Lockes politiske teorisering er av stor viktighet for flere deler av samfunns tilstander gjennom historien og ennå, og legger grunn for mye annen teorisering. Den erkjennelsesteoretiske Locke har gitt digert, varig, ennå aktuelt utslag i filosofien. Den politiske Locke har gitt utslag flere kan identifisere seg med. På det filosofiske plan var han den første store, virkelig uttrykte og omfattende liberalist. På det historiske plan fikk han det gjennomslaget og la ideologi for mange samfunnsutforminger, samtidig som han representerer og utbroderer tanker felles for flere. Dessverre har mange båret og flere bærer videre hans tanker, som hans ideologi eller egen men parallell holdning, i teori og praksis uten å se feilene i nesten alle vesentlige deler av resonneringen og uten å søke ny visdom i hans etterfølgere, i de liberalister som med rette kan kalles konsekvente og gode liberalister, uten å reflektere og ettersjekke seg selv.

 

Denne teorien oppsto i en tid da politisk teorisering begynte å spres, slik teorisering finner lite sted tidligere i filosofihistorien, i hvert fall siden Aristoteles. Locke følger i denne nyfødte tradisjonen med som Hobbes å gå utifra menneskets natur og hvordan menneskets tilstander nødvendigvis er. Mer og mer ser vi det blir filosofisk interesse for å organisere politiske forhold. Dette er delvis et oppkom av politiske motsetninger på tiden, som vi ser for Locke, Spinoza og Hobbes, m.a. og flere senere, og dels oppkom av friere tider for tanken, slik som erkjennelsesteori og med den metafysikk (eller andre veien, de er avhengige og alltid sammenbundet) mer og mer brøt ut i sterk utvikling og originalitet jo mer kirkelig eller statelig tilbakeholdelse og innflytelse falt bort. Dette gjelder for hele historien, men ses best i hvordan tanke på alle områder brer seg i alle slags radikale retninger fra tiden til Descartes, sammenlignet med den lange middelalderske stillheten og sett i likhet med utviklingen i antikken, bremset av politiske forhold og, med tid, religion, som førte til lang stillhet med unntak av noen snevre fokuseringer (Plotin, Augustine og Thomas er de eneste verdt å nevne på denne tid, da filosofien var underlagt politiske omstendigheter og politisk eller teologisk inngrep).

 

Jeg kommer flere ganger til å snakke om dette som en moralsk lære, men det er den ikke. Jeg snakker om den som sådan da den omhandler hvordan vi bør handle, den er det moralske i Locke, men den er ikke snevert moralsk, den er politisk. Moralsk hadde han nok andre meninger, her prøver han bare å vise hvordan vi, utifra en viss tolkning av kristendommen, må ha visse innskrenkninger og rettigheter i vårt handlingsliv i kraft av vår natur. Den moralske målingen og dømming er egentlig juridisk, utifra naturrettigheter og innskrenkninger.

 

Han går utifra en naturtilstand, slik vi først er, skapt av Gud. Mye av resonneringen gjør seg tvilsom med såkalte guddommelige premisser. Men en naturtilstand som dette kan ikke benektes, hvis man ser den som refererende til de politiske relasjoner mellom mennesker før statsmakter eller overhoder oppstår. Utifra menneskets typiske og, sett på menneskeheten som helhet i deres forskjellige omstendigheter, nesten uunngåelige reaksjoner, er denne tilstanden ikke ment å vare svært lenge.

 

Naturtilstanden til Hobbes var usosial og atommenneskelig (han mente den ikke helt slik, men menneskets hensyn var heller atomistisk, og deres handlinger følgende av en slik natur). Lockes naturtilstand er derimot svært sosial. Det er hvordan menneskene lever sammen før noen av dem sto over hverandre. I denne tilstanden er de komplett frie, da de ikke er underlagt hverandre som i en stat, men sammen, frie. Denne tilstanden, dog, er fremdeles styrt av en lov som styrer friheten (husk nå at Lockes frihetsbegrep betyr den mulige frihet, fra menneskelig underleggelse, ikke den umulige frigjøring fra Gud). Dette er naturloven, rådende over mennesker i naturtilstanden så vel som i stat, i kraft av deres natur. Dette er et viktig poeng (eller heller, en innflytelsesrik tanke som stadig dukker opp i nye former gjennom historien, først uttrykt ordentlig med Stoikerne).

