Oppgavetekst: Drøft hvorfor fascistiske/nazistiske bevegelser kom til makta i flere europeiske land i mellomkrigstida.

De første årene etter første verdenskrig var full av problemer med forvandlingen fra krig til fred, arbeidsledighet og psykiske problemer blant veteraner. Gårdsbruk og fabrikker opplevde at markedet forsvant. Det ble produsert mer enn det de kunne selge. Krigen var etterfulgt av en stor depresjon. Til og med var den økonomiske stillingen for seierherrene ødelagt. Demokratiet holdt på å spre seg i alle land i den europeiske kontinentet bortsett fra Italia. Her møtte demokratiet et tilbakeslag, og i snart var det slutt med demokratiet. I 1922 Benito Mussolini ledet en bevegelse som han kalte for Fascisme. Denne bevegelsen avsluttet den italienske parlamentariske regjeringen og etablerte Fascist regime. I Tyskland og mange andre nye land kjempet regjeringen for å etablere seg.[1]

Etter den første verdenskrig led Italia, som alle andre land i Europa, av konsekvensene av krigen og den økonomiske krisen i verden. Sosial uro spredde seg og arbeidsledigheten økte. På landsbygda jorden ble beslaglagt og jordeierne ble bekymret og skremt. Bønder som leide jord nektet å betale leie og de brente avlinger og ødelagt husdyrbestand. I byene var det store streiker i industriene og transport. Arbeiderne krevde å kontrollere fabrikkene, men arbeiderledere nektet å godta det. I 1920 fortsatte volden i gatene. Regjeringen klarte ikke å gjøre noe for å forebygge volden og sosiale uroligheten. Folket mistet respekten og troen på parlamentet og den ustabile og skiftende regjeringen. [2]

Benito Mussolini, som ble nasjonalist undre krigen, organiserte i 1919 ekssoldater. Han fant opp fascismen, og med sine fascister understreket han nasjonal lov og orden og eiendom. De som hadde eiendom og penger fryktet at en revolusjon som den Sovjetiske revolusjonen skulle skje i landet selv om det hadde aldri vært en slik trussel. Rike og velstående mennesker fant trøst og beskyttelse hos fascist bevegelse og var villig til å gi økonomisk støtte til bevegelsen. Patrioter, nasjonalister av alle klasser stolte på den.[3] Middelklassen, som hadde blitt ødelagt av den økonomiske krisen kunne ikke finne vern hos sosialist bevegelser og fagforening. Tilhengere av fascisme, Black-shirted, slo motstandere, og til og med de drepte de som ikke støttet dem. De ødelagt kontorene til fagforeningen, og jaget bort valgte ordførere som var sosialister og kommunister. [4]

I 1922 ledet Mussolini en koalisjonsregjering og ble statsminister, men han fikk fullmakt fra parlamentet i ett år for å gjenopprette lov og orden og innføre reformer. I 1924 vant fascister valget, og slik kom Mussolini helt lovlig til makt. Innen noen få år reduserte han den italienske parlamentet til en uviktig organ, innførte sensur i media, ødelagt fagforeningen, forbød retten til å streike og avskaffet alle politiske partier bortsett fra Fascist partiet. [5]

Mussolini erklærte demokratiet umoden og ubrukelig og erklærte videre at demokratiet økte klassekampen, splittet folket i mange partier, og førte til egoisme og ustabilitet. Han sa at det folket og landet trengte var et sterk leder som kunne handle fort, løse konflikter, skape nasjonal solidaritet og styre landets økonomi. Italias økonomiske problemer skyltes verdensdepresjon, hevdet han. Mussolini skapte et program for offentlig arbeid og for økningen av økonomisk selvforsyningspolitikk. En kamp for å øke mat produksjonen ble startet, men fascismen lyktes ikke i å skape økonomisk sikkerhet. Fascismen klarte å skape en følelse av at landet holdt på å gjennomgå en nasjonal  gjenopplivelse, og for å støtte denne følelsen Mussolini brukte militære og imperialistiske eventyrer. I andre land ble Fascismen betraktet som et alternativ på demokratisk eller parlamentarisk regjering. Kommunister, Sosialister, arbeiderledere og mange andre hatet Fascismen. Velstående folk fryktet Bolshevismen, og derfor støttet de Fascismen. Mussolini skrev at Fascismen ble født på grunn av behovet for handling.[6]

