Finn Thorsager er som den norske flyhistorien innpakket i en eneste person. Fra å sitte på flottøren til Roald Amundsens N-25 flybåt i 1925, til han landet en DC-9 fra SAS på Gardermoen for siste gang i 1976. Finn hadde opplevd, og så absolutt tatt del i, Norges utvikling i luften. Men, det var uten tvil hendelsene under andre verdenskrig som ville prege han, og brenne seg fast i hans og våre egne minner.

Det er ofte hendelser fra barndommen som former en persons liv. For Finn handlet det om flymaskiner – fremdeles eksotiske og ukjente på 20-tallet da han vokste opp på Bestum i Oslo. En varm juli-dag i 1925 skulle Finn få oppleve å se Roald Amundsens N-25 lande på Oslofjorden, etter å ha vært oppe ved det kalde nord. Kanskje skjebnen uansett ville ha ledet Finn inn i flyenes verden, men at faren Conrad satte Finn på flottøren for en stakket stund ville for alltid bli husket av gutten fra Bestum. I barne- og ungdomsårene fortsatte Finn å interessere seg for fly. Ved en heldig anledning finn han en tur med et Simmond Spartan-fly over Oslo. Flyet var, sett med dagens øyne, spartansk. Navnet er aldeles ikke så galt. Finn greide også å haike turer med Widerøe flyvere rundt om på Østlandet, spesielt i forhold til flyshow både vinter som sommer, der han solgte billetter til stevnene.

Ønsket om å komme inn ved Hærens Flygeskole på Kjeller skred frem etter hvert som Finn ble eldre. Han var derimot ikke et brilliant skolelys og hadde problemer med å nå artium. Heldigvis for Finn averterte Hærens Flygeskole etter elever og han sendte inn tentamenskarakterene. Han ble tatt inn som siste reserve. Opptaket skulle forsegle Finns skjebne. Fremtiden skulle tilbringes i luften.

Du kan finne Finns navn ved flere av Norges største hendelser i luften. En av de mer alvorlige episodene i førkrigstid for vårt Luftforsvars spede barndom skulle han også ta del i. I anledningen åpningen av Sola flyplass skulle elevene ved Kjeller fly til Sola i formasjon i sine Standard- og Tiger Moth. Underveis kom gruppen ut for dårlig vær, og de forholdsvis primitive flyene var ikke utstyrt med nok utstyr til å håndtere situasjonen. Resultatet var blant annet at en flyelev, Per Egge, hoppet ut og falt ned i Ekeren og omkom. Flere andre piloter hoppet også ut av sine fly, men greide seg heldigvis. Finn Thorsager, sammen med en annen flyelev, senere Generalmajor Wilhelm Mohr, skulle etter forholdene være mer heldige. Under skydekket fant de hverandre og tok sikte på et jorde for nødlanding. Via å presse flyet under en høyspentledning greide begge pilotene å lande på et lite jorde ved Bamble.

Etter endt utdannelse hadde Finn et brennende ønske om å komme inn i DNL, forløperen til SAS. Dessverre manglet han telegrafiskolen og begynte straks å studere faget. Uten fartstid var han dog like langt, og tok hyre på «Arne Kjøde» som telegrafist. På båten fikk Finn blant annet oppleve å besøke de store hvalkokeriene ved Antarktis.

Han skulle aldri få ønsket om jobb i DNL oppfylt. I hvertfall ikke i første omgang. I 1939 ble han innkalt til repetisjonsøvelser på Gardermoen. Verden var plutselig mindre fredelig enn før, og Finn ble værende på Fornebu inn i 1940. Jagevingen på Fornebu hadde på den tiden flere engelske Gloster Gladiator jagerfly. Allerede utaderte dobbeltdekkere i forhold til RAF's Supermarine Spitfire eller Luftwaffes Messerschmitt 109.

Den 9. april 1940 ble Finn vekket tidlig på morgenen. Han fikk beskjed om å kle på seg og komme seg ned til flyplassen. Der ble han beordret til å ta av med en Gloster Gladiator sammen med Arvid Braathen som nummer to i en annen Gladiator. Misforståelser og problemer fra de på bakken gjorde derimot at Finn ble flyvende alene. Sørover, like over tåken, får Finn øye på et fremmed fly med doble haleror. Det skulle så absolutt ikke være der, noen krenket Norges nøytralitet. Ordrene ved avgang hadde vært noe uklare, men Finn bestemte seg for å skyte på flyet – noe som skulle vise seg å være en helt rett avgjørelse i en vanskelig situasjon. Han gjorde flere angrep på de fremmede flyet før det forsvant ned i tåkehavet. Ved landing på Fornebu blir det funnet flere kulehull i hans Gladiator. Flyet, som Finn (helt riktig) mistenkte for å være tysk, hadde skutt tilbake. Da ble det oppstandelse på Fornebu. Finn hadde også observert tykk, svart røyk sigende opp fra tåkehavet. Uten å ha skjønt hva det var, hadde han sett Bluchers endelikt ved Drøbak.

