Innledning:

Å ta for seg alle detaljene i Europas geografi og historie er uinteressant, fordunklende, og jeg har ikke tid. Derfor velger jeg et perspektiv som tar for seg det lærerike metodiske. Å gå gjennom punkt for punkt enhver historie av denne størrelsen er fordunklende eller tilslørende i at de faktiske prosesser som foregår forsvinner ut av vårt syn til fordel for enkelte hendelser og deres konsekvenser: Vi ser ikke den alltidlige lærdommen, hvordan alt som skjer fremtrer innen visse faser av en utvikling, hvordan alt er et resultat av visse betingelser, av visse utviklingsnivåer. Men samtidig må vi forstå at historien ikke kan generaliseres fordi der eksisterer viktige enkelthendelser tilhørende konkrete partikulære situasjoner. Disse hendelsene innleder nye betingelser, og plutselig har vi en utviklingsfase som kan snakkes generelt om igjen.

Slik er historien et resultat av materielle betingelser, som gir opphav til åndelige betingelser som gir opphav til nye materielle betingelser, og det åndelige er det uforutsigbare element. Et godt eksempel på dette er de rike helleristingsfunnene i Alta i Finnmark. De er elve tusen år gamle og er noen av de største i Europa. Uten all fisken i havet og det rike dyrelivet på land, ville ikke denne kunsten og ritene som de beskriver vært mulig. Et annet er hvordan de dårlige forholdene til arbeiderne på 1800-tallet ga opphav til kommunismen, som igjen ga opphav til opprør og revolusjon.

Det viktige å lære av i historien er å forstå disse utviklingsfasene og hva som utløser dem. Da ser vi hva av det gamle er i det nye, hva som henger igjen i vår utviklingsfase fra de tidligere. Jeg skal legge fokus på det økonomiske, politiske, og si lite om det rent kulturelle uten direkte relevans for disse. Dette fordi de store endringene etter min oppfatning tar plass på dette nivået, som har virkninger for alle andre nivåer. Den gjensidige påvirkning mellom nivåene endrer til gjengjeld det økonomiske politiske, og i den dialektikken kan vi se samfunnets utvikling i en determinert, men bare i delvis forutsigbar form.

Derfor skal jeg kun gjøre noen korte generelle analyser i håp om at Europas utvikling gjennom faser og uforutsigbare enkelthendelser (uforutsigbare i betydningen 'man ser ikke umiddelbart deres determinerte opphav') kan sette lys på vår egen tid.  På den måten har vi muligheter til å skue inn i vår egen tids fenomenologi.

Geografien:

- Ressurser og Terreng (framkommelighet):

Europa har svært mange ulike ressurser. I forhold til befolkningen er der stort overskudd på viktige ressurser i Europa. Grunnen til mangfoldet og mengden ligger i et variert terreng, i overskuddet på vegetasjon og vann, og i det varierte, men aldri ekstreme klimaet. Vegetasjonen og vannet utgjør gode næringskilder, og legger til rette for utvikling og bruk av dyr som næringskilde. Trærne, berg og metallene gir gode forhold for teknologisk utvikling.

Europa har svært god tilgang til elver, sjøer og hav. Dette har ført til at kommunikasjon, handel og annen kontakt mellom deler av Europa har kunnet finne sted uten store problemer, og det har bidratt til Europas store innflytelse på verden rundt Kommunikasjonen har spredd nytteplanter og beriket vegetasjonen i ulike deler, og gitt til alle del i overskudd i mar som er et viktig elementet for å opprettholde livet.

Klimaet i Europa er veldig variert, hele verdensdelen ligger i den tempererte sone bortsett fra de nordligste områdene og tundraen som strekker seg mot Uralfjellene. Dette betyr i forhold til andre verdensdeler blir det i Europa nesten aldri veldig varmt eller veldig kaldt, men heller en gjennomgående middelvei. De midtre delene av Europa er en mellomting mellom det noe kaldere nord og det noe varmere sør.

Landene i Europa ligger svært nær hverandre, det er ikke noe som skiller dem betydelig fra hverandre. Dette har ført til stor historisk og kulturell enhet, en enhet som har vokst fortere og fortere de siste 3000 år.

- Posisjon (strategi og innflytelse):

Hvis man skal forklare historien til et europeisk land, må man stadig henvise til hele Europa, så nær er den intereuropeiske innflytelsen. Men også, hvis man skal forklare om Europas historie, må man henvise til hele Jorden, fordi Europa har hatt så stor innflytelse, og selv mottatt mye innflytelse fra resten av Jorden. Dette kommer ikke bare av Europas gode forhold for teknologisk og økonomisk utvikling, som har gjort Europa rikt og mektig, men også av Europas sentrale posisjon. Europa ligger slik at den har tilgang til alle verdensdelene. Den deler det euroasiatiske kontinent med Asia, som den kan lett nå via Russland. Tyrkia mot Midtøsten. Afrika ligger ganske nær i sør. Nord-Amerika er rett vest, og de andre delene av Jorden kan lett nås via Atlanterhavet.