 

Mennesket er Guds eiendom, skapt og eid av Gud. Menneskene er også likeverdige, og ingen kan regnes høyere enn noen annen (denne siste tanken stammer fra Stoikerne og romersk/natur rett). Fra det sistnevnte slutter Locke at ingen kan tenkes å ha rett til å være noen annens overhode (altså en negasjon). Fra det førstnevnte slutter Locke at vi er forpliktet til å ikke skade hverandre på noen måte, og gjøre hva vi kan for å hjelpe menneskeheten som helhet (et positivt poeng støttet av negasjonen som avviser elementer ledende til det omvendte positive poeng av det positive poenget om menneskets forpliktelse qua Guds eiendom og i forhold til Guds andre eiendeler). Fordi vi er Guds eiendeler er vi pålagt ikke bare å ikke skade oss selv eller andre, men også å gjøre hva vi kan for å hjelpe menneskeheten som helhet, og i kraft av å være Guds utpekte favoritt eiendeler er vi likeverdige i dette, som videre støttes i at det motsatte er ubeviselig.

 

Så her har vi Lockes politiske og moralske grunnlag, som kreperer med den ubeviste premissen Gud. Skal vi se det, derimot, fra et kristent synspunkt, fra hans tids synspunkt, fra et synspunkt som tillater ennå troens innblanding i resonnering, noe dagens kristne flest ikke godtar, så er dette en, fra en viss common sensisk antropomorfisk Guds tolkning, holdbar resonnering som viser hvilken moral og hvilket politisk grunnlag kristendommen pålegger mennesket. Utifra en viss tolkning (disse tolkingene er hva som gjør Guds begrepet ubrukelig selv innenfor teologiens rammer) er dette altså en analytisk avledning av det kristne bør. Det kan ikke ses som annet enn dette, for i den rasjonelle sfære er dette for lengst dømt ubrukelig resonnering, dog flere ting, må vi se, har muligheter med sin tankegang, og tankegangen og visse av slutningene finnes igjen til og med i folks generelle holdninger, og i senere politiske ideologier (særdeles det følgende om eiendom Locke er mer interessert i å slutte seg frem til).

 

"The State of Nature has a law of Nature to govern it, which obliges everyone, and reason, which is that law, teaches all mankind who will but consult it, that being all equal and independent, no one ought to harm another in his life, health, liberty or possesions; for men being all the workmanship of one omnipotent and infinitely wise Maker; all the servants of one sovereign master, sent into the world by His order and about His business; they are His property, whose workmanship they are made to last during His, not one another's pleasure. And, being furnished with like faculties, sharing all in one community of nature, there cannot be supposed any such subordination among us that may authorise us to destroy one another, as if we were made for one another's uses, as the inferior ranks of creatures are for ours. Every one as he is bound to preserve himself, and not to quit his station wilfully, so by the like reason, when his own preservation comes not in competition, ought he as much as he can preserve the rest of mankind, and not unless it be to do justice to an offender, take away or impair the life, or what tends to be the preservation of the life, the liberty, health, limb, or goods of another."

 

Fra dette forklarer Locke om statens opprinnelse og formål, og rettighetene som må sluttes om konfliktsituasjoner, som bare kan oppstå hvis naturloven brytes. Når naturtilstanden brytes oppstår krigstilstanden (The State of War is the breaking og the State of Nature). Dette er når en bryter inn i en annens frihet og prøver, på en eller annen måte å underlegge seg den andre (sett i enkelt to persons perspektiv, men dette gjelder uansett antall motsatt hverandre). I å gjøre dette, i å bryte inn i den andres frihet, bryter en Guds naturlov lagt på alle, en bryter likeverdsloven som ikke kan underlegge en under en annen og en bryter forpliktelsen til å alltid gjøre det beste for menneskeheten som helhet. Staten er reguleringen som skal ivareta disse friheter, og som følgelig skal følge alle prinsipper og elementer av det foregående og det følgende, da dette er Lockes lære om politisk styre.