Noe senere får Finn beskjed om å ta av igjen, nå sammen med flere Gladiatorer fra Fornebu, ledet av Rolf Torbjørn Tradin. Godt sør fra Fornbu dukker plutselig horder av fly opp. Hakekorsene var tydelige. Norge var under angrep av Tyskland. Gladiatorene går til angrep. Finn sikter seg inn på et av flyene, men mitraljøsene fungerer ikke. Han trekker seg så ut av kampen og flyr tilbake til Fornebu. På Fornebu er derimot situasjonen kaotisk og Finn ser brennende fly på bakken. Han snur og setter kursen mot Kjeller. Ved Kjeller er situasjonen like kaotisk og flyplassen er under angrep. Finn ender etterhvert opp på Mjærvann i Ytre Enebakk. Flyet blir forlatt ved bredden av de islagte vannet og Finn prøver å komme seg tilbake til Fornebu. Hans far, Conrad, hadde fått beskjed om at Finn hadde omkommet i kamp. Tingenes tilstand var temmelig uoversiktelige. Han havnet hjemme på Bestum med plevritt og ble liggende hele sommeren i sengen.

Da Finn var frisk nok til å komme seg opp av sengen av den alvorlige sykdommen, med datidens øyne, begynte fort planene om flukt å dukke opp. Høsten 1940 flyktet så Finn sammen med en flyverkollega, Dag Krohn, til Stockholm. Fra Stockholm skulle de reise gjennom Sovjetunionen, Japan, USA og så til reisens mål, Canada, der Little Norway var opprettet med Ole Reistad som leder. Her ble Finn satt inn i en stilling som instruktør til vordende jagerflyvere grunnet sin ansiennitet. Ved Little Norway traff han også sine gode venn Wilhelm Mohr igjen.

Sommeren 1941 reiser Finn Thorsager, med Johan Koren Christie som reiseleder, til England for videre utdanning og innføring i Royal Air Force. Reisefølget bestod også av både Wilhelm Mohr og Finns kullkamerat fra Kjeller, Henning Leifseth. Sensommeren 1941 boltrer Finn seg i Hawker Hurricane-jagerfly på Sutton Bridge Operational Training Unit i Lincolnshire sammen med Mohr. En tid beskrevet av Finn som en av de beste tidene under krigen. På høsten er Finn ferdig med utdannelsen, og blir beordret til 331 skvadron ved Castletown i Skottland. Fra Castletown blir 331 sendt opp til Skeabrea for å beskytte marinebasen Scapa Flow. Julen 1941 blir Finn, med dansken Kaj Birksted som leder, sendt opp til Sumburgh på Shetland. Her tilbringes julefeiringen. Birksted hadde på noen virket litt nedfor og Finn tok på seg oppgaven og si noen gode ord om deres sveitsjef, juleaften 1941.

I begynnelsen av 1942 blir 332 oppsatt, som den andre norske jagerflyskvadronen, på Catterick i Yorkshire. På grunn av Finns ansiennitet blir han beordret til 332. Wilhelm Mohr trer inn i stillingen som skvadronsjef kort tid etter skvadronen er fulltallig. Fra Catterick og West Hartlepool skal 332 få sine første møter med fienden. Søren Liby og Gunnar Piltingsrud angriper våren 1942 et tysk bombefly utenfor kysten. Liby kommer på skuddhold, men blir truffet av ild fra tyskeren med resultat at ungutten får skader i ansiktet. Ellers fortsetter treningen med blant annet skyting på «pølse», normalt slept av et langsommere fly.

Misunnelsen lå tykt på de norske guttene i 332 da 331 mellomlandet på Catterick før deres siste etappe ned til North Weald i mai 1942. Midt oppe i kampens hete med dogfights over kanalen og tokt innover fiendeland. Heldigvis for Finn og 332 skulle de følge etter ned til North Weald i begynnelsen av juni. De to norske skvadronene var nå samlet.

Finn husket godt det første toktet for 332 over okkupert territorie. David Scott-Malden, Wing Commander og sjef på North Weald, ledet begge de to norske skvadronene over Frankrike. Med massivt beskytning fra bakken var flere ungutter litt ekstra «shaky» i beina da de landet. Heldigvis var Scott-Malden, en ungutt på 22 år og veteran fra Slaget om Storbritannia, en svært kapabel leder.

Det var Dieppe-raidet som ble den virkelige ilddåpen for Finn og resten av nordmennene. Over Dieppe skulle de utmerke seg svært så positivt, og fikk de absolutt beste skyssmål av Scott-Malden etter dagen var over. Ingen kjempet bedre over Dieppe enn nordmennene, ble det sagt. Finn tok over skvadronen den dagen etter Mohr som ble skadet i beinet etter første tokt over slagmarken. Finn fløy da som skvadronsjef og leder for 332 skvadron under 3 av 4 tokt.