Historien: Sett i et materialistisk - idealistisk dialektisk syn

I løpet av flere millioner år utviklet menneskene seg i Afrika. Når de hadde nådd et visst stadium i produksjonsutviklingen, dvs. når de hadde fleksibiliteten til å vandre og skaffe seg mat forskjellige steder, dro de etter hvert over til Europa, for ca. 2 millioner år siden.

Når mennesket etter hvert oppnådde et produksjonsnivå hvor det kunne produsere mer enn det selv trenger, oppsto handel som et praktisk resultat. Dette økte nødvendigheten av menneskelig samhandling, og større menneskelige fellesskap og mer interaksjon fant sted: Der oppsto handelssamfunn hvor menneskene byttet og utvekslet. Etter hvert ble det mer og mer mulig å lage mer enn man trengte, og mennesket ble mer og mer avhengig av handelen, og dermed på fellesskapene. Der utviklet seg større bysamfunn. Etter hvert medførte dette primitive former for lønnsarbeid, livegenskap og slaveri.

Da mennesket begynte å samles i stadig større fellesskap, ble det mer og mer nødvendig med institusjoner og autoritet i større skala.  Klassedelingen fremtrådte når samfunnet vokste. Etter hvert ble ulikhetene såpass store at det lett oppsto konflikter over hvem som skulle ha mye og hvem som skulle ha lite. Ikke alltid fikk alle tak i ressurser, og derfor måtte man ha en fordelende autoritet som hindret konflikt. Dessuten stod bysamfunnene i fare for angrep fra andre bysamfunn, så de trengte en samlet front. Slik utviklet staten seg, av nødvendigheten for å kvele og hindre konflikter gjennom en autoritet som av en eller annen grunn har rett. Samtidig oppsto forskjellige former for religion av utviklingen av felles språk og diskusjon, som ga alternative opphav til autoritet.

Da konflikter mellom disse mer og mer enhetlige samfunnene utviklet seg ble slaveprinsippet applikert på forholdet mellom samfunn, og erobring begynte.

Dette samspillet ledet til mer utvikling og mer mangfoldig og større kultur. Etter hvert oppsto en ideell kultur av fortellinger, skriftspråk, metoder som matematikk, og former for vitenskap. Med vitenskapelig utforskning begynte mennesket å stille spørsmål ved flere og flere ting. Utforskningen og den mangfoldige kulturen åpnet mennesket for forståelsen av flere muligheter. .|På denne måten startet vitenskapen på fysiske spørsmål, så metafysiske, så moralske, og så politiske. Demokratiet erstattet mer absolutte autoriteter i Hellas på 400-tallet. Det var også her vitenskapen begynte. Refleksjonene som tok sted her har hatt avgjørende innflytelse på kulturen. Vi bærer ennå med oss mange ideer som fant sted først i det antikke Hellas. Det kommer av at to store verdensmakter holdt fast på og bar videre den greske kulturen.

På denne tiden begynte produksjonsforholdene og samfunnsorganiseringen å legge til rette for erobringen av imperier. Fra 336 til 323 erobret makedoneren Alexander den Store et stort område over deler av Europa, Afrika og Asia. På den måten fikk gresk kultur raskt en uvanlig utbredelse og respekt. På samme tid omfattet Romerriket allerede Italia, og vokste til å bli en enorm makt over Europa, Afrika og Asia. Romernes kultur var avledet direkte fra den greske kulturen, og de hadde veldig stor respekt for den greske kulturen. Derfor ble spredningen og innflytelsen til gresk kultur konsolidert eller fastnet med Romerriket.

Fra Hellas kom mange av ideene som gjennomsyrer den europeiske kulturen, men gjennom Romerriket fikk mange av dem sin praktiske videreutvikling og gjennomføring. Fra Hellas kommer ideene om folkestyre, frihet, borgerrett og i dette demokrati. Alle frie menn er like, har en lik borgerrett. Romerne hadde et demokrati med valg på samme måte som vi har. Romerne utviklet rettstaten, som vurderer sine medlemmer likt i forhold til loven.

Etter hvert gikk Romerriket over til å være et keiserrike istedenfor en republikk. Kristendommen ble sterkere, og ble på 300tallet romersk statsreligion. Den makten kristendommen og kirken nå ble gitt satte et permanent merke på europeisk kultur, da kristendommen ble spredd gjennom det veldige Romerriket. Da Romerriket falt, ble kirken fort en tilsvarende verdensmakt. Gjennom middelalderen sikret kirken seg innflytelse på hele Europa.