 

I denne applikasjonen ser vi klart at Locke har med likeverdet utviklet en sterk liberalisme, din arm slutter hvor min nese begynner, som gjennom likeverdet begrenser enhver ovenfor en annen og gir enhver frihet. Men naturlovens forpliktelse innskrenker denne liberalismen, og gjør den nesten ikke verdt å applikere, da det er forpliktelsens lov som avgjør, og den likeverdsbaserte liberalismen godtas bare fordi den gjør dette beste for menneskeheten, men ikke i fullstendig grad, da forpliktelsen og likeverdet fra en viss tolkning pålegger alle å gjøre noe for andre, og innskrenker også hvor lengt den enkeltes frihet skal ivaretas, da den ikke må gå så langt at den ikke lenger er til det beste for menneskeheten. Altså har Locke avledet fra hans tolkning av kristendommen en kristen utilitarisme. Fra hans tolkning, innenfor teologiske rammer, er det hittil en holdbar resonnering, og viser hvordan den typiske Guds tolkingen pålegger utilitarisme på mennesket som moral (men den vinner bare gjennom i den negasjonen at ingen kan med rette underlegge seg noen som ikke har gjort det samme før, og det poenget at alle er Guds eiendom i Lockes gudstolkning, og dermed er vi pålagt å gjøre det beste for menneskeheten, som juridisk naturlov).

 

Dessverre, dog resonneringen uansett aldri kan være filosofisk holdbar, slutter han kun feil herfra, fra dette som grunnlag.

 

Når en person bryter inn i en annens frihet, erklærer personen krig på den andre. Bruddet på naturloven er alltid en krigserklæring fra en til en annen. Når en person gjør dette stiller personen seg utenfor fornuften, utenfor det naturlige fellesskap mellom menneskene, utenfor loven. I plasseringen utenfor loven setter personen seg utenfor menneskene og utenfor fornuft, altså utenfor fellesskapet. Personen blir 'an outlaw'. Da er personen ikke lenger under beskyttelse av loven og ikke lenger del av fellesskapet. Ved å ha satt seg utenfor kan og bør personen drepes for menneskehetens skyld, så personen volder ingen mer skade.

 

"The State of War is a state of enmity and destruction; and therefore declaring by word or action [...] settled design upon another man's life puts him in a state of war with him against whom he has declared such an intention, and so has exposed his life to the other's power to be taken away by him, or any one that joins with him in his defence, and espouses his quarrel; it being reasonable and just I should have a right to destroy that which threathens me with destruction; for by the fundamental law of Nature, man being to be preserved as much as possible, when all cannot be preserved, the safety of the innocent is to be preferred, and one may destroy a man who makes war upon him, or has discovered an enmity to his being, for the same reason that he may kill a wolf or a lion, because they are not under the ties of the common law of reason, have no other rule but that of force and violence, and so may be treated as a beast of prey, those dangerous and noxious creatures that will be sure to destroy him whenever he falls into their power."

 

Vi ser klart en slags stoisk gjengang her, at menneskene er knyttet sammen qua rasjonell natur, og loven er pålagt dem som rasjonelle. Dette, som med Cicero og guttene, uttrykker likeverdet mellom menneskene i å vise deres særegenhet som binder dem sammen, og ekskluderer andre vesener, da de ikke har den særegenheten. Slike ekskluderinger kan ikke rasjonelt godtas, forståes det nå (Singer!), men fra Lockes common sensiske tolkning av kristendommen kan den ekskluderingen godtas, fordi menneskene er Guds utpekte favoritter som skal underlegge seg og gjøre bruk av naturen (under eiendomsrett omtalen hevder Locke at det også, ser vi bare på tro, Gudsbegrepet common sensisk, og bort fra bibelen, følger det at menneskene står over bare i det at de må kunne bruke midlene for å oppnå det de er forpliktet til). Uansett er kjernen i Lockes argument for likeverdet at menneskene er Guds eiendom og derfor underlagt den samme lov, og andre vesener ekskluderes i å, først, være nødvendige midler og ha blitt åpenbart å være sådan, og videre, i å ikke kunne delta i fornuften og dermed loven, og dermed ikke være gjensidig. Fra denne tolkningen, som er den typiske og ganske eksplisitt bibelske, har Locke rett i at det følger at naturen er midler for menneskene, fordi det står i bibelen, og fra den antropomorfiske tolkningen av Gudstroen følger det også at han(!) må ha villet disse eksterne ting som midler, dog det er ikke rasjonelt å ekskludere annet liv bare fordi de mangler en særegen evne, så dette kan ikke argumenteres for uteologisk, og egentlig er Gudstolkningen irrasjonell, sammen med den irrasjonelle hevdelsen av hans eksistens og, enda verre, bruken av Gud som premiss i rasjonell argumentasjon. Men dette skal vi ikke tenke på, for det er bare å mer klargjøre at den slags argumentasjon som dette ikke leder noen brukbare steder. Vi må se på Locke innenfor hans system, og det følger klart fra hans antagelser og tolkninger at menneskene er likeverdige og alt annet er, fra deres standpunkt må det merkes, midler for dem.

