”Når dagens grusomme behandling av dyr en gang i fremtiden er et tilbakelagt stadium, vil man se tilbake på denne epoken i menneskehetens historie som et mørkt og skamfullt kapittel”. Denne uttalelsen kommer fra filmskaperen Thomas Robsahm, men jeg må innrømme at den samme tanken har slått meg, og det opp til flere ganger tidligere.

Vi lever i et samfunn i dag, et samfunn der viktige idealer som at alle fortjener et verdig liv, alle mennesker har rett til utdanning og mat, en trygg oppvekst og et godt hjem, står i sentrum. Alle har rett til et liv fritt for tortur. Selvsagt har ikke dette fungert fullt ut i praksis, i alle fall ikke så langt i historien, men vi jobber med saken.

I FNs menneskerettighetserklæring av 1948 leser vi blant annet at ”… frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål”. Videre heter det i tredje artikkel: ” Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet”, mens fjerde artikkel lyder ” Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt”. Den femte artikkelen begynner med ordene ” Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling…”

Når jeg leser dette kan jeg ikke gjøre annet enn å nikke. For meg er det hele en selvfølge, og det er også dette FN jobber med, å gjøre rettighetene til noe allment, et minste krav. Noe en ikke trenger be om. Er det ikke en selvfølge at alle mennesker skal få leve et liv i fred og frihet, uten redsel for tortur og forfølgelse? Jeg tror de fleste innerst inne er enige i dette. Det jeg da stusser på er: Hvorfor gjelder ikke disse rettighetene også ovenfor dyr? Hva er det som gir oss følelsen av rett til å mishandle, torturere og fange dyr? Hva er det som gjør at dyr kan bli holdt som slaver, og hva er det som gjør at ødeleggelse av et dyrs liv ikke spiller noen rolle? Hva er det med dyra som gjør at de ikke fortjener samme omsorg, frihet og beskyttelse, samt et liv fylt med glede, som oss?

Nå vil nok mange tenke noen raskt konkluderte tanker; det er jo bare dyr! Dyr tenker ikke og føler ikke som oss. De skjønner ikke det samme som vi gjør. De er ikke bevisste på samme måte som oss. Men akkurat det er det faktisk en hel del å si på. For det første: hvis det virkelig er slik at vi er så mye mer bevisste og skjønner så mye mer – hva er det da som får oss mennesker, født med samvittighet og en innebygd moral, til å drepe et annet levende vesen for selv å kunne nyte deres smak? Hva får oss til å myrde andre individer, individer som kan føle, som har evnen til å glede seg over livet, for selv å kunne nyte en pelskåpes skjønnhet? Hva gir oss retten, og ikke minst samvittigheten, til å påføre et dyr smerte til fordel for oss selv?

Men det er ikke slik at vi føler og er så mye mer enn dyr. De kan dessverre kjenne smertene vi påfører dem, de kjenner angsten og usikkerheten som brer seg når slakterbilen kommer. Det er bevist at dyr kan føle både smerte, angst, stress, sorg, glede og omsorg, akkurat som oss mennesker. Hvorfor er menneskefølt smerte viktigere enn den smerten dyr føler?

Går vi tilbake til punktet om at dyr ”er jo bare dyr”, da må jeg spørre meg selv: hva er det som utgjør den essensielle forskjellen mellom oss mennesker og dyrene? Som vi så av FNs menneskerettigheter, har alle mennesker lik verdi. Hvorfor det? Fordi det er sånn, det skjønner vi jo. Men hvorfor? Hvor er logikken? Alle mennesker er forskjellige, både når det gjelder utseende og egenskaper, så skulle det være likhetstanken kommer vi ikke særlig langt. Peter Singer, den kanskje aller mest kjente dyrevernaktivisten verden har sett, trakk likeverdi-tankegangen videre. Dagens oppfatning om en iboende verdi i ethvert menneske er som sagt ikke uten videre logisk. Så hva kommer det av at alle mennesker, inklusive psykopater, Hitler, Stalin og resten av oss - har en iboende verdi som en elefant, gris eller sjimpanse aldri kan oppnå? Er svaret at dyrene er dummere enn oss? Hva da med verdien til en mongoloid eller senilt dement person? Det er et faktum at en del dyr kan være langt mer intelligente enn en slik person. Forskjeller i evner og egenskaper er ingen logisk grunn til at noen sine interesser skal vurderes som mer tungtveiende enn andres. Er f.eks. et sultent, mongoloid barn mindre viktig å mate enn et sultent, normaltfungerende barn?