Hvilke prosesser ligger bak de enkle hendelsene som ledet til at Romerriket, hvis kultur høyt verdsatte individualitet og handlefrihet, ble gjort om til det de hatet mest: Monarki? Og hvorfor oppsto det europeiske kravet for absolutt autoritet, fra Caesar, fra kongen, fra paven, fra den eneveldige kongen, fra adelen og fra de økonomisk mektige, som ikke ble oppløst før på 1800-tallet? Jeg tror kjernen i et svar på disse spørsmålene er at gjennom den europeiske historien har de som har vært mektige nesten alltid har klart å holde på makten, nettopp fordi de har hatt makt til å sikre makten. Borgerne over slavene og andre ikke borgere, Caesar over folket, Paven over Europa, Kongen og adelen over folket, jordeiere over bønder, kapitalistene over arbeiderne.

Kirkens autoritet og republikkens fall ledet til at et statisk, hierarkisk samfunnssystem kom i stand i Europa. Øverst var Paven, så kongen, så adelen, så godseierne, så de livegne bøndene, og håndtverkerne holdt på fritt. Dette var det føydale økonomiske systemet, hvor det meste gikk i arv og det var nærmest umulig å komme ut av sin plass i samfunnet.

Kulturen og vitenskapen ble kvelt av kristendommen. Lite originalt skjedde på 1000 år.

Dette virket så klart veldig undertrykkende på de dårligere stilte, da makten ble mer og mer sentralisert og mer og mer korrupt. Så et åndelig og fysisk opprør brøt ut mot den øverste makten, kirken, på 1500-tallet. Det var inspirert på den åndelige siden av den voksende gjenfødte interessen for den antikke tenkningen og dens humanistiske selvstendighet.

Da kirken som resultat etter hvert mistet makt og innflytelse, og flere land var fullstendig atskilt fra den, ble den økonomiske friheten større. Når Paven ikke hadde kontroll ble økonomien nasjonal og selvstendig.

Samtidig ble det kulturelle, intellektuelle og sosiale mer og mer uavhengig av religion, som førte til enda raskere framgang og en rikere kultur og vitenskap.

Ut av håndtverkerne utviklet det seg fabrikkeiere. Produksjonen ble mer produktiv. Penger ble mektigere. Dette resulterte i en voldsom utvikling av fabrikkprinsippet, en industriell utvikling. Dermed utviklet det seg nye klasser og økonomiske relasjoner. På den ene siden hadde man kongen og adelen, folkets undertrykkere, som fikk politisk makt gjennom tradisjoner og arv, og godseierne, bøndenes undertrykkere, som fikk økonomisk makt gjennom jorden de eide gjennom eller å bli tildelt av kongen og delen eller gjennom arv, og gjennom det de tjente på de livegnes arbeid. På den andre siden hadde man kapitalistene, arbeidernes undertrykkere, som hadde økonomisk makt gjennom kapitalen de bygget opp på arbeidernes arbeid.

Denne delingen var uakseptabel for kapitalistene, som ville frigjøre økonomien fullstendig for tradisjonens makt, og legge den fullstendig over i kapitalens makt. Denne frigjøringen fra tradisjon koblet seg med voksende opprørske idealer om frihet, likhet og rettferdighet. Disse nye ideologiene ville også avskaffe tradisjonens makt og gi enhver likeverdige muligheter og rettigheter. Derav den borgerlige revolusjon som begynte å framtrede på 1700-tallet. Den overkastet den gamle samfunnsstrukturen og frigjorde i teorien økonomien ved å fjerne tradisjonens makt. I praksis ble den økonomiske makten lagt i kapitalens hender, og den nye klassedelingen var mye enklere men like statisk: Kapitalistene som undertrykkerne og arbeiderne som de undertrykte.

Grunnen til at folket var med på denne revolusjonen var fordi forholdene under det føydalistiske systemet var utålelig. De mer og mer eneveldige kongene gjorde lite for å hjelpe det sultende folket, så folket ville ha et friere økonomisk system og mer makt selv.

Årsaken både til opprøret og revolusjonen i 1789 og de senere hendelser i 1848 var begge ganger at man slapp til fri prisdannelse. I det man slapp fri matvareprisene i Frankrike økte de så veldig at mange ikke hadde penger til å kjøpe seg mat lenger. På denne måten økte desperasjonen og utløste til slutt revolusjonen. Første gangen kom opprøret på grunn av at toppen av maktpyramiden i det gamle systemet ikke innfridde folkets ønsker. Andre gangen kom opprøret fordi det første opprøret hadde gitt økonomisk makt igjen over til egoisme, denne gangen i form av kapital.

Dette er del av en historisk spiral av økonomisk undertrykkelse som med den siste klassedelingen når et slags endelig stadium.