Nazismen i Tyskland

I 1918 skjedde en mislykket revolusjon i Tyskland. De som hadde makten var Sosial Demokrater, som var Marxister, men de var ikke som Marxister i Russland. De var mildere Marxister, og stort sett var de parti ledere og embetsmenn i fagforening. De var konservative, meget forsiktige og var mer opptatt av å beskytte det de hadde allerede oppnådd. Etter Bolsjevik Revolusjon i Russland i 1917 og etter at kommunistiske elementer hadde dukket opp i Tyskland, ble Sosial Demokrater oppfattet som en gruppe som befant seg i midten. Tilhengere av det gamle monarkiet, militære offiserer, jordeiere, og velstående forretningsgrupper betraktet sosial demokratiet som en bevegelse nær Bolsjevismen, og dermed som en trussel mot seg selv.[7]

Regime fra 1919 til det året som Hitler tok makten (1933) kalles Weimar Republikk. I 1920 en gruppe misfornøyde militære offiserer gjorde opprør og tvang den republikanske regjeringen til å flykte. Offiserene prøvde å erstatte regjeringen med sine egne folk, men arbeidere i Berlin slo av offentlige goder, og hindret opprøret, og reddet regjeringen. Men Weimar regjeringen gjorde ikke nok for å avvæpne slike private grupper, som var ledet av folk som var imot demokratiet. Leder for en av disse gruppene var Adolf Hitler .[8]

Versailles-Traktaten

I Tyskland var alle misfornøyde på grunn av Versailles-traktaten, og de nye grensene som var bestemt for dem av seierherrene. Tyskland hadde fått skylden etter første verdenskrig. Ikke engang Sosial Demokrater godtok traktaten og landets nye grenser. Hvis demokratiet betydde en ydmykelse og godtakelse av traktaten for alltid, og hvis det betydde økonomiske elendighet som resultater av traktaten, hadde demokratiet ingen betydning for tyskere, og det hadde ingen plass i tyskernes hjertet. Selv om tyskere protesterte mot traktaten, ble de tvunget til å undertegne det, men de håpet på at en dag de skulle forandre det.[9]

Versailles-traktaten, krigserstatning, inflasjonen i 1923, mislykkede forsøk av republikanere til å gjennomføre sosiale forandringer er årsakene til at nazister kom til makten i Tyskland. Fem år etter første verdenskrig var landet preget av volds handlinger. Kommunister fortsatte å true, men verst av alle var tilhengere av monarki og anti-republikanske organisasjoner fordi de fikk mer sympati og støtte blant tyskere. Disse organisasjonene fortsatte å være bevæpnet grupper og gjorde landet mer ustabil enn det var.[10]

Situasjonen ble ikke noe bedre da Frankrike i 1923 okkuperte Ruhr i et forsøk på å samle krigserstatning, og tok de viktigste produksjonsområdene fra Tyskland. Tyskere ble rasende, og svarte med streik og motstand, og nasjonale følelser økte. I denne perioden hadde Hitler og Nasjonal Sosialister fått mange tilhengere, og de benyttet anledningen til å erklære Weimar regjeringen for å være udugelig og en skam for det tyske folket siden det ikke reagerte sterk nok mot Frankrike. Vilkåret for folket ble elendig da plutselig mistet penger sin verdighet i Tyskland i 1923. Folk betalte gjeld med verdigløse penger. Pensjoner, sparepenger i banken og all slags inntekter som folk hadde gikk tapt. Levevilkåret for middelklasset gikk kraftig ned, og for dem var det svært vanskelig å identifisere seg med arbeidere og fattige eller godta deres marxistiske og sosialistiske ideologier. Fremtiden så mørk ut for de fleste, og alle lette etter noen som kunne redde dem fra elendigheten. [11]

