Eldre og psykisk helse

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer psykisk helse som «en tilstand av velvære der individet kan realisere sine muligheter, håndtere normale stressituasjoner i livet, arbeide på en fruktbar og produktiv måte og har mulighet til å bidra overfor andre og i samfunnet.»[1] 

Jeg vil ta utgangspunkt i denne definisjonen, og belyse i sammenheng med relevant teori hvorfor mange så mange eldre sliter med dårlig psykisk helse både i og utenfor institusjoner. Jeg skal også si noe om konsekvensene av dette, og hvilke tiltak man kan iverksette for å bedre eldres psykiske helse både på makro og mikronivå. 

Eldre blir en stadig større gruppe i samfunnet, dette fordi folk generelt lever lenger enn før. I 2012 var gjennomsnittlig levealder 79,4 år for menn og 83,4 år for kvinner. Det varierer fra person til person hva man definerer som «eldre». Noen føler seg eldre når de passerer 60, mens andre slettes ikke setter seg i eldre-kategorien selv om de nærmer seg 100 år. Det er imidlertid vanlig å definere gruppen «eldre» som personer over 62 år. Det er nemlig da de fleste kan gå av med avtalefestet pensjon (AFP). Mange jobber lenger enn til 62 år, men overgangen til pensjonistenes rekker, er nok med på å definere folk som eldre. Dette gjelder både i egne og andres øyne.[2]

Psykisk helse er et bredt begrep som rommer mye. Man kan snakke om både god og dårlig psykisk helse, og i den siste kategorien kan det i ytterste konsekvens handle om psykiske plager, lidelser og kriser. Sammenhengen mellom eldres psykisk helse og årsaker til at mange eldre sliter psykisk og opplever kriser, er et moment i denne oppgaven. Ordet krise kommer fra det greske ordet «krisis», som betyr avgjørende vending eller plutselig forandring. Når man snakker om kriser er det vanlig å skille mellom livskriser og traumatiske kriser. Livskriser er påkjenninger som inngår i menneskets naturlige livssyklus. Dette er relevant i denne sammenheng, da mange eldre kan oppleve påkjenninger på grunn av at de befinner seg i Erikssons siste alder (alderdommen). Traumatiske kriser derimot, utløses av ekstraordinære påkjenninger, for eksempel ulykker. I situasjoner der en livskrise og en traumatisk krise faller sammen snakker vi om sammensatte kriser. 

Overgangen fra arbeidsliv til pensjonstilværelse

Det er ulike årsaker til at eldre i og utenfor institusjoner sopplever nedsatt psykisk helse og også livskriser. Det å gå inn i de eldres rekker kan for mange være en stor overgang. Noen takler denne overgangen fint, mens andre nærmest opplever det som en krise 

En forklaring på hvorfor mange eldre sliter psykisk er at de har mindre muligheter til å realisere seg selv. Eldre går inn i en fase der de ikke er den del av arbeidslivet lenger. Arbeidet man har stått i er for de fleste en viktig realiseringsarena. Man bruker kompetanse og personlige egenskaper for å gjøre noe nyttig for andre og seg selv. Et yrke er med på å definere en person og det er også en sosial arena. Når arbeidslivet er over, må hverdagen defineres på en ny måte. Eldre som sliter med psykisk helse er utbredt både i og utenfor institusjoner. En stor andel av eldre som sliter med psykiske helseplager bor hjemme, og de mest vanlige plagene er angst og depresjon. Samtidig vet vi at mange ansatte på institusjoner for eldre sliter med å ha nok tid hver enkelt. Mange eldre kan slite med å finne noe meningsfylt å fylle dagene med. 

Det at selvrealisering henger sammen med eldres psykiske helse kan forklares ved hjelp av Abraham Maslows teori om individorienterte behov. Maslow mente at man ikke kan forklare en handling bare ut fra fysiologiske behov eller ubevisste behov. I følge Maslow har menneskene fem grunnleggende typer behov som kan plasseres på nivåer i en pyramide. De mest grunnleggende behovene er naturligvis de fysiologiske behovene slik som mat, drikke og søvn. Maslow plasserer disse behovene nederst i pyramiden for å vise at disse må dekkes først. Neste nivå i pyramiden er trygghetsbehovene, og slik bygger de ulike behovene på hverandre helt til toppen, hvor vi finner behov for selvrealisering. Maslow knytter selvrealisering til det han kaller den sunne personlighet. Maslow mente at mennesker har en sunn personlighet dersom de har åpenhet for nye erfaringer, ny kunnskap og nye ideer. De tre nederste behovene kaller Maslow samlet for mangelbehov. Dette er de sterkeste behovene. Om noen av mangelbehovene ikke er dekket vil de to øverste behovene i pyramiden tre i bakgrunnen. Ikke alle eldre har nære relasjoner eller venner. Mange eldre får altså ikke fylt sitt behov for tilhørighet og kjærlighet (mangelbehov). Dersom noen av mangelbehovene ikke er dekket vil de to øverste behovene (vekstbehov), slik som behovet for selvrealisering tre i bakgrunnen. Det at mange eldre sliter med å realisere seg selv kan derfor henge sammen med at mangelbehovene ikke er tilstrekkelig oppfylt. Mennesker som ikke får realisert seg selv vil heller ikke oppleve «den sunne personlighet» noe som kan føre til dårlig psykisk helse.[3]