Singer var også oppfinneren av et nytt ord: speciesism – artsisme, eller rettere sagt artsfascisme. Den rådende oppfatningen i vårt samfunn er at alle mennesker har en viss verdi, og ikke noen person er verdt mindre eller mer enn andre. Dyr har også en viss verdi, men alle dyr har mindre verdi enn mennesker.

Det er primitivt å ødelegge en art eller rase fordi den er annerledes enn oss. For noen hundre år siden skjønte vi at det å holde andre mennesker som slaver var galt, og etter en hard kamp og enda noen hundre år, ble det både slutt på og forbudt med slavehold. Jeg venter på den dagen Robsahm snakker om, den dagen vi ser tilbake og skjønner at på lik linje som slavehold var etisk galt, er også misbruk, i stor eller liten grad, av alle dyrearter etisk galt. En dag vil vi være kommet så langt at vi skjønner at det vi gjorde var feil. Men det er et tungt og langvarig prosjekt vi må igjennom, en hard jobb å utføre. Det er en krunglete og ustø vei vi må følge, men jeg akter å følge den, helt til mål. Samfunnets holdning til dyr må forandres. For å sitere Singer; ”Det er en artsfascistisk holdning (i samfunnet vårt i dag) som er alt for inngrodd til at vi klarer å stille spørsmål ved den”. Dyr er ikke skapt for menneskers skyld mer enn svarte er skapt for hvite, eller kvinner for menn.

I fjor spiste nordmenn 1,3 millioner griser – i hovedsak grisunger på seks måneder, som knapt hadde felt melketennene. De samme nordmennene spiste også 375 000 kuer, okser og kalver samme år. 1,1 millioner sauer og lam. 20 000 geiter og killinger. 2 000 hester. Og nærmere 40 millioner høner og kyllinger. Samme året. Dette vitner om en enorm appetitt på dyr som uten unntak ble drept mot sin vilje, opplevde redsel og ubehag i tiden før de ble drept – og hvorav det overveldende flertall levde et liv uverdig et levende vesen. Menneskene som spiste, var de samme menneskene som ellers betegner seg som ”glad i dyr”. Et menneske kan bli like glad i en gris som en hund, stuegriser er for tiden på vei inn i norske hjem som det nye kjæledyret. Hva er det da som gjør at vi kan være glad i, kose og kjæle med den ene grisen, og spise den andre?

Hadde mennesker lært også disse dyrene å kjenne, ville slakt blitt sett på som den voldelige galskap det er. Hvis et menneske evner å være ”glad i” på en slik måte at også mottakeren kan føle kjærligheten, da vil vedkommende garantert ikke si: ”Jeg er veldig glad i dyr, men jeg er alt for glad i kjøtt til å bli vegetarianer”!

Folk ler hvis jeg forteller at jeg er i mot fisking. En aktivitet som har gledet og engasjert folk i årtusener. En fisk har jo ikke følelser, er det mest brukte argumentet jeg får høre. Men nå er det faktisk ikke til å putte under en stol, at et ”primitivt” virveldyr som fisk kan oppleve like sterke følelser som oss, ja, kanskje enda sterkere ubremsede følelser, siden de mangler den modifiserende hjernebarken.

I 2002 brukte Norge omtrentlig 1 500 000 dyr i ulike forsøk. Vi blir opplært til å tro at dyreforsøk er nødvendig for vitenskapens fremskritt, nødvendig for å sikre vår fremtid. Menneskenes fremtid. Dyrene blir brukt til forskning, produkttesting, undervisning, produksjon av legemidler med mer. Dyrene blir tvangsforet med giftige stoffer, obdusert i klasser, de får operert inn implantater i kroppen, får kreftbyller. Mange forsøksdyr lider sterk i forbindelse med sprøytestikk og giftige kjemikalier. De lever under elendige forhold, lever et minimum av antatt levealder, står i trange bur uten mulighet til utfoldelse. De får ikke utforske et naturlig leveområde, bevege seg fritt. De får ikke puste frisk luft. Flere av dyrene vet ikke en gang hva ”frisk luft” vil si. Vi bruker forsøksdyr fordi de likner oss, men så distanserer vi oss fra dem for å rettferdiggjøre bruken i forsøkene. Et perfekt eksempel på menneskenes evige dobbeltmoral.

