedagogikk på et høyt nivå. Det er ved å vise barmhjertighet og forståelse at man får respekt. Hvis kona ikke har middagen ferdig på bordet i det mannen kommer hjem, skal man da slå, slik at dette ikke gjentar seg? Skal sjefer slå ansatte hvis de ikke gjør en ordentlig jobb? Vi burde kanskje steine alle i samme slengen? Da lærer de nok. Det er noe galt med verden. Våkn opp!