Det er viktig å huske at det slettes ikke er alle eldre som sliter psykisk. Mange eldre opplever overgangen til pensjonisttilværelsen som noe positivt, og uten noen psykiske plager. Det varierer veldig hva eldre bruker fritiden sin på. Det kan blant annet være å starte egen virksomhet eller delta i frivillig arbeid innenfor ulike lag og foreninger eller f.eks. lokalpolitisk arbeid. Mange eldre har ofte sosiale arenaer og interesser de kan holde på med, selv om arbeidslivet er over. Noen fyller dagene med barnebarn, mens andre velger å reise til sydligere strøk. Fellesnevneren for å fortsatt ha god opplevelse av hverdagen og en god psykisk helse, er å ha noe meningsfylt å fylle dagene med. Det er individuelt hva dette betyr i praksis, men det er viktig at samfunnet legger til rette for at eldre kan bidra og føle seg nyttige. Å lage sosiale treffpunkt er også verdifullt. 

Alderdommen oppleves ulikt, og faktorer som helse, økonomi og sosialt nettverk spiller inn. Med god helse og god pensjon ligger alle muligheter åpne for en aktiv og sosial alderdom. Men samtidig kan eldre med lite human kapital reagere med passivitet og tilbaketrekking. Det er dette som ofte blir alt Matheus-effekten. Den betyr i praksis at den som har mye humant kapital på individnivå også fører med seg goder på strukturnivå. Eldre som er allerede før alderdommen er uanvendt og aktiv har lettere for å benytte seg av de tilbudene som finnes i nærmiljøet. På den andre siden er det ofte slik at eldre med lite sosial kapital, ikke benytter seg av goder på strukturnivå. De som sliter psykisk og virkelig trenger disse tilbudene benytter seg altså ikke i like stor grad av tilbudene. 

Det er flere tiltak en kan iverksette for løse dette problemet. På mikronivå er det viktig at familier med eldre medlemmer, hjelper til med å ta med den eldre ut på aktiviteter i nærmiljøet. Familien er ofte eldres nærmeste støttespillere og det er viktig at de tar ansvar. På den andre siden er ikke eldre kun familiens ansvar. Staten har ansvar for å bevilge penger til aktiviteter for eldre som alle føler seg inkludert i for å unngå sosial isolasjon. På makronivå mener mange at myndighetene har et ansvar for å lage ordninger som sørger for at det er økonomisk attraktivt å jobbe. Mange mener dette vil føre bedret psykisk helse hos eldre. 

På den andre siden er det ikke alle som er enig i at det burde bli mer økonomisk attraktivt å jobbe for eldre. Noen mener at en senere pensjoneringsalder kan snarere bidra til en reduksjon enn en økning i frivillig arbeid og uformell hjelp.

Tilbakeblikk på livet

Psykisk skjer det ofte endringer hos eldre. Noen blir nedstemte når livet går mot slutten. Mange kan være ensomme og manglende sosial tilhørighet kan føre til redusert livskvalitet, eller i verste fall alvorlige psykiske lidelser. Hvordan livet ble, virker inn på livssituasjonen i alderdommen. Har man familie eller ikke? Er man fornøyd med det man har oppnådd eller ikke? I denne sammenhengen er Erik Erikssons teori relevant. Han var opptatt av å se menneskets utvikling ut fra hvordan vi håndterer det han kaller kriser. Psykologiske teorier må ifølge Eriksson forholde seg til politiske, sosiale og geografiske forskjeller, og utviklingen fortsetter livet ut. Eriksson delte den sosiale utviklingen i åtte faser. I hver av disse fasene hevder han, det er en grunnleggende problemstilling vi står overfor. En problemstilling som har betydning for vår identitetsutvikling og oppfatning av hvem vi er. Han mente vi havnet i en valgsituasjon, og etter ha vi valgte ville vi komme styrket eller svekket ut av situasjonen. Erikssons siste fase er svært relevant når det kommer til ensomhet og manglende tilhørighet hos eldre. Alderdommen er den siste av de åtte fasene. Den kjennetegnes ved at en person enten opplever integritet eller fortvilelse i denne livsfasen. Man kan utvikle en aksept ved det livet man har levd, eller en fortvilelse over levd liv. Eriksson mente de som ikke opplever en god og rolig alderdom og forsoner seg med det livet de har levd, vil oppleve en «vond» alderdom, og dermed få dårligere psykisk helse. Er vi i hovedsak tilfredse med det vi har gjort og det vi har oppnådd? Eller har livet passert uten at vi egentlig har funnet noen mening med det, og vi sitter igjen med en følelse av avmakt? Jeg integritet i livets siste fase betyr at vi har funnet en mening med det, og at vi aksepterer at livet går videre, men gjennom nye generasjoner. Den eldre kan glede seg over at tanker og ideer blir ført videre av yngre mennesker, og en kan forsone seg med at livet har en slutt. Har man akseptert livet som det ble, kan man lettere slå seg til ro i alderdommen og unngå psykiske problemer[4]

