Gjør rede for hva som kjennetegner en god handling i følge Kants etikk. Hvordan begrunner Kant sitt syn på menneskets ansvar og frihet? Hva er forholdet mellom det å handle og det å vite? Sammenlign Kants etikk med utilitarismen.

I følge Kant er det plikten som er det eneste relevante når vi skal vurdere om en handling er god eller ikke. Årsaken eller grunnen til at vi utfører en handling er altså grunnleggende for å si om handlingen er god eller ikke. En annen måte å si det på er at viljen/sinnelaget som ligger bak handlingen må vurderes framfor utfallet/konsekvensene. Vi må handle ut fra det vi opplever som vår plikt og ikke med tanke på belønning. Vi sier derfor at Kants etikk er en sinnelagsetikk, også kalt pliktetikk. Kant vektlegger sinnelaget framfor konsekvensene og plikt framfor lykke.

På den andre siden har vi utilitaristene som mente at utfallet av handlingen, altså konsekvensene, var det som måtte vurderes for å si om en handling er god eller ikke. Dette kalles konsekvensetikk, og er altså totalt motstridende i forhold til Kants etikk. Utilitarismen vektlegger konsekvensene framfor sinnelaget, og lykke framfor plikt.

Et eksempel på dette kan være en mann som holder på å drukne. Du blir tilbudt penger for å redde han, og på grunnlag av denne pengepremien så redder du han. Ifølge Kant er dette ikke en god handling siden vi ikke gjorde det av fri vilje, men på grunn av belønningen vi skulle få. Utilitaristene vil mene dette er en god handling siden mannen er reddet, og han er lykkelig (konsekvensene av det du gjorde er gode og dermed også handlingen).

Kort forklart mener altså Kant at for at hele handlingen skal være god, må viljen for å utføre handlingen være god. Konsekvensene spiller ingen rolle. Utilitaristene mener motsatt; konsekvensene må være gode for at handlingen skal være god, og årsaken til at du gjorde det du gjorde spiller dermed ingen rolle.

Men utilitaristene mente også at ”alles lykke teller like tungt når den samlede nytte av en regel eller handling skal vurderes” (Dybvig og Dybvig, 2003, s 319). Dette vil da si at om alle ville at den som holt på å drukne skulle dø, så påførte du alle disse menneskene ulykke ved å redde han. Og dermed var handlingen ikke god likevel siden ikke alle ble lykkelige.

Som sagt tidligere mener Kant at det som kan betraktes som en god handling er en handling som er god i seg selv og ikke noe som er godt på grunn av noe annet. Kant skiller mellom et betinget og et ubetinget gode; et betinget gode er altså det som er godt på grunn av noe annet, mens et ubetinget gode er det som er godt i seg selv. Det ubetinget gode er da altså det som er moralsk.

Ved å følge prosedyren for universalisering kan vi finne ut om en handling er moralsk eller ikke. I Kants kategoriske imperativ kommer kravet om universaliserbarhet til uttrykk. Han sier at alle bør handle etter en regel som skal kunne gjelde alle, altså denne regelen skal kunne bli en allmenn lov. En moralsk handling vil da innebære at man utfører den fordi man vil at den skal gjelde alle, og ikke bare en selv. Her kan vi igjen trekke inn druknings- eksempelet; du bør ikke redde mannen på grunn av pengene, men fordi det bør være en allmenn regel som går ut på at du skal hjelpe mennesker i nød, og fordi å redde denne mannen er godt i seg selv.

Kant var opptatt av opplysningen og revolusjonen. Han hadde en egen definisjon angående opplysningstiden som sa at ”Opplysning er menneskets frigjøring fra sin selvpåførte umyndighet” (Dybvig og Dybvig, 2003, s 263). Med at noen er umyndig mener han at denne personen ikke har evne til å bruke sin egen forstand alene, men må ha hjelp fra en annen. Hvis det er snakk om mangel på forstand er denne umyndigheten ikke selvpåført. For å si den er selvpåført må det være snakk om mangel på mot og besluttsomhet til å bruke den.

Kant mener at det autonome individ veileder seg selv ut ifra sin egen fornuft. Med andre ord så er det en nær sammenheng mellom moralsk selvlovgivning og politisk selvstyre. En måte å disiplinere seg selv på vil være å inngå i et samfunn, og leve etter normene og reglene som finnes der. Myndighetene har satt regler som folket vil ha i samfunnet. Så ved å inngå i et samfunn sier et individ at han eller hun lever på samme regler som alle de andre. For eksempel at en straff for en forbrytelse er lik for alle som er i dette samfunnet.

Å ha fri vilje er en stor del av det å være fornuftvesen – som vi mennesker anser oss å være. Det å være fri er å leve etter regler man pålegger seg selv – altså er vi selvlovgivende eller også kalt autonom. Vi ser på oss selv som selvlovgivere, og har dermed en fri vilje. Vi kan betrakte handlinger fra to synsvinkler; erfaringen og fornuften. Erfaringen er forstått ut fra naturlover, og dermed er vi underlagt kausallover. Likevel betrakter vi oss selv som frie hvis våre avgjørelser kommer fra tenkning (altså fornuften).

Ifølge rettsprinsippet har alle mennesker rett til så mye frihet som er forenlig med andre menneskers frihet. Alle er altså frie til å gjøre og tro som de vil så lenge dette ikke går utover andre menneskers frihet. Dette kan også beskrives med at alle har ansvar for å forsvare hverandres rettigheter, men også rett til å gjøre, tro og tenke som de vil, så lenge dette ikke går utover andres frihet.