Er det riktig å la andre skapninger lide, for å skaffe medisiner til våre selvpåførte livsstilssykdommer? Kanskje ikke, men det er jo penger å tjene på forskningsindustrien. Den som får patent på et dyr for en ”ny” oppdagelse, har enorme penger å tjene. Det dreier seg alt om penger. Men er økonomi god grunn til lidelse?

Jeg leste en artikkel fra Dyrebeskyttelsen her en dag, og jeg synes det er verdt å ta med et utdrag fra den nå: ”Skal vi sprøyte i dem (dyrene) menneskelige hormoner for at de skal bli mer lik oss, slik at vi skjærer hjerter, nyrer og hva det måtte være ut av dem? For å sette det på spissen; ville du fått sydd på et griseøre dersom du mistet ditt eget øre? Det tror jeg ikke, til det er vi vel alle for forfengelige. Men indre organer kan vi ta, for de er det ingen som ser. Nå vil du vel gjerne tenke at et øre fra eller til spiller ingen rolle. Men det gjør et hjerte, og det har du rett i…”. Et hjerte betyr noe, det betyr noe for den som bærer det, og vi har dermed ingen rett til å ta hjertet fra et annet levende vesen.

NOAHs informasjonsløpeseddel blir hvert år delt ut på norske universiteter, og blir nå også oversatt til hundre språk og gitt ut i tilsvarende land. Et utdrag for NOAHs løpeseddel lyder: ”Bruk av drepte dyr og dyreforsøk kan faglig sett ikke lære deg mer enn de etiske metodene. Det dyreforsøkene er alene om å lære deg, er holdning om at dyrs liv ikke betyr noe. Men vil vi egentlig ha veterinærer, forskere og leger som har lært at levende liv er noe som kan brukes og kastes?”

I Storbritannia blir mer enn 3 millioner dyr drept – hver dag – for å skaffe kjøtt på bordet, god mat, til meg og deg. Mette våre mager. Ikke at vi ville sultet uten kjøttet, men det smaker jo så godt! Nam nam… For det er et faktum at en typisk vest-diett basert på kjøtt kan gi mat til 2,5 billioner mennesker. En må spise ti ganger så mye kjøtt som plantekost for å få i seg samme næring. Et plantebasert kosthold kunne dermed gitt mat til hele verdens befolkning, også de 750 millionene som går sultne til sengs hver kveld. Så er du ikke overbevist om dyrenes rettigheter til å leve, kan det jo hende sympati for de eneste du ser på som dine likeverdige er en tankevekker? Og hvis ikke det er nok, går det jo an å ta med at kjøttindustrien både forurenser og ødelegger miljøet og, hvis ikke trenden snus, hele verden. Regnskoger blir hugget ned for beiter, metan fra husdyrhold fører til global oppvarming, og giftige kjemikaler fra industrien og beitene forurenser elver og vann. I Storbritannia er det også gjort undersøkelser på hvor mange dyr en kan spare ved å være vegetarianer. I gjennomsnitt spiser hver brite 11 047 dyr i løpet av livet. Det er ingen grunn til å tro at vi nordmenn er så mye bedre.

Mange alternativer til dyreforsøk gir billigere og sikrere resultat. Likevel bruker vi dyrene. Det er mulig å leve et liv uten kjøtt. Likevel spiser vi dyrene. Vi er ikke kommet lenger enn som så. Hvem kommer her og sier at fisken er primitiv? Hvem kan komme og si at det ”ligger i vår natur” å spise kjøtt? Lå det ikke også en gang i vår natur at svarte skulle tjene hvite og kvinner underholde menn? Jeg er tilbake til utgangspunktet, sitatet til Thomas Robsahm. En gang, kan hende i en fremdeles fjern fremtid, vil vi se tilbake på denne epoken i menneskehetens historie som et mørkt og skamfullt kapittel. Jeg venter på den dagen. Kan hende må jeg vente i mange, mange år enda. Men heldigvis; den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Kjærlighet

Du sier du elsker skogen,
men du hugger den ned

Du sier du elsker blomstene,
med du plukker dem

Du sier du elsker dyrene,
men du spiser dem

Nå er jeg redd,
for du sier du elsker meg 

(ukjent dikter)

Kilder

Følgende organisasjoners hjemmesider:

- Dyrebeskyttelsen Norge

- NOAH (for dyrs rettigheter)

- VIVA (Vegetarians International Voice for Animals)