Det heter at vi nordmenn er sære og kranglete, og det forstår vi når vi snakker om debatten rundt skriftspråk. I snart 150 år har vi diskutert, diskutert, diskutert og diskutert.. Ja, nærmest i det uendelige om vi skal ha ett eller to språk. Og har egentlig de uttalige diskusjonene løst problemene rundt dette? Svaret er nei. Til og med Ivar Aasen som gikk i gang med arbeidet om å lage et nytt norsk skriftspråk på 1800-talet hadde nok ikke ventet seg at vi her, 150 år senere, fortsatt skulle sitte og diskutere de to skriftspråkene bokmål og nynorsk.

 

For å forstå utviklingen, må vi gå tilbake i litt tid, til den gangen da landsmål og riksmål ble kjent for folk flest. Derfor starter jeg med å fortelle litt om hvordan det hele begynte slik at du som leser skal klare å forstå samnorsktanken.

 

De første problemene dukket opp etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. Nå stod fornorskingstanken sentral. Norge som egen nasjon burde ha sitt eget språk og det måtte skillest fra dansk. I tillegg til dette, dukket det også opp filosofiske tankeganger. Ville to språk føre til to fraskilte litterære kulturer? Spørsmåla var mange, og svara uheldigvis få.

 

Perioden fra 1885 til 1910 blir i dag kalt for konkurranseperioden. I dette tidsrommet blusset stridighetene mellom bokmål, da kalt riksmål, og nynorsk, da kalt landsmål, kraftig opp. Det artet seg nærmest en krigføring mellom disse og begge konkurrerte om tilhengere. To sentrale personer i denne perioden må sies å være Ivar Aasen og Knut Knudsen. De var frontfigurene for de to ulike språkretningene i landet og hadde forskjellige metoder for hvordan en skulle komme fram til et eget norsk språk.

 

Ivar Aasen, som blir regnet som nynorskens far, ville gjenreise nasjonalspråket bygd på det talemålet som bøndene førte, nemlig dialektene. Siden han mente at bygdedialektene hadde røtter helt tilbake til gammelnorsken, var disse de eneste som kunne reise Norge som kulturnasjon.

 

Knut Knutsen hadde helt andre visjoner. Selv om han var enig med Aasen om at talemålet var det virkelige språket, hadde han andre meninger. Han ville reformere og tilpasse det danske i norsk retning. Knut ønsket at skriftspråket skulle avspeile talemålet, og at en ville skrive ordene slik de uttaltes.

 

Språksituasjonen i Norge var gjennom hele 1900-tallet preget av språkregulering og stavingsreformer. I løpet av ett hundreår fikk Norge fem reformer (og en sjette i emning ved hundreårets slutt), og dermed forstår vi at Norge står i en særstilling når det gjelder språkstyring. Den drivende kraften bak reformene har først og fremst vært ønsket om å forene de to skriftspråkene (til et ”samnorsk” språk). Samnorsktanken var en stor og dristig idé, og den ble møtt med stor motstand. For bokmålet sin del betydde det overgang fra danske til norske former, og dette vakte motstand hos dem som så på riksmålet som bærer av den nasjonale litteraturen. Kort sagt kan en si at samnorsktanken baserer seg på at de to norske skriftspråkene skal bli til ett. Ordet ”samnorsk” brukte forfatteren Arne Garborg først i 1877, men vi knytter ordet først og fremst Jørgen Moes sønn, Moltke Moe.

 

På 1900-tallet dukket det opp en rekke språkreformer. Den første var 1907-reforma, som i stor grad ga riksmålet norsk form. Både grammatikken og rettskrivingen (ortografien) ble lagt nærmere den ”dannede tale” som Knud Knudsen sto for.  