 

"But when the actual force is over, the state of war ceases between those that are in society and are equally on both sides subject to the judge."

 

Det var nødvendig å utheve hvordan Lockes tolkninger fører ham så langt. Men hans krigstilstand resonnering må bemerkes. Det er sant at når noen bryter naturloven, slik Locke har fremstilt den, erklærer de klart et slikt fiendeskap på en annen, en slik erklæring er innebært i det å bryte loven, for det kan bare være en slik handling som bryter inn på noen frihet, altså likeverdet, og følgelig eller gjennom, gjør ikke det beste men heller det reverse av det for menneskeheten, bryter hva som essensielt er Lockes kristne nytteprinsipp (som sammenlignet med utilitarismen). Men når Locke hevder at personen følgelig bør elimineres, kan vi anvende hans egne moralske målestokk mot ham: Gjør det å drepe den skyldige det beste for menneskeheten mulig? Her kan vi komme med et klart nei, men Locke sitter ennå med et backup argument: Ved å erklære krig setter personen seg utenfor loven og fornuften og, følgelig, har ikke lenger dens beskyttelse. Det er fremdeles obskur resonnering og prinsippene til Locke ligger her i en tilstand av i det minste mangel på prioritet, og videre, i direkte motsetning eller, muligens, obskur, såpeglatt sammenfall, avhengig av hvordan man tolker resonneringen (sammenfallet gjør seg mulig hvis det er et implisitt prioriterings prinsipp, men å få det til å virke slik er vanskelig og obskurt, og kan alltid ses annerledes). Det som gjør det enda mer obskurt er at hvis personen er satt utenfor loven, er han et tillatt middel, og den riktige moralske agering vil da være å gjøre best nytte av det middelet, og det er klart ikke å drepe ham, men snarere, skal vi følge nytteprinsippet for menneskene konsekvent, å bringe ham igjen i fellesskapet for alles nytte. Fra dette ser det ut til at nytteprinsippet har en obskur prioriteringsforrang, men det er ennå en uklar en og ikke en faktisk forrang foran det andre prinsippet om krigstilstandrettighetene. Det er i bunn en applikasjon til vanlige tilstander. Uansett hvordan man ser følger det ikke at dødsstraff er riktig, da det ikke gjør det beste for menneskeheten, hverken for personen som erklærte krig, eller for de andre personene. Locke ser ut til å tro det er det beste i å spare de uskyldige, og i så fall er det mer et klokskapsspørsmål å han gjør feil i, hvordan følge det kristne nytteprinsippet i en slik situasjon (denne tolkningen tyder på å være riktig, da Locke anbefaler slaveri for å få best nytte ut av ekspersonen og følgelig gjøre det beste for menneskeheten, men dette er vi vel kloke nok til å innse uholdbart, og Locke feiler antageligvis på et slikt klokskapsspørsmål, og feilen leder ham til å mene dødsgjengjeld og straff, det ubrukelige begrep, som oppfyllende av menneskehetens gode).

 

"This is the perfect condition of slavery, which is nothing else but the state of war continued between a lawful conqueror and a captive, for if once compact enter between them, and make an agreement for a limited power on the one side, and obedience on the other, the state of war and slavery ceases as long as the compact endures; for [...] no man can by agreement pass over to another that which he hath not in himself - a power over his own life."

 

Videre tar da Locke opp eiendomsrett, merkelig nok, som ser ut til å ha vært det som interesserte ham mest, og det problemet som gjensto etter å ha oppklart hvilke handlingsrammer vi er pålagt, som visst nok legger grunn for politikken og setter dens adekvatlig utdypede generelle strukturer.