I 1929 kom den store depresjonen. Ingen land som Tyskland hadde lidd så mye på grunn av den økonomiske krisen som hadde preget verden. Utenlandske lån opphørte og fabrikkene måtte stenges. Flere millioner mennesker ble arbeidsløse. Middelklasse begynte å lide igjen og folk mistet troen på fremtiden og det økonomiske systemet. Støtte for kommunister økte og middelklasse oppfattet dette som en stor trussel. Desperat så de etter et annet alternativ som kunne redde dem fra kommunister. Den økonomiske depresjonen økte også hate for Versailles-traktaten. Mange tyskere trodde at ødeleggelse av landet skyldtes den behandlingen de hadde fått av de allierte etter krigen, sammentrekning av landets grense, tapet av kolonier, markeder, skipsfart, og utenlandske investeringer, kravet for erstatning, okkupasjonen av Ruhr, inflasjonen og mange andre ting.[12]

Demokratiet, som betydde at man skulle bli enige for å oppnå noe og godta avgjørelser som var bestemt av flertallet, diskutere og inngå kompromiss, var svært vanskelig å gjennomføre i et landet som var preget av mange kriser. I Tyskland Demokrati var noe nytt og av folket oppfattet det som en doktrine som ble tvunget på tyskere av vinnere av krigen. Hitler forsto alt disse tingene og benyttet sjansen til å strø salt på såret med sin propaganda. Han fordømte Versailles-traktaten som en ydmykelse av det tyske folket, og han fordømte Weimar demokratiet. Han erklærte at Weimar demokratiet var svak og udugelig, og skapte konflikter og skille mellom klasser. Videre erklærte han at ’’det sanne demokratiet’’ var det demokratiet som var styrt av folket, og som hadde en sterk leder som kunne handle fort og løse konflikter. Han erklærte at det ekte tyske folk måtte bare stole på seg selv. Han talte imot Marxister, Bolsjeviker, kommunister og sosialister. Han fremstilte seg selv som en mann som var imot ufortjente inntekter, inntekter og utbytte av krig, slaveri og urettferdige skatter. Han erklærte jøder som fiender som befant seg i alle politiske stillinger.[13]

 I 1932 Nazi parti var den største partiet i Tyskland. I samme år fantes det noen konservative, nasjonalist og anti-republikanske elementer. Disse elementene var den gamle aristokratiet, militære offiserer, jordeiere og andre industrieiere, og de var sikre på at Hitler kunne bli nyttig for dem. En del av pengestøtter kom fra disse elementene som trodde at de kunne kontrollere Hitler og dermed kunne kontrollere misfornøyde folk som Hitler var blitt leder for. Disse elementene trodde at de ikke ville bli forstyrret av Hitlers anti-kapitalistiske program. I 1933 ble Hitler helt lovlig Tysklands Chancellor (kanseller), og i kabinettet måtte Nazi partiet dele makten med Nasjonalister. Men Nazi partiet hadde ikke som mål å dele makt med noen. Derfor ba Hitler gjenvalg. Noen dager før valget Reichstag bygningen tok fyr og Nazistene la skylda på kommunistene. De skremte folket og undertrykket ytringsfriheten og tillot Brownshirts tyrannisere velgere. I valget vant Nazi partiet bare 44% av stemmene, og sammen med sin Nasjonalist alliert fikk nazistene 55%. Hitler ble valgt med diktatorisk makt. Slik startet Nazi revolusjonen.[14]

Konklusjon

Nazismens og Fascismens frammarsj lignet mye på hverandre. Både Italia og Tyskland var preget av økonomiske og politiske uroligheter etter første verdenskrig. Folket i begge land var lei og sliten av ustabile regjeringer som ikke klarte å styre landet på en ordentlig måte. Landene var preget av vold og utrygghet, og folket var desperate. Middelklasse i både Tyskland og Italia fryktet at kommunistene skulle komme til makten, og de så på kommunistene som erkefiende. Velstående og rike folk i Italia og Tyskland søkte vern hos fascister og nazister. Det er merkelig og slående at hendelsene i begge land i denne periode lignet så mye på hverandre. Både Hitler og Mussolini kom til makten med helt lovlige midler, og begge utnyttet den ustabile situasjonen og angrep den udyktige regjeringen. Folket i disse landene var utålmodige og trøtte av tommeprat, og de ville se handling fremfor bare snakking.