 

Først i 1917-reformen får vi det store skrittet i retningen av samnorsk. Reformen blei kalt for ”samnorskreformen” og det forstår vi når vi får høyre at samnorsken tanken får mange tilhengerer. Reformen omfattet både riksmål og landsmål. De ble nedsatt en felles rettskrivningskomité for riksmål og landsmål, og mandatet for komitéarbeidet var ”en utvikling frem imot national samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog.” Det ville i praksis si dialektene i bygd og by. Dette prinsippet førte til sterk motstand, og reformen i 1917 førte til at språkstriden blusset opp.

Den tredje reformen, som kom i 1938 var også et ledd i retning av tilnærmingslinja, men den utløste en språkstrid som kom på 1950-tallet. Dette hadde mye med at reformen skulle bygge på folkemålet, og ikke dannet daglig tale. Reformen ble møtt med kritikk og førte til sterk motstand hos riksmålsfolk. Likevel kom det noe godt ut av reformen. Nå fikk endelig nynorsken en langt mer sterkere posisjon i skolen.

Med tiden kom det også flere personer og forbund til som ville være med å motkjempe samnorsken. Blant disse finner vi Riksmålsforbundet – med frontfigurer som Arnulf Øverland og André Bjerke. Disse personene engasjerte igjen mange fremtredende forfattere, som blant annet Agnar Mykle. Også foreldre utvekslet sine meninger. De opprettet en aksjon mot 1938-reformen som ga problem for skolene. Foreldreaksjonen mot samnorsk fikk en voldsom oppslutning, og samnorskpolitikken ble en belastning for Arbeiderpartiet. Forfatterne ble splittet da spørsmålet om deltakelse i Norsk språknemnd kom opp, og riksmålsforfatterne dannet Forfatterforeningen av 1952. Diskusjonen hadde høy temperatur, og striden ble først dempet ned da statsråd Sivertsen nedsatte ”språkfredskomitéen”, Vogt-komitéen, i 1964.

I tiden etter er samnorsktanken steg for steg skrinlagt. Rettskrivningen av 1981 åpnet for svært mange riksmålsformer som til da hadde vært forbudt, og etter dette er gradvis flere riksmålsformer blitt tillatt i bokmålet, mens former som samsvarer med nynorsk, gradvis er blitt fjernet. Begrunnelsen har vært at de har vært i lite bruk.

Nå er samnorsktanken død og begravet. En rekke offentlige dokumenter, stortingsmeldinger og odelstingsproposisjon, stadfester dette. Det siste nye som stadfester dette, er opphevelsen av § 1 b i lov om Norsk språkråd som fant sted på Stortinget i 2002. Den lød: «Norsk språkråd skal følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen.»

 

Personlig syns jeg selv at samnorsktanken var noe unødvendig og for min del bortkastet tid. Jeg er av den oppfatning at vi som er et såpass lite land bør holde på det kjærlige norske – nemlig språket vårt, og det vil si både bokmål og nynorsk. Begge har en historisk bakgrunn bak seg, og vi kan ikke bare kaste bort den ene delen fordi vi finner det vanskelig å beherske begge. Det blir som å ta vekk et stykke av Norge, og da skjønner vi at litt av det som vi karakteriserer som særnorsk faller bort. Både Knudsen og Aasen kjempet for sine ideal og meninger omkring et norsk språk. Dette er jeg er jeg evig takknemlig for. Uten en folkekjær nynorsk far som Aasen hadde ikke bygdene fått det spesielle særpreget som de i dag har, nemlig dialektene. De hadde derimot blitt ett med byene og byspråket. Dermed hadde vi alle gått rundt og snakket det samme talemålet, noe jeg synes og høres kjedelig ut. For mange er stolte over den bygden og dialekten de har, og det kan ingen ta det fra dem.

 

Hvis målet skal være å gjøre de to skriftspråkene mest mulig like, hva er da poenget med å ha to skriftspråk? Det forstår ikke jeg, og det tror jeg ikke Aasen hadde forstått heller. Skal vi ha to språk, må vi beholde de slik det er i dag og ikke tilnærme dem. Tilnærmer vi dem mister vi litt av det som særpreger hvert av oss mennesker i landet vårt.