«… da jeg var ung» er en kjent strofe for oss ungdommer, og jeg trur jeg kan si at vi er mektig lei av det. Ungdommene er ikke interessert i å høre mer svada om hvor feil vi lever, og at slik de var ungdommer er den eneste rette måten å være ung på. Vi vil være unge i dag, på vår måte, ikke for femti år siden, på våre foreldre eller besteforeldres måte!

Å være ung i dag byr på sine utfordringer, for eksempel å finne sin plass i samfunnet og å finne ut hvem man egentlig er. Ungdomstida er ikke hva den en gang var. Tiden da du faktisk kan være det barnet du er, blir kortere. Når du ser at jenter helt ned i fjerde klasse bruker merkeklær og sminke, da er det noe som er galt. Man blir på en måte ungdom allerede på barneskolen. Men likevel vil vi liksom aldri bli helt voksne – det trur jeg er det vi kan kalle dagens realitet. Det man opplever som vanskelig i dag er nok alt presset man blir utsett for fra alle kanter. Mange trur nok at det er media som skaper det meste av press ungdommene blir utsatt før, for eksempel merkepress og slike ting, men der kan jeg med trygghet si at det er feil. Samfunnet vi lever i, i dag, skiller seg ut fra hvordan det var før, noe jeg trur at alle er klar over.

Som jeg var inne på, utsettes ikke ungdommer bare for mediepress, men også press fra andre vinkler, for eksempel venner og familie, læreren på skolen, eller kollegene på jobben. Sjølrealiseringa står høyt i samfunnet, og jeg trur at det er der store deler av presset kommer fra. Helt fra første dag her i verden har man prestasjonsforventninger. Om man ikke lærer å gå og snakke når alle andre gjør det, oppnår man ikke de forventingene som er – selv om det er foreldrene som føler presset når barna er så unge. Senere i livet blir det skolen som er stedet for forventninger, og ettersom årene går detter flere og flere av lasset, noe som resulterer i at de ikke får noen skikkelig utdannelse eller noen skikkelig jobb. Og slik samfunnet vårt er i dag, vil man da bli stemplet som en taper.

Bildet jeg har av samfunnet som mine beste- og oldeforeldre levde, er et samfunn som baserer seg mye på plikt og ansvar, og som fokuserer lite på sammenhengen mellom drømmer og lykke. I dag er det helt annerledes, noe jeg må si at jeg er glad for. Til tross for at livet har med seg ansvar og plikter, er ens egen lykke viktig for å kunne takle hverdagen.

Selv om det er mye som er annerledes, er det mange som bruker tiden sin på å kritisere dagens forbrukersamfunn, og den berømte «topping-generasjonen», som dagens ungdom ofte blir kalt. «De setter ikke pris på noe de får», høres kjent ut for mange. Jeg må innrømme at jeg ser poenget i det som blir sagt, men det synes jeg er urimelig å klandre ungdommene for. «Man blir som man omgås», sies det, og når man vokser opp i et samfunn hvor et forbruk slik vi har i dag er naturlig, ville det være umulig for ungdommene å venne seg til noe annet. Når det kommer til utakknemligheten, må jeg si det at dagens ungdommer ikke er utakknemlige, men at de verdsetter andre ting enn det som blir forventet, uten at jeg skal dra alle under en kam.

Det er vanskelig for meg å si om det var bedre før eller ikke – for jeg har levd mitt liv i dag. Og selv om man ser på det fra et mer objektivt syn er det vanskelig. Dagens samfunn, og verden vi lever i, byr på andre utfordringer enn hva den gjorde for 50 år siden, og derfor synes jeg at sammenlikninga blir vanskelig. Jeg tror likevel at det var enklere å være barn og ungdom før i tida, samtidig som jeg tror at forventningene og krava var helt annerledes. De fysiske kravene var nok hardere før, og da tenker jeg spesielt på landbruksfamiliene, hvor alle måtte hjelpe til for å få endene til å møtes.

Kravene som var før, var harde, men ikke på samme måte som i dag – og ikke på de samme områdene. Jeg tror på ingen måte at to personer fra de to virkelighetene kunne tatt over rollene til hverandre og framdeles ha samme syn på livet. Igjennom de to seriene, Feriekolonien og Internatet på TVNorge, har man kunne sett hvordan ungdom fra vår tid takler 50-tallet. Vi har vært vitner til at de opplever at de kravene som blir stilt er urimelige, og patetiske for noen. For mitt vedkommende syns jeg at de forventningene vi har i dag, som går mye på utdanning, karriere og livets valg, er mer brukbare enn det at ungdommene skal drikke tran og deles inn etter hva slags kjønn de ble tildelt under svangerskapet.

Det jeg vil fram til er at, slik jeg ser, så forandrer samfunnet seg. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det alltid være. De eldre lever ikke på samme måte i dag som det de gjorde for femti år siden de heller. Det er det ingen som gjør! Vi kan ikke gå rundt på tå hev og gjøre alt vi får beskjed om og alt alle andre foreventer av oss. Det er vårt liv, uansett om andre vil det eller ikke, og hvis vi ikke kan leve på den måten som er naturlig for oss, hvordan skal vi leve da? På noen andres måte? Da hadde det jo ikke blitt vårt liv.