Nazistenes og fascistenes suksess kan forklares på bakgrunn av den økonomiske og politiske konjunkturen. Tyskland hadde tapt den første verdenskrigen (1914-1918) og landet ble fratatt sine kolonier og andre ekspansjonsområder, og dermed mistet mye av sin inntekter. Landene som hadde vunnet krigen, hadde lagt en kraftig krigsskadeerstatning på Tyskland. Derfor landet ble spesielt følsomt for den økonomiske utviklingen etter krigen. Som sagt den økonomiske krisen etter krigen rammet Tyskland hardest enn i andre land, og stabiliseringen av økonomien etterpå gikk svært langsomt.

Tyskerne følte skam og raseri da Frankrike i 1923 okkuperte Ruhr og tok de viktigste produksjonsområdene. Dette tapet ble i starten erstattet av utenlandske lån, og midt på 20-tallet en del av de problemene ble borte for en kort tid av en voldsom økonomisk vekst. Men denne veksten varte ikke lenge, og i slutten av vekstperioden skjedde det en kraftig inflasjon som ødela hele pengeverdien. Alt dette økte sympatien mer for Nazi bevegelsen.

Den økonomiske depresjonen i 1929 åpnet veien for Både Hitler og Mussolini. Depresjonen traff ikke bare Tyskland, men hele den kapitalistiske verden. Nå var verdens økonomien dypt i krise. Nazismen og Fascismen grep sjansen da fabrikkene ble tømt for arbeidere, og da produksjonen ble lagt ned. Hitler og Mussolini godsnakket til de arbeidsløse, og til de millioner av familier som sto plutselig uten levebrød. For folk flest de mørke dagene i 30-åra erstattet de gode dagene i 20-åra. Hitler og Mussolini gav håp til folket. Dette var dette som hjalp dem med å komme til makten.

I Tyskland handlet ikke krisen bare om økonomisk problemer. På grunn av landets spesielle situasjon fantes det også en politisk krise. Plutselig brøt Weimar demokratiet sammen. I 1930 landets siste parlamentariske regjering ble styrtet. Etter denne hendelsen Tyskland var regjert av mindretallsregjeringer og unntakslover i de neste tre årene helt til fascismen vant. Det fantes ikke lenger noe sosialt trygghet for det borgerlige demokratiet. Arbeiderklassen var splittet etter nederlagene i flere revolusjonære kriser i årene 1918, 1921 og 1923. I hele den økonomiske krisa, fra 1929 til 1933, var Tyskland i en revolusjonær krise. Arbeiderklassens kamp for å finne en løsning gjennom revolusjon betydde at de viktigste gruppene i den tyske borgerklassen støttet nasjonalistiske høyre partier, og til slutt nazismen for å skape politiske forhold og stabilitet.

Vi kan si at de elendigheten vinnerne av krigen produserte i Tyskland hjalp Nazismen til å ta makten i Tyskland i 1933.

Litteratur

Palmer, R.R., Colton, Joel, Kramer, Lloyd ”A history of the Modern World” 9. ed

[1] A history Of The Moderen World, Palmer, R.R., Colton, Joel, Kramer, Lloyd, Ninth Edition, kapittel 19, side 743, 744 og 745

[2] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 20, side 786

[3] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 20, side 786 og 787

[4] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 20, side 787

[5] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 20, side 787

[6] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 20, side 788,789, 790

[7] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 19, side 748

[8] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 19, side 748,749

[9] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 19, side 750

[10] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 20, side 791

[11] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 19, side 751

[12] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 20, side 792

[13] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 20, side792

[14] A history Of The Moderen World, Palmer, Ninth Edition, kapittel 20, side 793