Konflikter kommer, i likhet med oss mennesker, i alle mulige former og størrelser. En konflikt kan være alt fra krangel og uenighet mellom barn og foreldre til noe så vidtomspennende og ødeleggende som en verdenskrig. Både store og små konflikter skaper ufred og frykt; de setter sterke følelser i sving og fratar oss ofte evnen til å tenke rasjonelt. Alle konflikter arter seg forskjellig, men de stammer alle fra en ting – uvitenhet.

En konflikt kan gjerne sammenliknes med en blomst. Den er nesten usynlig til den blomstrer for fullt; vi ser den nyutsprungne rosen, men unnlater ofte å spore opp frøet konflikten kom fra. Mange vil bare knekke av stilken på blomsten og tro at problemet er løst, men hva med rota og frøet som kan skape en ny rose? For å oppnå en permanent løsning på problemet må vi røske opp blomsten med rota, hardt og brutalt, ellers vil den spre seg i et faretruende tempo.

Denne lille konfliktspiren, eller frøet til blomsten, er noe alle mennesker har inni seg. Dypt inne i underbevissthetens mørke ligger den sovende og venter påen mulighet til å kunne vokse og utvikle seg. Menneskers uvitenhet er det som får spiren til å vokse, for av uvitenheten skapes frykt for det ukjente. Et menneske som frykter noe vil prøve å bli kvitt det han anser som en trussel – uansett hvordan. La oss ta utgangspunkt i ”Den andre verdenskrig” og ”Holocaust” for å illustrere dette. En så enorm bølge av hat kan da ikke bare ha oppstått ut av ingenting? Nei, dette er bare toppen av isfjellet, den utsprungne blomsten. Helt siden jødedommens opprinnelse har jødene blitt fryktet og forfulgt – ganske enkelt fordi de var anneledes, fordi man visste så lite om deres kultur og skikker. Uvitenheten skapte frykt, og gjennom århundrer fikk spiren næring. Den vokste seg stor og sterk, og under ”Den andre verdenskrig” slo den ut i full blomst. Hvis vi bare hadde slått ned problemet mens det ennå var ungt, kunne kanskje katastrofen ha vært unngått.

Selv en blomst som visner vil sette frø, og fra disse vil nye blomster vokse opp, med mindre vi setter en stopper for veksten. Ettervirkningene av ”Den andre verdenskrig” har vært omfattende, og dersom vi ikke gjør noe, vil vi nok aldri se enden på problemene. ”Holocaust” er utspringet til flere a de store konfliktene vi sliter med i verden i dag, som ”Midtøsten-konflikten” og nynazismen. Var det ikke fordommer, uvitenhet og frykt som utløste USAs angrep på Irak og Afghanistan? Kunne ikke ”Den første verdenskrig” ha vært avverget dersom alle partene hadde gått sammen om å finne en fredelig løsning?

Et annet utslag av uvitenheten er likegyldighet overfor ting som man føler ikke angår en selv. Arnulf Øverland har skrevet: ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.” Dette er så sant som det er sagt. Mange vet ikke akkurat hva som skjer, men lukker ørene for å unngå å få vite noe, for å unngå å bli involvert. Andre har klokketro på at deres egen mening er den eneste rette og at det umulig kan finnes noen annen måte å gjøre ting på. De bryr seg ikke i det minste om andres meninger og tro, og er likegyldige overfor muligheten av at de kan ta feil. Å velge å ikke bry seg er i mange tilfeller like galt som å aktivt skade noen.

Det beste vi kan gjøre for å forebygge konflikter, er å ta tak i problemene mens barna er små og lett mottakelige overfor nye inntrykk. De må læres opp til a respektere at andre har ulike meninger enn dem. De må gis kunnskap om andre religioner og kulturer enn deres egen, for da ødelegger man uvitenheten og fryktens grobunn. Det aller viktigste er at barna lærer å snakke sammen for å finne fredelige løsninger og å bryseg om andre mennesker. Vi kan umulig tåle en ny generasjon av selvopptatte og trangsynte krigshissere. Starter vi med barna, tar vi prioblemet ved rota og klarer forhåpentligvis å begrense framtidige konflikter.

Gjennom hele menneskehetens historie har hverdagen vært preget av små eller store konflikter. Er det ikke på tide at vi setter en stopper for dette? Det er blitt sagt at den som glemmer fortida er dømt til å gjenta de til evig tid. Vi mennesker er bare så altfor flinke til å glemme det gale som er skjedd og starte på nytt igjen med blanke ark. Gang på gang starter vi nye kriger og konflikter – fordi vi nekter å lære av våre feil og velger å glemme dem.