Først eide slaveeieren slaven fullstendig. Under det føydalistiske systemet eide godseieren en del av bonden, bonden hadde visse plikter etter arv til godseieren, mens godseieren tok vare på bonden til gjengjeld. Under kapitalismen eier kapitalistklassen arbeideren. Det er det samme avhengighetsforholdet og slaveforholdet, med den forskjell at arbeideren ikke er avhengig av en spesiell kapitalist, bare av klassen, fordi kapitalistene har mer enn nok penger, og arbeideren har ikke penger, og for å overleve må arbeideren selge seg til kapitalistene, og kapitalisten kan da betale arbeideren lite nok til at kapitalisten tjener på det. Forholdet blir like statisk fordi bare kapital skaper kapital.

På grunn av pengenes voksende makt falt stadig de andre klassene mer og mer inn i disse to klassene.

På 1800-tallet brøt det ut opprør mot dette systemet nettopp fordi arbeideren ble utnyttet som før, men hadde mye mindre trygghet enn bonden i det føydalistiske systemet.

Det borgerlige opprøret var et resultat av og produserte ideer om formal likhet og frihet, som kan ventes av en ideologi som er et resultat av et statisk, undertrykkende system. Stikkordet for kampen ble 'frihet', i den negative betydningen frihet fra tvang, eller valgfrihet, frihet i betydningen at der ikke er tvang. Denne liberalismen fikk uttrykk i mennesket for seg selv teorier som kapitalisme og anarkisme.

Således var arbeidernes opprør en kamp for rettigheter i et samfunn hvor alle oppnådde frihet fra tvang, men ikke alle hadde muligheter. De innså utifra deres egen livssituasjon at et samfunn som bare bygger på valgfrihet bygger på for lite til å være et ønskelig samfunn. Dermed oppsto et nytt ideal: solidaritet, som fikk uttrykk gjennom venstrevendte teorier som kommunismen og former for anarkisme.

Siden midten av 1800-tallet har disse to retningene, som reduserte seg til Kommunisme og kapitalisme, begge med konservative mellomformer kjempet over hvordan økonomien og samfunnet skal struktureres. Dette har betydelig påvirket økonomien da den har føyd seg etter begge siders endring.

Det har ut av dette sakte i Europa utviklet seg en sosialkapitalisme. Den samme utnytting, det samme systemet, fortsetter, men solidariske sosiale tilpasninger gjør det mye lettere for de dårligere stilte og hindrer at kapitalismen bryter visse grenser på noen punkter.

Kampene de siste 300 årene har brakt en ny bevissthet over rettigheter og plikter, og et større fokus på den enkelte som i seg selv verdifull. Sådan ble slaveriet i dens eksplisitte form avsluttet.

I det 20. århundre hadde kapitalismens ekspandering fått klart uttrykk gjennom det nye, mer globale samfunnet. Europa var tydeligere enn noen gang den mektigste verdensdelen, med kontroll over store deler av resten av verden. Europa ble hjem til de nye imperiene, Kolonimaktene Spania, England, Frankrike og Portugal. Dette presset situasjonen mot bristepunktet. Når folket så ble sendt ut i en imperialistisk krig over disse områdene i 1914, en krig bare de mektige kunne tjene på, ble kampen bare sterkere, og flere steder brøt revolusjoner ut. Dette ble styrket av at økonomien gikk gjennom flere kriser som medføres i den kapitalistiske økonomien.

Resultatet var at presset økte og flere stater bevegde seg mer og mer mot mer velferd og solidaritet. I andre land skapte kapitalismen og krigen så mye misnøye at folket lett ga opp makten til noen som ville gjennomføre noe annet, som Hitler i Tyskland og Mussolini og fascistene i Italia. I andre land ble revolusjonen utnyttet av upassende ledere, som i Sovjetunionen. 

Krigene knyttet Vest-Europa mer og mer til USA. Da Sovjetunionen fikk makt over flere deler av Øst-Europa skapte dette en spent splittelse som først endte når Sovjetunionen oppløste seg i 1991 og Nord-Amerika med Europa ble de mektigste delene av verden, økonomisk og militært, og dermed politisk.

Etter krigen glapp Europas kolonier, men det økonomiske herredømme gjenstår - med USA som partner.

Gjennom Europas historie har det lenge klart å holde seg mektigere enn andre verdensdeler. Dette kommer av at Europa har organisert seg i store, sterke grupper som har kunnet underlegge seg mengder ressurser. Europa har bygget enhetlige imperier, de stor, mektige gruppene har gitt en samlet front som er sterkere enn andres oppløste fronter. Og Europa har tatt sin økonomiske overlegenhet gjennom erobring av og innflytelse over andre verdensdeler.