Alderdom og helseplager

 Mange eldre opplever at helsen blir forringet av alderdom og sykdom. At kroppen blir eldre gjør folk naturlig nok mindre produktive, i den forstand at de klarer mindre selv, og må ha mer hjelp av andre. Dette kan gå på selvfølelsen og psyken løs. Det å ikke klare det man har klart før, er ingen god følelse. Det å bli eldre innebærer en fysisk reduksjon, og dette henger også ofte sammen med en redusert psykisk helse. Mange opplever at syn og hørsel svekkes og at de ikke kan gå like langt eller fort som de har gjort tidligere. De fleste opplever også at hukommelsen blir noe svekket med alderen. For noen kan dette til og med bli et så stort problem at de ikke klarer seg selv. Alzheimers syndrom er en sykdom karakterisert av et gradvis og jevnt tap av nerveceller. Denne sykdommen har forskere enda i ikke funnet noen behandling for, og sykdommen gjør at mange eldre ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv og bo hjemme. Dette kan påvirke den psykiske tilstanden til de eldre. Noen kan oppleve det svært problematisk. Da trenger de eldre et godt helsevesen og trygge rammer rundt seg. Dette må både det offentlige og familie bidra til.

Det er en rekke ulike tiltak som allerede finnes for å bedre eldres psykiske helse. Vi har blant annet institusjonsomsorg og tilbud for eldre hjemmeboende. På makronivå kan man si at eldreomsorg er et politisk område, hva som blir prioritert avhenger av hvilken regjering som styrer. Private tilbud finansiert over offentlige budsjetter er et mål for dagens regjering. De ønsker å unngå at eldreomsorgen avhenger økonomi og prioriteringer i den kommunen man bor i på eksonivå. På den ande siden legger en rødgrønn regjering vekt på et offentlig tilbud til alle, og hevder at dette vil være med på å utjevne forskjeller og forbedre eldres psykiske helse. 

Samtidig mener mange at helsevesenet i Norge har store utfordringer. Blant annet mener mange at det antall sykehjemsplasser ikke samsvarer med behovet. I mange kommuner er det eldre som ikke får flytte inn på sykehjem rett og slett fordi det ikke e plass. I tillegg vet vi at det offentlige helsetilbudet ofte ikke rekker mer enn nødvendig sykdomspleie. Resultatet er at elde på institusjoner kan føle seg isolerte.           

Oppsummering

Overgangen til alderdommen er vanskelig for mange, og mange opplever det som vanskeligere å realisere seg selv i denne perioden av livet. Dette kan blant annet forklares på bakgrunn av Maslows teori om individorienterte behov. Det finnes også flere tiltak for å unngå dette blant annet ved økt hjelp fra familie på mikronivå. På makronivå er det viktig at staten bevilger penger til aktiviteter for eldre, for å unngå psykiske problemer og isolasjon. Erikssons siste fase er også når det kommer til ensomhet og manglende tilhørighet hos eldre. Eriksson mente at man enten utvikler en god eller en vond alderdom. Opplever man den vonde alderdommen kan dette være grunnlag for psykiske lidelser. Eldre opplever ofte helseplager og redusert livskvalitet, og dette henger ofte sammen med eldres psykiske plager. Selv om Norge er et land med svært gode pleie og omsorgsordninger vet vi at mange eldre fortsatt sliter psykisk. Derfor er det viktig at vi fortsetter å utvikle tiltak for å bedre eldres psykiske helse.

Kilder:

Grønlie Anne mfl.                          Fokus sosialkunnskap, Aschehaug, 2014

Svendsen, Tonje Fossum mfl.     Psykologi 2, Aschehoug, Skien, 2017

Brøndtad, Agnes mfl.                    Erikssons psykososiale stadier, ndla, 2017 https://ndla.no/nb/subjects/subject:24/topic:1:183771/topic:1:184796/resource:1:3987 Sist oppdatert:03.03.2017 
[1] https://www.helsedirektoratet.no/tema/psykisk-helse 
[2] Anne mfl. Fokus sosialkunnskap, 2014. s. 101
[3] Anne mfl. «Fokus sosialkunnskap», 2014. s. 73-74.
[4] Fossum m.fl. Psykologi 2, 2017