 

Først og fremst uthever Locke dette med at mennesket kan og er ment til å bruke det umenneskelige som midler for dets formål fordi:

"Værer [gammel imperativ] fruktbare og mangfoldige og oppfyller Jorden og underlegger eder den hersker over havets fiske og over himmelens fugle og over hvert dyr som rører seg på Jorden!" og "Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, så mange som det finnes på hele Jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. De skal være til føde for dere. Og til alle dyr på Jorden og alle fugler under himmelen og alt som kryper på Jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter til føde [ et ceterì]". Altså, fordi det står i bibelen. Bare det at han bruker Gud som premiss er nok til å avvise for lenge siden, men la oss prøve å tenke i hans system og se om det ligger noe i det.

 

Videre, fordi naturloven er et faktum (utifra Lockes Gudstolkning) og ergo må han vel mene at vi skal kunne bruke midlene for å oppnå det. Dette har sine kloke sider, for som Kant sier kan vi ikke tillegge noen en moralsk (for Lockes lære, i kraft av den forpliktende religiøse natur, er noe moralsk, dog den klart holder seg i politikkens område) forpliktelse eller lov hvis de ikke kan oppfylle den. Da er det ubrukelig og betydningsløst.

 

Poenget er altså at qua Guds eiendom og i kraft av Guds spesielle bud for menneskene kan menneskene gjøre bruk av de andre deler av Guds skapelse for sine formål. Videre, i kraft av deres likeverd er resten av skapelsen til å begynne med helt eierløs (fra menneskets synspunkt, Gud eier jo egentlig alt, og skal vi være konsekvent er han jo alt, men det er Spinozas metafysiske verden og ikke Lockes politiske) og ingen har mer naturlig rett på noe enn en annen, alt ligger likt for alle. Det som gjør eiendom, og fjerner noe fra den offentlige sfære til den private sfære, er arbeidet, ifølge Locke. Vi vil finne at ingenting har verdi for oss om det ikke er bearbeidet. Arbeidet gjør verdiene. Og gjennom å gjøre verdiene av det felles materiale gjør også arbeidet privateiendom. For det eneste mennesket opprinnelig eier er seg selv, sin person og sitt legeme, og når noe bearbeides puttes noe av personen i arbeidet, på denne måten gjøres arbeidet del av personen, og personen får en rett til det bearbeidede qua delvis del av ham selv. Dette er hvordan arbeidet oppstår, ifølge Lockes observasjoner. Da det sikkert er mange måter å definere arbeid på, ser dette ut til å være en grei, konturlig, enkel definisjon på hvordan noe blir til arbeid, for kort sagt er det gjennom en eller annen bearbeiding noe blir noens og noe med det også får verdi. Kant går mer i dybden på dette, men for Lockes formål, og for en overfladisk resonnering, er dette holdbart for nå.

 

"God, who hath given the world to men in common, hath also given them reason to make use of it to the best of their advantage of life and convenience. The earth and all that is therein is given to men for the support and comfort of their being. [...] and nobody has originally a private dominion exclusive of the rest of mankind in any of them [all the goods produced by Nature's spontaneous hand], as they are thus in their natural state."

 

"Though the earth and all inferior creatures be common to all men, yet every man has a "property" in his own "person". This nobody has a right to but himself."

 

"If the first gathering made them not his, nothing else could. That labour put a distinction between them and common. That added something to them more than nature, the common mother of all, had done, and so they became his private right."

 

"The labour was mine, removing them out of that common state they were in, hath fixed my property in them."

 

Greit så langt. Nu prøver Locke videre å avgrense hvilken rettighet vi har til å tilegne oss eiendom. Fra denne tilegnelsesmetoden slutter Locke at så mye som kan tilegnes av en er grensen for en. Tar en mer enn en kan gjøre bruk av, sløser en med ressursene og tar mer enn sin del.

 

"As much as anyone can make use of to any advantage of his life before it spoils, som much he may by his labour fix a property in".