I februar 1943 overtar så Finn skvadronen fra Wilhelm Mohr som går på sin hvileperiode. Fra februar til sommeren 1943 fløy Finn som skvadronsjef. Mange av toktene dreide seg om rutinemessige eskorteoppdrag av amerikanske bombefly enten på vei inn, eller ut av kontinentet. En episode som brente seg fast i hukommelsen til Thorsager var hva som skjedde med unggutten Watne. Tekniske problemer gjorde sitt til at gutten måtte hoppe ut over kanalen en kald og gufsete vinterdag. Mens Finn sirklet over i sin Spitfire, kjempet Watne en kamp om liv og død i vannet under. Finn kunne se at fallskjermen trakk Watne under vann, men kunne dessverre ikke gjøre annet enn å holde posisjonen slik at en redningsbåt kunne nå frem fortest mulig. Redningsbåten fant Watne, men da var han allerede død.

Det var også tungt for Finn å miste sin kullkamerat fra Kjeller, Henning Leifseth. Under et lavangrep på Dunquerke ble Leifseth truffet av antiluftskyts og gikk brennende i bakken på stranden like utenfor byen. For Finn ble det ekstra hardt, da Leifseth hadde ledet «Yellow section» hos 331 og Finn hadde ledet samme seksjon hos 332. Før start fra North Weald hadde Leifseth bedt Thorsager om å holde ekstra godt øye med han. Dessverre ble det kaos over Dunkquerke da over 40 Spitfires var i området samtidig, og Finn mistet Leifseth av syne.

Våren 1943 skulle Finn havne i en «dogfight» mot en enslig Focke Wulf 190. Bare flaks gjorde at han overlevde et angrep «head on» mot tyskeren. Begge skjøt, og begge bommet antagelig, da de passerte hverandre i stor fart. Istedet for å henge seg på tyskeren etter passeringen, stupte heller Finn ut fra Vlissingen der kampen foregikk og tilbake til England. Antagelig var avgjørelsen det som gjorde at han overlevde. Å fly alene i over fiendeland var så absolutt livsfarlig.

Sommeren 1943 forlater Finn posten som skvadronsjef, klar for en hvileperiode. Skvadronen blir overlatt til Reidar From og gutta har avskjedsfest på klubben Odd Spot i London før Finn drar over til Canada på et troppeskip. Etter en liten ferie transporterte Thorsager B-25 Mitchell bombefly over Atlanterhavet. Ved en annen anledning skulle han fly en DC-3 til Marokko. Under ferden ble flyet alvorlig ned-iset, og bare flaks gjorde at Finn med mannskap kom seg helskinnet ut av det hele.

Finn Thorsager blir så beordrer til den sivile Stockholmsruten mellom Skottland og Sverige. Ruten brukte ubevåpnede Lockheed Loderstar to-motors fly, og fraktet prioriterte passasjerer og last. Ruten kunne være svært så farlig da de ble mye flyging over okkuperte Norge. Ved en anledning skulle det forsvarsløse flyet til Thorsager bli angrepet av en tysk jetjager. Heldigvis gikk jetjageren så fort at det føk forbi før det rakk å angripe. Senere skulle Finn også oppleve å komme ut over Oslo om natten i sterkt måneskinn. Plutselig kunne han se rett ned på foreldrenes hjem på Bestum. En mektig opplevelse for en som ikke hadde sett Oslo og hjemmet sitt på fire år.

Finn fortsatte på Stockholmsruten til krigens slutt. Noen få dager før 17. mai 1945 skulle han endelig få ta turen til Gardermoen med militære sjefer som passasjerer. Da han så satte føttene på norsk jord igjen, bøyde han seg ned, dro til seg par-tre gresstrå og satte dem opp mot nesa. Et svært personlig og høytidelig øyeblikk. Samme natt skulle det bli gjensynsglede på Bestum da Finn endelig møtte igjen sin bror og sine foreldre. En champagneflaske som faren hadde spart unna den dagen Finn flyktet fra Norge, ble satt frem på bordet. 9. april 1946, på dagen seks år etter Finns opplevelser som Gladiator-pilot over Oslo, møtte han sin kone Gurli på den første flyvningen med DNL til London med flyvertinner ombord. I SAS skulle både Finn og Gurli fortsette å jobbe i en årekke fremover. Finn som kaptein på ruter til Los Angeles, Vancouver og New York, og Gurli som flyvertinne.

I 1976 var livet som flyver over. Finn fylte 60 år, og tred over i pensjonistenes rekker. Hans siste tur som kaptein gikk til Hamburg den 16. mai. Man kan lure på hva Finn tenkte den dagen, da hjulene tok bakken på Fornebu for siste gang. Et langt liv i luften var over, og det uten en eneste ulykke.

Boken om Finn Thorsager ble sluppet for salg i august 2009. Den kan bestilles direkte fra forfatter via www.finnthorsager.com.