 

Problemet her er at det vel følger at det er ingen grense på tilegnelsen annet enn hva som kan tilegnes, men det følger ikke ett slikt grenseprinsipp "before it spoils". Det er ikke implisitt i eiendomsteorien at det er en grense ved så mye som kan gjøres bruk av. Det er bare en grense med så mye som kan tilegnes, bare av det av det er umulig å tilegne seg mer enn man kan tilegne seg. Ikke mer følger av eiendomsteorien. Men Locke ser ut til å avlede dette mer fra tidligere nevnte prinsipper, nemlig fra det at å ta mer enn man trenger, mer enn sin del, forverrer resten av menneskehetens situasjon, kontra det kristne nytteprinsippet. Dermed innskrenkes vår tilegnelse til så mye vi trenger, i konsekventhet. Men Locke ser ikke denne følgen og sier så mye vi kan ta uten å sløse. Det er noe helt annet enn så mye vi trenger, og det heller motstrider prinsippet det jobber på. Så mye vi trenger utifra så mye vi kan få avgjør vår del i forhold til andres, skal vi følge prinsippet korrekt.

 

Hva Locke da, noe feilsluttende, kommer frem til er at vi kan tilegne oss så mye som mulig uten å sløse med ressursene. tilegnelsen er begrenset med konsumpsjonen, men konsumpsjonen er ikke begrenset med behovet. Altså maksimerer ikke dette fullstendig det gode for hele menneskeheten som det burde, men gjør dette bare delvis, ved å ikke slutte klokskapelig riktig hvordan eiendom bør avgrenses og rettigheter der gjøres om man skal maksimere hele menneskehetens nytte.

 

Men dette er ikke det verste. Egentlig er det heller ikke så ille, det er bare en dårlig klokskapsslutning i forsøk på å finne den beste ordningen for menneskehetens nytte som helhet. Men fra dette kommer han frem til at det tillatt å tilegne seg så mye som mulig, å hope opp mye mer enn behov krever, hvis, bare hvis, man ikke sløser noe. Altså, man kan tilegne seg og bytte mot varige ting. Disse varige tingene kan man hope opp så mye man vil av, da de ikke forgår, og følgelig sløses ingen ressurser som kunne vært brukt av andre. Her ser vi hvordan han ble 'de slemme liberalistene' og kapitalistenes grunnleggende, i hvert fall i tankemåte, ideolog.

 

"Foolish thing, as well as dishonest, to hoard up more than he could make use of. [But if that not consumed were given away, or bartered away for some lasting good] he did no injury; he wasted not the common stock; destroyed no part of the portion of goods that belonged to others, so long as nothing perished uselessly in his hands. [...] the exceeding of the bounds of his just property not lying in the largeness of his possesion, but in the perishing of anything uselessly in it."

 

Problemet her ligger i to ting: Først, da Locke her åpner en dør for økono,misk ulikhet, for oppsamling av kapital for noen med lite for andre, prøver han å åpne en dør han allerede har låst for seg selv. Her motsier sine grunnleggende prinsipper for samfunnet, da økonomisk ulikhet og mye for en og lite for andre ikke kan være det beste for menneskeheten som helhet. En slik atomistisk liberalisme og urettferdig kapitalisme kan umulig være den beste levemåten for mennesket.

 

Den andre klare feilen ligger litt annerledes til, og har sammenheng til, og er så å si grunnen til, den første feilens eksistens: Nettopp det at pengene eller det varige i byttesystemet som gir det verdi og gjør det en brukbar institusjon å gjøre bruk av for å organisere sine tilegnelser, gjør at det er det samme som å ta mer enn sin del. Som Locke sier: "thus came the use of money; some lasting thing that men might keep without spoiling, and that, by mutual consent, men would take in exchange for the truly useful but perishable supports of life." For hvis det varige (pengene) er verdt det samme og er middel til livsnødvendighetene, så er det det samme som å hindre, robbe, andre fra sin del, da man tar midlene til å opprettholde deres behov vekk, man tar mer enn sin del, uansett om det sløses eller ikke, og da dette er konsekvensen av dette, og da prinsippet bak dette er det beste for menneskeheten som helhet, viser fette klart at for å oppfylle menneskehetens gode som helhet må man tillatte og sørge for hver sitt behov, ikke mer eller mindre. Vi ser klarere hvordan han bryter kraftig, utifra manglende praktisk klokskap, med sine tidligere prinsipper i deres gjennomførelse hvis vi ser på en del av et tidligere nevnt sitat: "and not unless it be to do justice to an offender, take away or impair the life, or what tends to the preservation of the life, the liberty, halth, limb or goods of another." Fra Lockes lære følger lik fordeling. Hadde han fulgt sine egne kristne prinsipper konsekvent, ville han endt med kommunisme med et klarere, overordnet utilitaristisk formål på religiøs bakgrunn.